gjeng

Hva gjør man med femtenårsgamle gutter som knuser folks ansikt med murstein? Jo, de får ungdomsstraff eller samfunnsstraff. De er generelt for unge for fengsel ifølge vårt lovverk. Norske lover er ikke laget med tanke på den råskapen vi ser nå. Vi har hørt om “ungdomsgjengene” som herjer i svenske forsteder. De som er falt utenfor systemet, slik mange ynder å uttrykke det. Som om samfunnet (oss) har sviktet dem på en eller annen måte. Men det er vi som skal betale prisen for at de mottar en “annen” barneoppdragelse og at de ikke kan språket godt nok til å kunne følge normal undervisning på skolen. De melder seg selv ut og danner gjenger hvor det er testosteronet og ondskapen som teller. De skal jo sette seg i respekt! Våre normer og verdier levner ikke disse guttene mye respekt. De blir definert, ganske så korrekt, som et problem fra et tidlig stadium i livet. Personligheter dannes tidlig og ved femtenårsalderen er mange blitt formet på en måte som gjør at en lun armkrok preller av. De er ikke lenger mottakelige for annet enn instrukser fra lederen av flokken. Veien opp mot lederskapet er en konkurranse i vold.

Folk som kommer ut for disse gjengene ser instinktivt hvor landet ligger og de aller fleste skygger banen. Ens egne prinsipper og verdier er simpelthen ikke verdt å risikere livet for. De dagene hvor man ble kjeftet på av voksne er forbi. De voksne tør ikke. Man ser møkkete sko på setet på T-banen, spytting på vinduene, bråkete oppførsel, men man holder kjeft og sitter stille. Det har vært nok av historier i avisene om de som har fått et knivstikk for å blande seg opp i saker som “ikke vedrører dem”. Men av og til er det noen som ikke greier å la de voldelige ungguttene få all makt. De tar til motmæle. Og det med de forferdeligste konsekvenser. De vet ikke at reglene har forandret seg. Det var noe av det første som Tommy Robinson oppdaget i England da han vokste opp i et røft nabolag: Disse guttene hadde andre regler. De ga seg ikke når noen var nede og de kjempet ikke en mot en, men i flokk.

En guttegjeng som er bosatt i området mellom Galgeberg og Tøyen på Oslos østkant er nettopp blitt dømt i Oslo tingrett. De ble dømt for grov vold og ran. Aftenposten kaller dem “vennegjeng”. Det får dem til å høres greie ut. Hvorfor engste seg for en vennegjeng?

ANNONSE

Et av ofrene deres var ute med sin venninne og hennes datter ifjor sommer. De befant seg på Tøyen. “Vennegjengen” hadde nok sannsynligvis provosert ham for han hadde kalt dem for “drittunger”. Dette må ha gått på æren løs for de æresløse drittungene og da mannen og venninnen returnerte fra butikken, så ble han overfalt.

De sparket og slo ham i ansiktet og ryggen. Det endte da en av ungguttene plukket opp en murstein, slo og kastet denne to ganger mot offerets hode. Han måtte hentes av ambulanse og pådro seg brudd i kinnbenet, overkjeven og øyehulen. Kirurgene måtte sette inn metallplater i ansiktet hans da han de påfølgende dagene ble operert.

Dette er ikke guttestreker begått av en “vennegjeng”, dette er grov vold mot tilfeldige mennesker. Dette er ikke noen multikulturelle barn av regnbuen, men avstumpede individer uten empati og kontroll.

– De gikk bare løs på ham, forklarte et vitne i retten da saken i midten av mai ble behandlet i Oslo tingrett.

Ingen naturlige sperrer og ingen hemninger. Det er gjengens indre justis og hierarki som teller. Respekt er det samme som at folk er redd deg, mener de. De vil aldri forstå nordmenns idé om at respekt er noe du gjør deg fortjent til. At respekt ikke har noe som helst med redsel å gjøre. De er ikke oppdratt slik. De kommer fra parallellsamfunnet som mange av de norske “ekspertene” hevder ikke eksisterer. Men det gjør det. Parallellsamfunnet befinner seg i hvert enkelt hjem. Barneoppdragelsen sier det meste om hva slags barn man får. Og barneoppdragelsen er en videreførelse av ens eget liv og ens egne erfaringer. Utenfor Norge så er det mange som mener at ris og en ørefik er helt nødvendig for at barn skal lystre. “It didn’t harm me”, sier flere jeg kjenner. Men det gjorde det hvis man viderefører det til sine egne barn. Denne syklusen er det vanskelig å bryte. “Alle som sier at rising er skadelig har alltid små, søte døtre”, hørte jeg en oppgitt småbarnsmor si. Hun hadde tre smågutter.

Aftenposten legger vekt på at det er snakk om 2. generasjon. De er norske statsborgere.

Guttene var alle 15 eller 16 år da voldsepisodene skjedde i fjor. Samtlige var fortsatt mindreårige da dommen falt 2. juni. Syv av guttene er norske statsborgere, den siste er svensk. De har familiebakgrunn fra Norge, Irak, Pakistan, Marokko og Somalia.

I Danmark opplever man at 2. generasjon er mer kriminelle enn 1. generasjonsinnvandrere. Det er logisk å tro at det er en udefinert frustrasjon i det å ikke forstå normene i samfunnet man vokser opp i og at dette bidrar til en forsterkning av voldspotensialet.

gjeng

Unggutter i flokk uten tegn til empati er en farlig motstander. 

Det er mange som mener at barn ikke tar skade av litt kustus. Men jeg tror nok de er ukjente med nivået og styrken på den fysiske avstraffelsen som mange av 2. generasjonsbarna opplever. “Familievolden øker i Groruddalen” leser man i avisen. Men man bryr seg ikke, for det har jo ingen direkte konsekvenser for en selv.

Helt til man en sommerdag på Tøyen kaller dem for “drittunger”.

Aftenposten

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629