Kommentar

Ny vinder blåser over kvinnedagen. Den sjanse norske feminister hadde til å solidarisere seg med muslimske søstre er ved å gå tapt. I stedet er det modige individualister som Ayaan Hirsi Ali, Sabatina James, og Deepika som viser vei.

Det rokker ved hvite liberale kvinners selvbilde. Det degraderer dem selv at de ikke var i stand til å forsvare jenter fra autoritære og patriarkalske samfunn som kom til Norge, offisielt for å bli medlem av samfunnet.

Man kan ikke ytre ord uten at det forplikter. Hvis likestilling betyr noe må det bety at man viser solidaritet i praksis og våger å kritisere de strukturene man har brukt 100 år på å demontere i Norge og Vesten. Man frigjorde seg, og kastet lenkene. Men man later som man ikke ser de lenkene innvandrerkvinner bærer, til tross for at det er utvendig og så massivt at selv europeiske menn reagerer og provoseres, jfr. hijab og niqab eller abaya.

Forstår ikke hvite europeiske kvinner at dette tapte slaget, denne unnfallenheten bare er første steg og at denne klamme hånden også vil ramme dem selv?

Den er allerede ved å ramme dem selv, i form av restriksjoner på klær og bevegelsesfrihet.

Strategien man har valgt å møte dette med er å late som ingenting. Kvinnedagen er blitt et rituale, der man gjør det til en stor sak at man får betalt ammetid på jobben. Slik reduseres feminister seg selv til å bli en hvit overklasse som beskytter sine egne privilegier. Hullet, vakuumet og tomheten der solidariteten med den andre, de nye søstrene skulle vært, blir større og større.

Man har rygget tilbake fordi reaksjonen fra deres mannlige voktere ville blitt sterk. Man har ikke turt utfordre dem. Men enda vanskeligere er det at mange av jentene/kvinnene ikke ønsker å bli frigjort, at de forsvarer fengslet som om det var deres valg og ensbetydende med deres form for frihet. På 60-70-tallet møtte den radikale bevegelsen husmødre som forsvarte kjøkkenbenken med at de led av falsk bevissthet, at de var preget/hjernevasket. Svaret var bevisstgjøring. Men man våger ikke utfordre muslimske jenters mentale fengsler på samme måte.

Her er det ikke helt enkelt for mye av kritikken som de ikke-europeiske søstrene kommer med, gjelder forhold som deres norske søstre anser som seire: den frie seksualiteten f.eks. Hvis norske kvinner skulle tatt deres nye landsmanninner på alvor måtte de tatt denne diskusjonen på alvor. Heller ikke det har de orket. Man foretrekker heller å leve i parallelle virkeligheter og forsvarer de andres kultur som bevis på likestilling!, omtrent som gamle dagers avlat. Igjen undergraver man sin egen moralske posisjon, både innenfra og i andres øyne. En slik dobbeltmoral er ikke levedyktig.

Derfor ser vi at nye stemmer gjør seg gjeldende. Ayaan Hirsi Ali kjenner vi. Sabatina James er et nytt bekjentskap. Hun var nylig i Danmark, og her ser vi hvordan Trykkefrihedsselskabet over tid har gjort dansk offentlighet kjent med personligheter som våger å utfordre kollektiv tvang.

Sabatina James har pakistansk bakgrunn, hun bor i Tyskland, og må «selvfølgelig» leve under beskyttelse. Hun frykter ikke. Hun har konvertert fra islam til kristendommen, og finner styrken i å følge Kristus, som ga det ultimate offer for å hjelpe andre: sitt liv.

Dermed oppstår enda en ny utfordring for europeiske liberale og feminister: kristendommen kommer til dem utenfra. De har selv kunnet pille den fra hverandre og gjøre den tannløs. Men her kommer en vakker kvinne og forteller at hun ikke frykter noe. At hun får styrken fra å følge ham som ga alt.

Igjen viser det at Europa mister kontrollen. Det er ikke lenger en selvbevisst, i egne øyne, progressiv elite som bestemmer hva som er hva.

Det er et tegn i tiden og det innevarsler en ny ære.

Den liberale eliten har overtatt the white man’s burden: deres selvbilde tilsier at de har sittet på toppen av utviklingen. De innfødte har vært umælende europeere som ikke vet sitt eget beste og som må piskes med fortidens synder. En slik «nattverd» – med historiens synder som sakrament – kan frikjenne dem selv og gjøre dem verdige til å la de undertrykte innta Europa.

Men det er ikke slik virkeligheten fortoner seg. Den er uregjerlig. Menneskene er uregjerlige. Den samme individualismen som besjelet Camilla Collett gjenfinnes hos en kvinne som Sabatina James.

De hvite liberale venstreorienterte har bestemt at kristendommen er noe tilbakelagt. Så dukker den opp igjen hos mennesker som har det motet og den brennende glød de selv en gang hadde. Selv snakker de om ting som minner om kakepynt, mens de nye heltinnene risikerer livet.

Hvordan står det til i Norge?

Deepika er broen mellom de nye norske stemmene og de modige i utlandet. Deepika var nylig i Oslo og viste sin film om æresdrapet på en britisk-pakistansk jente. Hun fikk god presse. Men tok vi ordentlig inn over oss historien om hvorfor hun bor i Texas? Hun ble mobbet på gaten i Oslo fordi hun opptrådte på en scene og sang. Hun flyttet til London. Der gjentok det samme seg og hun måtte forlate Europa.

Ute av syne ute av sinn.

Noe skjedde med Shabana Rehman da det ble skutt mot søsterens restaurant. Sara Azmeh Rasmussen skrev lørdag fra lukket avdeling på Danderyd psykiatriske i Sverige. Hun hadde forsøkt å ta sitt liv. Hun skrev om forsøket på bli en del av det norske intellektuelle miljøet og ønsket om tilhørighet. Hun følte ikke at hun ble verdsatt.

Amal Aden står frem på TV og reiser rundt til skoler landet rundt. Men hva gjør vi med de som truer henne? Hun ble truet med kniv i kjelleren på Sølvberget kulturhus i Stavanger og har hatt mange andre «opplevelser».

Og roten til dette, at det er slik, er bl.a. at norske toneangivende kvinner ikke har våget å solidarisere seg med sine medsøstre utenfra og våget å kjempe den samme kampen for dem.

Det er tøft og det er vanskelig. Men tilbaketrekningen er ingen løsning. Prisgir man halvdelen av den nye befolkningen vil ens egen frihet også gradvis forsvinne. Denne innsikten hadde man en gang, og innerst inne må kvinnene som i dag marsjerer og hyller seg selv vite det.