Kommentar

Amal Aden blir truet, alvorlig. Hun trer inn i rekken av mennesker som får lide for sine meninger og sitt syn i det flerkulturelle samfunn. Hun er i selskap med mennesker som Lars Vilks, Ayaan Hirsi Ali, Robert Redeker, Geert Wilders, Kurt Westergaard og Flemming Rose, som alle må ta sikkerhetshensyn når de beveger seg ute blant folk.

De er blitt fratatt retten til å bevege seg fritt. Det er ikke noe lite tap.

Aden vil kanskje betakke seg for i hvert fall noen i selskapet. Men det spiller mindre rolle. I praksis deler hun deres kår. Hun har – som dem – satt livet på spill fordi hun våger å være et individ som bryter med en tvangskultur og insisterer på å beskrive tingene slik hun ser dem.

Dette truer medlemmene av hennes eget folk, somalierne.

Det er ikke til å komme forbi at den kulturen disse menneskene tilhører, er preget av islam.

Amal Aden har oppdaget individets frihet, herunder ytringsfriheten. Det er hva vi kaller en fornuftskultur. Individet er ansvarlig for sine egne valg. Det er sin egen herre.

Slik er det ikke i klankulturene. Der betyr individet ingenting, bare som medlem av en gruppe. Den som bryter reglene, får kjenne gruppens vrede. Det kalles samhold.

Amal Aden har brutt disse reglene. Det er det ingen tvil om. Hun har i flere bøker beskrevet somalierne som kommer til Vesten og ikke klarer å tilpasse seg. De har dannet en subkultur. Den vil de gjerne ha i fred. Amal Aden ødelegger spillet, og skuespillet. For myndighetene er også med på dansen: De bevilger penger til en drøss somaliske foreninger for å late som om integreringen går bra. Hvis noen opptrer som varsler, kan det være at somalierne og det offisielle Norge har felles interesse av å bringe henne til taushet. Ikke slik at myndighetene stilltiende vil se på at det iverksettes planer. Men hvis man virkelig skal hjelpe Amal Aden, må man gjøre som henne; kalle en spade en spade. Det har myndighetene bestemt er lite hensynsfullt. Slik møter de seg selv i døren, og mediefolk og kulturelite er stort sett i samme bås.

De vil gjerne ha i pose og sekk. Men når fornuftskultur og klankultur støter sammen, må man velge.

Amal Aden og Ayaan Hirsi Ali er våre fremste forsvarere, men vi forstår det ikke selv. Hvis vi ofrer dem, vil sammenhengen på et senere stadium gå opp for oss: Vi burde ha forsvart dem, men vi lot dem stå alene. Vi beundret deres mot, men det var å overlate dem til seg selv.

Virkelig å forsvare dem er å gjøre som dem. Være modig.

Dette er ingen blancofullmakt til alle deres meninger. Amal Aden har sagt en del – i mine øyne – dumme ting, som gjentatte ganger å henge ut Hege Storhaug, helt ute av sammenheng. Men det må ikke skygge for hvilken rolle de spiller. De har oppdaget fornuftskulturen. Hvis vi tror vi skal kunne forene frihet og tvang, kommer vi til å bli skuffet. Ingen har hittil klart det. Man må velge.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også