Kommentar

Trond Ali Linstad-saken genererer masse støy. Generelt er de fleste som ytret seg, negative til at han er tildelt Kongens fortjenstemedalje. Men motivene er delte.

Når Lars Gule står frem som kritiker av Linstad og sier han vil skade Norges omdømme, begynner saken å bli surrealistisk. Gule har selv lagt for dagen en Israel-fiendtlighet som minner om Linstads. Men han er ikke like dum. Linstad har gjort den feil å koble seg opp til presteregimet i Iran og forsvare alt det gjør. Det gir dårlige odds. Mullaene har ikke lenger noen god sak.

Linstad er m.a.o shiamuslim i den offisielle betydning. Han gjør shiaer spesielt og muslimer generelt en stor bjørnetjeneste ved å gi inntrykk av et sammenfall mellom religion og et undertrykkende regime. Akkurat dette perspektivet var og er nærmest ikke-eksisterende i debatten. Mahmod Amiry-Moghaddam i Iran Human Rights er den som burde vært selvskreven i sentrum. Han er den som kan forsvare både menneskerettigheter og muslimers integritet og forklare at hvis det offisielle Norge vil verdsette disse, gir man ikke fortjenstemedaljen til Linstad.

Integrering?

Aviskommentatorer og journalister forstår ikke dette poenget. De trekker frem Linstads arbeid for integrering. Men hva slags integrering er det når man forsvarer en utgave av islam som står for blodig politisk undertrykkelse? Regimet i Iran er religiøst, undertrykkelsen skjer i troens navn. Linstads skriverier er derfor et angrep, både på universelle frihetsverdier og på muslimers verdighet og frihet. Dette er ikke integrering, det er det stikk motsatte: segregering. Det setter dessuten folkegrupper opp mot hverandre.

Hvis man mente noe med integrering i Norge, ville man sett dette. Det ville vært å ta også muslimer på alvor.

Men det offisielle Norge vil ikke se denne dimensjonen: – If you love somebody, set them free.

Norsk PEN gir Ossietzky-prisen til Deeyah Thathaal (35), tidligere kjent under artistnavnet Deepika. Deeyah sto frem under konferansen All that is banned is desired og fortalte hvordan trakassering fra hennes eget miljø tvang henne til å flykte fra Oslo og bosette seg i London. Hun ser store forandringer i Oslo, men avstanden er blitt så stor at hun ikke kommer tilbake for å hente prisen.

Sprang

Det er et stort kulturelt sprang når Ossietzky-prisen går til en norsk-pakistansk-afghansk kunstner som bor i London. Man kunne si mye om utviklingen av norsk kultur og samfunn i lys av en slik tildeling.

Deepikas erfaring er på linje med Salman Rushdies. De betaler prisen for å komme fra en kultur som ikke anerkjenner kunstnerisk frihet og heller ikke individuell autonomi. De 23 årene som er gått siden fatwaen mot Rushdie, har gjort dette tydelig. Men gjør vi oss fortjent til å gi en slik pris, eller er den avlat for å unnlate å forsvare individualister med muslimsk bakgrunn?

Atenpostens Joacim Lund skriver:

Nå simpelthen fosser ungdom med minoritetsbakgrunn frem i akademia. De blir leger og advokater og ingeniører, de har store nettverk og en voksende forståelse for samfunnslivet og hvilke rettigheter de har.

Så finnes det noen trekk i miljøene som ser individualisme som en trussel, skriver Lund. Det der derfor kampen for de sterke kvinnene har vært så tøff: Amal Aden, Kadra Yusuf, Louiza Louhibi, Shabana Rehman og Sara Azmeh Rasmussen. Han er smertelig klar over at de betaler en høy pris. Men skriver så:

De kvinnelige muslimske dissidentene har vist oss, på begge sider av avgrunnen, at vi ikke er så forskjellige når det kommer til stykket.

Dette er både en sann og en håpløs setning. Avgrunn? Det er lenge siden jeg fant ut at Shabana var OK, at vi har mye felles, men jeg trenger ikke være blind for forskjeller av den grunn. Selvfølgelig er individualister individualister, også fra andre kulturer. Ayaan Hirsi Ali kan slå de fleste over ende. Men det offisielle Norge har holdt henne på avstand. Hvor alvorlig tar vi individualismen når den kommer utenfra, når den bryter med den kulturen de kommer fra? Den kulturen/religionen vi har gjort det til en offisiell oppgave å forsvare.

Det Lund og Aftenposten ikke vil tematisere, er at mange av de ungdommene som «fosser frem» ikke har sans for hverken Shabana, Sara, Kadra, Deepika, Amal eller Ayaan Hirsi Ali. Det er der slaget virkelig vil stå. Denne kampen lukker Aftenposten og det offisielle Norge øynene for, dvs. de er på parti med jentene med farverike hijaber. Den moderniserte utgaven av islam. Den er mer fleksibel, men har noen klare grenser.

Det er her sirkus Linstad kommer inn. For jødehat er et av de ubehagelige trekkene ved det nye Norge. Det suger næring både av en venstreorientert, sekulær kultur og av en importert muslimsk. Det må skjules bak et tykt lag av sminke.

Når de modige jentene – det er flest jenter, jeg kan bare komme på Abid Raja og Ulrik Imtiaz Rolfsen på mannssiden – forteller om jødehat, flytter de hvite liberale og venstreorienterte seg urolig på stolen. Det er lov med litt kritikk, men ikke mye.

Den hvite venstreliberale eliten praktiserer en streng konsensus om hva som får sies. Sara Azmeh har vært meget overbevisende i sin avsløring av jødehatet. Jeg har hørt at Louhibi har fått problemer med kommentarer hun har skrevet til Morgenbladet hvor hun omtaler jødehat. Det passer ikke inn, hun er forsøkt overtalt til å la det ligge.

Tor Bach i Vepsen.org har hengt bjella på Linstad. Men da en britisk reporter i forrige uke sendte ham en forespørsel om antisemittisme i Norge, svarte Bach at det ikke var noe problem og kun var noe antiislamske krefter forsøkte å slå mynt på.

Slik er antisemittisme blitt et problem for den norske meningseliten. De har mange skjeletter i skapet selv, og når jødehatet flommer ut av nye landsmenn, får de problemer. Det må både fordømmes og samtidig holdes under kontroll. Dvs. fasaden må bevares intakt.

Men jødehatet forsvinner ikke av den grunn.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også