Sakset/Fra hofta

Mohammed ble drept 12. juni 2017 utenfor Holmlia skole. Han gikk i 10. klasse og skulle begynne på videregående den høsten. Han ligger nå gravlagt i foreldrenes hjemland, Irak. Foto: Privat

Da Benjamin Hermansen ble drept i 2001, gikk nordmenn mann av huse for å vise sin medfølelse. Da Mohammed (16) ble slått ned av «Hasan» i juni 2017 og døde av skadene, var reaksjonen taushet.

Wenche Fuglehaug har en rystende artikkel om Mohammeds skjebne i A-magasinet: Ingen snakket høyt om det som skjedde med Mohammed. Tittelen er megetsigende, og hun trekker også inn drapet på Benjamin, som referanse. Uten å utbrodere.

Men vi forstår sammenligningen: Når nynazister dreper, reagerer «vi». Når «Hasan» dreper Mohammed, blir det taust.

Fuglehaug stiller mellom linjene spørsmålet: Hva gjør denne tausheten med samfunnet? Hvor lenge kan vi leve med den?

Rektor på Holmlia, Trond Nilsen, er modig. Han tør å sette ord på problemene:

– Mohammeds død skapte et sår her på skolen, fordi det på mange måter er forbigått i taushet. (…)

– Benjamin-saken var rystende, hadde et rasistisk motiv og fikk enorm oppmerksomhet. Helt motsatt av Mohammeds skjebne, sier Nilsen.

Rasistisk vold var «vår» sak, vårt ansvar. Når det blir «deres» skyld, blir vi forlegne. Vi tør ikke blande oss.

Men betyr ikke det at vi ikke regner innvandrere som del av det norske samfunnet? Er det ikke indirekte å gå utenom, unnvike og ofre andre ungdommer?

Foto: Privat

Mohammed var en morsom gutt. Familien kom fra Irak. Han var uhøytidelig, et muntrasjonsråd. God i fotball. Og han likte en kosovoalbansk jente veldig godt. Det er umulig å skjule at man liker hverandre. Det så storebroren «Hasan» godt, og han likte det ikke. Han hadde bedt Mohammed ligge unna. 12. juni gjorde han det på en så håndfast måte at Mohammed gikk i bakken. Da venner ville tilkalle hjelp, nektet han dem det.

En annen lærer ved Holmlia forteller:

Læreren sier tausheten ikke bare skyldes at Mohammeds dødsfall skjedde midt i sommerferien:

– Saken har også vært tåkelagt. Jeg tror mange av guttene som var i nærheten av Mohammed da han ble slått, sitter på en stor hemmelighet. De vet nok mer enn de tør si. De frykter represalier fra tiltalte og hans venner.

Represalier! Ved å snu ryggen til, godtar det norske samfunnet at de som bruker vold, kan beholde makten. Vi vet nå så mye om voldskultur at vi ikke kan late som vi ikke forstår prisen: Volden ligger også som en skygge over større og større deler av landet. Kommer du i konflikt med de gale menneskene, skal du vokte deg vel for hva du gjør. Politiet kan ikke passe på deg.

Wenche Fuglehaug vet dette. De på innsiden av fremmede kulturer er ubeskyttet. Men også nordmenn merker volden.

Tausheten legger seg også over storsamfunnet. Det tapper myndigheter for autoritet og tillit.

Fuglehaug utbroderer sosial kontroll litt for pedagogisk. De fleste har fått med seg at muslimske jenter har lite handlingsrom. Det forsvinner ikke i annen- eller tredjegenerasjon. Hva sier det om integrering?

Den sosiale undertrykkelsen av jenter er i ferd med å bli en faktor som påvirker samfunnets forhold til både menn og kvinner av muslimsk opprinnelse.

En arbeidsgiver sa nylig at vedkommende ikke turde ansette en mannlig fremmedkulturell. Plutselig dukket han opp med en søster i hijab. Hvorfor ville det gjøre noe? Fordi vedkommende ikke ønsket/orket å bli innblandet i komplikasjoner det ikke var noen vei ut av.

