Kommentar

Selve symbolet på undertrykkelsen: Sylvi Listhaug, justisministeren, kom til Holmlia tirsdag kveld. Det utøste skriking og buing blant publikum, som bestod av 90 prosent hvite nordmenn. Foto: Øyvind Thuestad

Sylvi Listhaug besøkte folkemøtet på Holmlia for å vise sin interesse for problemene, men de som lever med dem, mente det var Sylvi og storsamfunnets skyld. Raymond Johansen (Ap) og Petter Eide (SV) ga dem rett.

Venstresiden lar folk forbli offer med en følelse av å være krenket av storsamfunnet. Det gjør dem til klienter av venstresiden. Denne infantilisering av voksne mennesker er en god del av forklaringen på de problemer som vokser frem i innvandrertette områder. Myndighetene står klar med en unnskyldning så de slipper å ta ansvar for egne liv.

Det er å gjøre disse menneskene en drabelig bjørnetjeneste, for tålmodigheten til dem som betaler gildet, er i ferd med å ta slutt.

Å hive penger etter problemene er som å pisse i buksa for å holde varmen.

Det blir aldri nok penger. Det vil alltid være noe å klage over.

Denne kravmentaliteten gjør at menneskene aldri blir integrert, for de mangler selvrespekt. Mennesker uten selvrespekt klarer heller ikke respektere andre. De syter og klager.

Nå fikk de besøk av selve symbolet på undertrykkelsen: Sylvi Listhaug, justisministeren.

Det begynte så tilforlatelig. Etter pep-talk fra politi og justisminister tok lærer Daniel Brekke Andersen (25) ordet. Han sa han ikke følte seg truet på Holmlia. Men derimot følte han seg truet av henne som satt på podiet, landets justisminister. Hun visste å true; hun snakket stygt om folk. Det kom som et sjokk at han plutselig dreide innlegget til et grovt angrep på justisministeren.

Andersen fikk seg likevel til å si at det som manglet, var kommunikasjon, dialog og engasjement, tilsynelatende uten å se ironien i at hans eget innlegg var blottet for dialog.

Sylvi lar seg ikke plukke på nesen. Hun grep resolutt ordet:

– Jeg håper du opplyser klassen din om at statsråden ikke snakker stygt om folk, sa Listhaug, til buing. Listhaug ga seg ikke: – Vi er nødt for å ha kontroll på innvandringen til Norge hvis vi skal kunne hamle opp med problemene, ellers får vi svenske tilstander, sa Listhaug.

Det utløste skrik og buing. Listhaug brøt tydeligvis et tabu når hun sa at innvandringen må bringes under kontroll. Slikt var det ikke lov å si høyt.

– Nå snakker vi ikke om dét, skrek en rasende fra bakerst i salen. Det var tydelig at det selv i denne forsamlingen, med 90 prosent norske og 10 prosent med innvandrerbakgrunn, var en aggressiv oss-mot-dem-holdning, og Listhaug var «dem».  Hun var «dem» som det er lov å hate, fordi hun våger å kritisere innvandrere og islam.

Raymond valgte å innkassere gevinsten. Han kunne sagt at vi må vise respekt for landets justisminister. Det er faktisk embetet vi skal vise respekt, uansett hvilken person som bekler det. Hun symboliserer rettssamfunnet som vi trenger for å møte volden.

I stedet valgte Raymond å si at det er forskjell på hvordan man snakker om hverandre. Noen bruker feil tonelag. Ergo: Det er Sylvis skyld.

Det var også samfunnets skyld at det var kriminalitet, for det var for få kunstgressbaner, svømmehaller og fritidsklubber.

Men hvordan kunne det da ha seg at vestpå har hvert barn flere enn én aktivitet på fritiden. På Holmlia har bare annethvert barn noe å drive med. Hva kunne dét komme av? Nei, det hadde ingen noe svar på.

Slik de heller ikke hadde noe svar på hva som er årsak til volden. Det var helt uakseptabelt med vold, var alle enige om. Og: – Vi har ingen ungdommer å miste.

Politilederne – politimester Hans Sverre Sjøvold og politileder for distrikt øst, John Roger Lund – kunne benyttet anledningen til å helle kaldt vann i blodet på tilhørerne ved å si: – Men dere mister dem, og det er deres ansvar. Hva har dere tenkt å gjøre med dét?

I stedet jatter også politiet med på at det må mer ressurser til. Raymond satt klar med 30 millioner til Søndre Nordstrand, og staten skulle spytte i like mye.

Men problemet er ikke pengene, det er holdningene. Venstresiden får dominans der klientsamfunnet blir regelen. Disse menneskene får et helt skjevt forhold til demokratiet: De tror at det fins et fellesskap der alle mener det samme som dem. Det blir bare igjen venstreorienterte, og folk fra andre kulturer tror at det bare er varianter av sosialisme som gjelder. Møter de noe annet, går de amok.

Når en lærer står opp og sjikanerer statsråden, har man en målestokk. Han var ikke den eneste. Flere sto opp og var frekke mot justisministeren.

Gjennomgangstonen er at det er storsamfunnets skyld, alt sammen.

Hvor er de voksne menneskene? Hvor er de som tør å sette dem på plass, som våger å si: – Vi representerer øvrigheten. Vi bestemmer. Dere har å vise oss respekt, ikke omvendt.

Men det skjer ikke. Norske myndighetspersoner velger å vise innvandrerne «respekt» og kaller det «dialog».

Vi så hvor mye dialog det var. Justisministeren ble møtt med sjikane fra folk som føler at de har rett til å innta en slik holdning. Venstresidens politikere har fortalt dem at høyresiden ikke fortjener respekt, og at det samme gjelder for nordmenn som stemmer på dem.

Sylvi høster mye erfaring, men det er en kunnskap som ikke kan anvendes der og da. Det er ikke en gang medier til stede som sannferdig kan fortelle hva som skjedde. I stedet melder de at «Sylvi møtte motbør». Nei, Sylvi ble sjikanert fordi hun kom og ville vise sin bekymring for utviklingen.

Det folkemøtet viste, var at det ikke kommer til å bli tatt tak i problemene. Det blir kun politiet som må slite, og det er et sisyfos-arbeid. Kurvene peker den gale veien, kunne John Roger Lund fortelle.

Myndighetene tapte krigen da de ga fra seg autoriteten. Inntil de tar den tilbake, vil det fortsette å gå utfor bakke.