Kommentar

Aftenpostens lørdagsoppslag om fire som har brutt med islam er sterk lesning. Av flere grunner. Det er et tegn på modning at Aftenposten setter dem på forsiden og ikke stikker konsekvensene for frafalne under stol. Dermed synliggjør de forskjellen på islam og andre religioner på en måte som ikke har vært god latin i norsk presse.

Islam er annerledes.

Noorain Khan committed to wearing the hijab when she was 8. She took it off when she was 20.

Det krever mot å forlate islam.

Olga Stokke og Andreas Slettholm slår fast:

Å forlate islam er ikke som å melde seg ut av statskirken.

Fordi:

Tidligere muslimer i Norge forteller om trusler, sosial utstøting, trakassering, venner som snur dem ryggen. Noen har mottatt drapstrusler.

Akkurat som med Halvor Foslis bok om Groruddalen: Dette er kunnskap som de fleste, i mer eller mindre grad, har fått med seg. De aner at det er slik. Nå får de det bekreftet, av mennesker med et ansikt. Nyheten blir dermed at en ledende avis tør å sette det på forsiden.

Hvor langt er vi kommet da, 15 år etter 9/11? Nå som muslimene strømmer inn i Europa i hundretusentall. Mange vil si, nettopp med referanse til de sidene som de frafalne påpeker, at det er grunn til bekymring, og varsomhet. Men våre politikere og presse mener ikke det. De snakker kun om endringene i positive termer, eller som plikt. Politikken har på mange måter abdisert.

Skal opplysning ha en konstruktiv virkning må det være et visst forhold mellom det man formidler og det man mener på andre områder. Her stryker norske medier så det synger. Hvis de tok det disse fire forteller inn over seg, ville de gått i seg selv og sagt: – Dette er hva seriøse islam-kritikere har sagt i årevis. Vi har ikke villet lytte til dem. Kanskje vi har tatt feil?

Aftenposten 17. oktober 2015, Derfør brøt vi med islam

Iranske Anita Farzanech (43), kurdiske Mahammad Rah (32), Shakeel Rehman (43) og tyrkiske Cemal Knudsen Yucelm er stand-in for «oss». De står opp for de viktigste verdiene våre samfunn bygger på: individuelt ansvar, plikt til å følge sin samvittighet. De har valgt å bryte med fellesskapet som ikke tålte avvik.

Jeg møtte i helgen mor til en norsk pike som er gift med en araber og bor i et stort land i Midtøsten. Paret har to barn. De bodde først ti år i Norge før de flyttet til hans hjemland. Da tok faren ham rundt i byen og fortalte at denne gutten, som ser annerledes ut, var «en av dem». Tilhørte klanen. Moren syntes det var fint. Men jeg måtte spørre: – Hva med de som faller utenfor? Hvordan blir de behandlet? Jeg husker en marokkansk homofil filmskaper som sto frem på siste Oslo Freedom Forum og fortalte hvordan han ble behandlet av majoriteten i den lokale byen han var vokst opp i. Mennene sto utenfor og skrek at de ville voldta ham, samtidig som de ikke tålte ham. Han ble langsomt brutt ned, inntil han kom til Frankrike. Det er de personlige detaljene som gjør størst inntrykk.

Det var en slik detalj i historien til den norske moren som sa «klikk»: Når de kom på besøk var maten overdådig og ble servert på store felles fat. Men vertskapet kunne ikke spise med dem, for gjestene var urene.

Et paradoks man bare kan måpe av: Gjestfriheten er stor, men gjesten er uren. Det sier noe om noen spenninger innen kulturen som ikke er sunne.