Det er slik sosial kontroll fungerer: Du dras inn og blir nødt til å spille på deres premisser.

Det vokser fordi den norske stat og partiene ikke har turt å konfrontere volden.

Det har de ikke turt fordi volden er bundet til kulturen og kulturen til religionen, dvs. de voksnes samfunn. Det ville være dem man la seg ut med.

Det orker ikke den norske staten.

Men da er det ikke bare de muslimske jentenes handlingsrom som krymper. Det gjør også handlingsrommet til den norske staten.

Både offerets advokat og politiadvokaten er klare på at drapet handlet om æresvold.

– Mye tyder på at tiltaltes motiv er æresrelatert, og at avdøde hadde en relasjon til hans søster, sier advokat Erlend Liaklev Andersen.

Men det vil ikke gjerningsmannens advokat gå med på. Han sier «Hasan» bare passet på søsteren, slik alle storebrødre gjør.

«Hasan»s forsvarer Øyvind Bratlien avviser imidlertid at hans klient hadde noe motiv i saken.

– Han skulle bare møte avdøde for å prate. Konfrontasjonen er ikke et eksempel på forsvar av ære eller kontroll, men på en storebror som vil beskytte lillesøsteren sin, hevder Bratlien.

Beskytte mot hva? En normal relasjon?

Tre dager etter drapet holdes det en minnestund der imam Sheikh Mahmoud Jalloul holder en tale. Han sier ikke noe om årsaken og ber alle legge saken bak seg. Jan Bøhler var der og reagerte på talen.

Fuglehaug spør imamen hvorfor han ikke fordømte æresvold.

Burde du som imam snakket om Mohammeds skjebne slik alle snakket om Benjamin Hermansen?

– Ingen har kommet til meg og bedt meg om det, og det har ikke vært naturlig å gjøre det. Ikke minst av respekt for Mohammeds familie.

Ikke naturlig i betydningen: Man trår ikke på ømme tær. Man bruker ordet «respekt» for å kunne gå som katten rundt grøten. Kanskje respekten er størst for «Hasan»s familie?

Uansett det blir vanskelig å snakke om tingene. Bedre å la dem ligge.

En av initiativtakerne bak lokalforeningen Holmliainitiativet, Elisabeth Grøtteland:

– Det overrasker meg at ingen har snakket høyt om det som skjedde med Mohammed, hverken da eller nå. Jeg tror berøringsangst er årsaken.

Vi vet hva som skjer når en forbrytelse skjer som det ikke kan snakkes om: De menneskene som et lokalsamfunn absolutt trenger, forlater området. De føler utrygghet. Voldsmennene nyter immunitet.

Det samme skjer over hele Vest-Europa, og årsakene og sammenhengene er klare. Men politikerne gjør ikke noe med problemer så lenge det ikke slår inn i deres egen hverdag.

Flere lokale størrelser tør å uttale seg. Sarah Gaulin er lokalpolitiker for Ap i Søndre Nordstrand.

– Folk her på Holmlia er fortsatt preget av det som skjedde med Mohammed. Ungdommene har ikke fått ut sin frustrasjon fordi bydelen ikke fulgte dem opp og inviterte til debatt og samtale.

Men over tid vil det ikke være noen som tør å stå frem, ikke hvis de bor i bydelen. Det vil medføre ubehag og kanskje fare.

Forsvarsadvokat Øyvind Bratlien svarer Aftenposten:

– Denne saken handler om en bror som bryr seg om sin søster, som var i en sårbar alder. Og den handler om hvordan hun behandles av gutter. Dette er forhåpentlig noe alle storebrødre vil gjøre uavhengig av hudfarge, religion eller etnisk bakgrunn.

På alle trinn av samfunnet får myndighetspersoner spørsmålet: Tør de gå inn i saken og levere?

Fuglehaug har levert.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!