Kommentar

Når det skjer mye, når ulmende utviklingstrekk bryter gjennom overflaten, blir det klart hvem som følger med og har hodet på rett plass, og hvem som er håpløst akterutseilt.

Det er til å undres over at flere utsendte norske journalister med pakistansk bakgrunn gjør en glimrende jobb i Rahila-saken, mens redaksjonen hjemme har problemer. Ta Aftenpostens forside idag hvor vinkelen er at advokaten til avdødes far, Abid Raja, kritiserer den norske ambassaden. «fordi den har spilt en uheldig rolle i saken», står det under bildet på første side. Dette er fullstendig tøvete. Ambassaden har gjort sin plikt: en norsk borger har dødd under omstendigheter som vekker mistanke om drap. Ambassaden retter en forespørsel til myndighetene i landet hvor hun er omkommet.

Aftenposten lar seg bruke av Raja, som har strevet med å ta initiativet. Ellers ønsker den selv å lede oppmerksomheten i en annen retning? Det som gjør forsiden merkelig er at avisen har en viktig nyhet inne i avisen: Faren til Rahila, Azhar Iqbal, har vært ute i samme ærend tidligere: han mislikte sterkt kjæresten til en annen datter, og angrep broren med bil. Angrepet var så brutalt at han fikk 6 måneders ubetinget fengsel i 2001. Det skal litt til.

Det styrker unektelig mistanken om at det kan være noe forbrytersk ved datterens død. Domstolen fant at motivet i 2000 gjaldt gjenopprettelsen av ære.

Det er tydelig at mange har problemer med å takle denne saken, og kjemper for at den ikke skal få den virkningen den allerede har fått!

Lærer ved Journalisthøgskolen Elisabeth Eide var ute i dag og advarte mot å dra forhastede slutninger om at et eventuelt drap skyldes kultur, det kan like gjerne være individorientert. Det blir en meningsløs distinksjon.

Det vi savner er en dekning som gjenspeiler at det som skjer i København, med brannstifting av huset til innvandringsministeren, og utstøting og trakassering av frafalne muslimer, utgjør et mønster og en sammenheng.

En ytterliggående venstrefløy føler seg moralsk berettiget til å ta ibruk voldsmetoder. Det samme gjør en innemurt muslimsk minoritet, som ikke tolererer frafalne eller homofile i egne rekker. Og storsamfunnet ser ikke ut til å bry seg.

Dette er oppskriften for voldsbruk, og en nedbrytning av det moralske grunnlaget i samfunnet. Det er ikke politiet som holder samfunnet sammen, men respekt for lov og rett.

PS: Da Anne Sophie Roald presenterte boken sin igår «Er muslimske kvinner undertrykte?» ble hun bedt om å svare på spørsmålet. -Svaret er ja, hvis du mener ut fra tradisjonell rett, svarte hun.

«Tradisjonell rett», det er altså slik man unngår å si at muslimsk sedvane bryter med vestlige rettsnormer, både skrevne og uskrevne. Det var noe orwellsk nytale over ordbruken, for uttrykket «tradisjonell» rett gir assosiasjoner om at den er til av sedvane, og kan byttes ut med noe annet.