Jeg minnet moren på at «det samme» er kommet til Groruddalen. Og det stanser ikke med mat. Når denne religiøse renhetsfanatismen kobles til salafismen blir konsekvensene alvorlig. Resultatet ser vi i mer eller mindre grad i alle muslimske land. Det er en minoritet som er voldelige, men det finnes ikke hverken myndigheter eller et sivilsamfunn som kan stanse dem. For det store flertall mangler politiske strukturer til å kanalisere uenighet. De jatter heller med. De vet at religionen i sin opprinnelse rommer den radikale politikken. Skulle religionen bli moderert måtte det vært fra sivilsamfunnet og politikken. Men det er svakt.

Det er ingen grunn til at denne dynamikken ikke skulle gjenta seg i Europa, og det er hva den gjør. I Göteborg har kristne assyrere fått N-merket på dører til butikker og boliger, akkurat som i Irak. IS er også der.

Når forvalterne av det norske storsamfunnet velger å lukke øynene, av bekvemmelighet, opportunisme, ønsketenkning som går over i medløperi, vokser trusselen her hjemme.

Det er detaljer i artikkelen som fortjener å trekkes frem:

Vi har hørt mye om felleserklæringen mellom Den norske kirke og Islamsk Råd Norge fra 2007, som slo frem trosfriheten, herunder retten til frafall og skifte av religion. Shoaib Sultan var generalsekretær og viste til verset om at det ikke er noen tvang i religonen.

Men så er det Aftenposten kan fortelle:

Men ifølge islamforsker Olav Elgvins masteroppgave fra 2011 var slett ikke alle norske imamer begeistret for erklæringen. De fleste av de 14 han intervjuet, mente at frafall fra islam ikke burde være tillatt. Ikke alle gikk inn for dødsstraff, men flere mente at fengselsstraff var passende, andre mente at konvertitter bør forlate landet.

Det burde ikke overraske, ut fra tradisjonell tolkning. Men det offisielle Norge har vist til erklæringen for å vise at det er enighet om trosfrihet. Realiteten er noe annet.

Under den offisielle versjon titter det frem en tro på Norge som annerledeslandet. For å opprettholde denne illusjonen må man retusjere virkeligheten. De fire frafalne i Aftenposten punkterer også denne myten. De samme strømninger innen islam gjør seg gjeldende i Norge som andre steder.

Når Abid Raja, Kari Vogt og Knut Vikør tror det er usannsylig at en frafallen vil bli drept i Norge, henfaller de til suttekluten. Hvorfor skulle vi være annerledes?

Hverken Raja, Vogt eller Vikør mener det er sannsynlig at eksmuslimer kan bli drept i Norge. Men Vogt sier at dette har skjedd i andre europeiske land, som i Frankrike, der gjerningsmenn tok loven i egne hender.

Importen av et stort antall muslimer fra en brutal sekterisk krig gjør oss stadig mer like verden omkring. Men likevel tvilholder vi på forestillingen om at Norge vil bli annerledes. Kanskje de andre ikke får til integreringen, men vi kommer til å klare det, vi med vår dugnadsånd.

Denne mangel på ærlighet og mot kan i neste omgang true de frafalne. For hvem skal «ta imot» dem om ikke storsamfunnet står opp for dem? Aftenposten har påtatt seg et stort ansvar ved å la dem stå frem.

«Islam» er ikke som andre saker. Den er så gjennomgripende at den forplikter.

Mahammad Rad sier noe klokt:

- Alle som velger å være kritiske til islam, leker med ilden. Jeg kommer til å dø en dag, og da vil jeg heller dø som meg selv, ikke som andre forventer at jeg skal være.

Å leve som halvveis menneske er ikke noe alternativ. Selvfølgelig er det friheten i Vesten som har påvirket disse fire. Spørsmålet er om vi vil forsvare den.

Cemal Knudsen Yucelm:

- Hvis jeg ikke kan si hva jeg mener i Norge, hvor kan jeg gjøre det da?

 

 

Eksmuslimer i Norge forteller: Derfor bryter vi med islam

Les også

Bedre hverdag med islam -
- Frihet er gudsbevissthet -
Sirkus Linstad -

Mest lest