Kommentar

rahila.iqbal.jpg

Ved sin død har Rahila Iqbal fått trekk av martyr/helgen. Blikket hennes, måten hun holder hodet på, minner om Madonna-figurer fra middelalderen. På den tiden var det ofte kvinner som led meget, helt uten skyld, som ble helgenerklært. Rahila Iqbals skjebne har også vært hard og grusom.

Når mennesker ofres i rettssystemet, kalles det justismord. Men når det er faren som anklages for hennes voldtekt og død, ligger saken på et annet nivå.

Den blir også spesiell fordi Rahila var norsk. Dermed blir det også en prøve på det norske rettssystemet. Vi har tidligere i uken fått demonstrert at UDI og politiet har tatt lett på at hundrevis av asylbarn har forsvunnet fra mottakene, uten at gransking er iverksatt.

Den samme blanding av misforståtte prinsipper og likeyldighet anes i Rahila-saken: Det ble aldri noe av at en rettsmedisiner ble sendt nedover. Norske myndigheter har heller ikke villet oversende bevismaterialet de sitter på, fordi faren, bestefaren og sjåføren risikerte dødsstraff hvis de ble funnet skyldig. Ambassadør Kanavin satt på Dagsrevyen og forklarte at han hadde forsøkt å få forhåndsforsikringer om at dødsstraff ikke ville bli anvendt, men slike garantier gir ikke pakistanske domstoler. Sa han.

Samme Kanavin er selv etterkommer av innvandrere fra Latvia. Han har tidligere fortalt Dagsrevyen at han syntes det ville være rart om ikke en pakistansk far lyver til ambassaden for å få familien sin til Norge. Det ville han selv gjort. Sier en norsk embetsmann. Av godhet.

Men systemet han representerer, synes det er bedre at en morder går fri enn at han dømmes til døden. Er det godhet? Finnes det ikke noen overordnede prinsipper om rettferdighet som det er farlig å trampe på? Hvilket signal sender det til pakistanske miljøer i Norge når faren kan spankulere rundt i frihet i Norge? Hva sier det om rettsoppfatningen i det norske samfunnet?

Den norske godheten er som et omvendt speilbilde av Pakistan, der lovløshet og vilkårlighet rår. Det meste kan kjøpes for penger. Rahila-saken er spesiell fordi det handler om en far anklaget for å ha beordret voldtekt og drap på sin egen dattter. Vi vet ikke akkurat hva som har skjedd, men at noe har skjedd, virker temmelig opplagt.

Norske myndigheter må ha en nokså vemmelig smak i munnen, den dagen faren lander på Gardermoen og møter pressen.

Mediene har ingen grunn til å være stolte. Til å begynne med gikk man svært langt i å forstå faren. Det var først da tiltalen om voldtekt og drap kom, med knusende styrke, at mediene begynte å trekke til seg følehornene.

Det passer inn i mønsteret at frikjennelsen denne uken fikk en heller lunken mottakelse. Det var ikke noe ramaskrik.

Dette passer for øvrig inn i et mønster. Man er ikke så veldig interessert i offeret, men i å forstå forbryteren. Det samme skjedde med kurderen Osman Omar Osman, som er dømt til døden for å ha drept sin kone Marita Strøm i Suleimaniya i fjor. Spesielt NRK var opptatt av at norske myndigheter måtte hjelpe ham å komme hjem, slik at han kunne få vært far for barna, hvis mor han hadde fått drept. Men så fremmet politiet tiltale mot broren for å ha rettet drapstrusler mot Marita Strøms familie. Forrige uke kom utvisningsvedtaket. Det var bare en notis verdt.

Den som fortjener honnør, er farens advokat Abid Raja. Han gikk offensivt ut da han påtok seg saken, og forsvarte sin klient som om han var uskyldig, slik advokater idag gjør. Men den Raja som kommenterte frikjennelsen denne uken, var ikke «lettet», slik mediene sa. Raja var tvertimot meget behersket på klientens vegne. Han gjorde sitt ytterste for å være korrekt og gi en nøytral beskrivelse, og ikke utrope dommen som en seier. Man skulle nesten tro han var motpartens advokat.

Det tjener Raja til ære. Jeg tror han ikke bare har forstått saken, men også dens store symbolske betydning. Hvis man virkelig bryr seg om pakistanerne som mennesker, hvordan kan man unnlate å ta Rahilas skjebne inn over seg?