Rådgiver for Oslos byrådsleder Erling Lae ble knivstukket av en gjeng utenlandsk ungdom natt til lørdag. VG kaller det «blind vold», og offeret, Peder Tellefsdal (27), synes ikke hvor de kommer fra har noe med saken å gjøre.

For en 25 år siden drev feministene en kampanje de kalte «ta tilbake natta». De var lei av at jenter ikke kunne gå alene i byen om natta. Nå er det vanlig norsk ungdom som må vokte sine skritt. Som far til en unggutt ville jeg være svært bekymret over å sende ham ut i Oslo-natta.

Alle vet grunnen: gjenger av ungdom av utenlandsk opprinnelse reker rundt, på jakt etter bråk eller ofre. For en del er det sport å stikke ned noen. Myndighetene og det offisielle Norge benekter hardnakket at det er slik. Selv offeret i dette tilfelle, benekter at det har noe å gjøre med hvem de er: gjengmentaliteten er den samme, sier Tellefsdal.

Tja, ikke helt. Ungdom av utenlandsk bakgrunn kommer ofte fra mer stammebaserte kulturer. I det individualiserte norske samfunnet er samhold i gjenger en måte å hevde seg på. Dette koblet mot en større villighet til å bruke vold, gjør dem farligere.

Jeg protesterer mot uttrykket «blind vold». Jeg tror ikke den er blind. Guttene som kommer seks i bredden ned et fortau, ser etter bråk. De møter en hvit, oppegående gutt, snaubarbert og cool. De vil gjerne markere revir. De dulter borti ham, og han dulter tilbake. Det er grunn nok til å stikke. Så går de videre. Om han blør seg ihjel, får punktert lunge eller hjerte, interesserer dem ikke. Det gjør det for sportens skyld.

Akkurat som ungdommene som slo ned den trafikkskadde ungdommen på Holmlia-bussen på nyåret. Det var ressurssterk ungdom med innvandrerbakgrunn. Det var heller ikke «blind vold». De visste godt hva de gjorde.

Tellefsdal vil for all del ikke at det skal ha noe med hudfarge å gjøre. Det har det da ikke! Det har med kultur, og opptakelse i seg av det verste ved vestlig og hjemlandets kultur.

Erling Lae er selv et eksempel på tafatthet når han sier: -Overfor slik æreløs, bliind vold er vi maktesløse.

Selvfølgelig er vi ikke det. Bergens-politiet er et eksempel til etterfølgelse. De har laget et express-system, der gjengangere blir tatt inn for den minste forseelse, og dømt til strenge straffer, ut fra adgangen til å straffeskjerpesle ved gjentakelse.

Oslo kunne brukt samme metode mot vold på offentlig sted. Det er nesten patetisk: politiet skryter av at det er blitt mindre kniv etter at bøtene ble hevet til 6.000 kroner!

Saken til Tellefsdal var førstesidestoff, men i et tosiders oppslag er gjengens bakgrunn såvidt nevnt.

Saken er at vi er blitt amerikanske også i kriminalitet. Systemet har lite eller ikke noe å stille opp mot råskapen. Den prøver heller å forstå gjerningsmannen. Knut Storberget var veldig opptatt av rettssikkerheten til 15-åringen fra Marokko som voldtok en norsk jente i to timer. Det sto at voldtekten var usedevanlig grov. Han holdt på å kvele henne. Jenta vil antagelig være merket for livet. Men Storberget og advokater var mest opptatt av at 15-åringen måtte sitte noen måneder i varetekt.

Det er dommerne som står for politikken med å forstå gjerningsmennene, og som har som forutsetning at alle kan bli gode samfunnsborgere, bare man hjelper dem sterkt nok.

Det skriver VGs Arild Myhre i en meget god søndagskommentar. Han beskriver prosessen som skjer med krimreportere og politi: de blir så vant til at vanekriminelle og voldsmenn får milde straffer, at man til slutt ikke reagerer. Til slutt gidder heller ikke politijuristene satse for å få dem dømt, for de er ute igjen etter kort tid.

Daglig har jeg et høyinteressant studium av avsagte dommer i Oslo tingrett. Og etter snart åtte års lesing er også pressemannen blitt fartsblind. Jeg reagerer ikke lenger på at kjeltringer får tre dagers fengsel per tyveri. At man blir satt til å male vegger for ran eller vil være ute igjen etter fem år for drap. Jeg ble opprørt til å begynne med, men ikke nå lenger. Og mye verre: De få politifolkene jeg kjenner, har det akkurat likedan.

Resultatet er at politiet stadig oftere henlegger saker. De fører likevel bare til symbolske straffer. I neste omgang vet vi at publikums tillit til politiet synker. Det er en farlig ond sirkel.

Myhre retter søkelyset mot forsvarsadvokatene som tjener 790 kroner timen for å få minst mulig straff eller frikjennelse. Forsvarsadvokatene får alltid god presse for sitt syn. Selv når forsvareren står og snakker mot bedre vitende. Det er jobben deres, men det er journalisters jobb å vite det.

En humanistisk misforståelse, kaller Myhre synet som ligger til grunn for kriminalpolitikken.

Det stemmer dårlig med virkeligheten.

De som er villig til å se dagens kriminalitet i hvitøyet vil nesten daglig finne dokumentasjon på at dette synet er utdatert. Noen har rett og slett en kriminell natur, og de utnytter kynisk det fantastiske faktum at et flertall av norske lovgivere fortsatt nekter å erkjenne at de eksisterer.

Myhre og VG burde se nærmere på dommerstanden, hvor den rekrutteres fra, studiet på juridikum, lærerne og miljøet blant dommere, for å kunne analysere hvordan de kan ha oppfatninger som ofte er stikk i strid med pålegg fra Stortinget, om å ta f.eks. voldtekt og vold alvorlig.

Tør vi antyde en hypotese: det er en fremherskende holdning hos de herskende klassen at motsetninger kan best løses ved å glattes over. At gnisninger er prisen vi må betale for et multikulti/overflodssamfunn, der noen alltid vil ta igjen for at de ikke tilhører vinnerne. De må motiveres, og gis en ny sjanse.

Norge befinner seg der USA var for en 25 år siden, men vi har ingen Dirty Harry.