Kommentar

Den som opplevde Mattias Gardell i retten denne uken, merket et pust av den militans som preger det offisielle Sverige og som selv de borgerlige partiene bøyer seg for. Den er kjennetegnet av en usedvanlig aggressivitet og formidler et ønske om at opposisjon skal behandles med polisiære midler.

Gardells karaktermord på Ayaan Hirsi Ali med hennes egne ord var en indikasjon på hvor langt han er villig til å gå. Hun er en person mange beundrer. Dermed sendes et signal om hvor grensen skal gå for islam- og samfunnskritikk.

Graden av brutalitet må sees i sammenheng med at mange mennesker kan sjekke den talen Gardell refererer til og se at hans fremstilling ikke stemmer. Er han så fanatisk at han ikke ser det, eller er det en kalkulert hersketeknikk? Trolig det siste. Debatten er i høy grad blitt et spørsmål om kontroll og makt.

I Sverige bruker man knyttnevene både billedlig og fysisk.

Det er derfor ytterst forstemmende at VGs Hans Petter Sjøli i en to siders kommentar onsdag kaller Gardells foredrag for mesterlig og slutter seg til karaktermordet på Hirsi Ali. Sjøli kommer fra Klassekampen. Kommentaren ville passet der med sin retoriske, manipulerende stil. Nå står den altså i Norges største tabloid. VG er blitt et venstresidens Bildzeitung. Jeg vil tro det er flere i avisen som krymper seg.

Først karakteristikken av Gardell:

Han holdt et retorisk mesterverk av et foredrag i retten og forfjamsede journalister, kommentatorer og andre aktører i rettsdramaet lot seg blende av hans referansetunge gjennomgang av Breiviks kompendium.

Sjøli er imponert. Slik beskriver han kvinnen som er blitt Vestens sorte Athene:

Hvem er Ayaan Hirsi Ali? Kort fortalt: en somalisk kvinne, kjønnslemlestet og undertrykt, som på spektakulært vis flyktet til Nederland, der hun lærte seg språket raskere enn sin egen skygge (red. anm: er det Wilma Rudolph han beskriver?) og ble en viktig debattant og senere kontroversiell og særdeles frittalende politiker.

Kontroversiell og særdeles frittalende er småborgerlige eufemismer, en måte å svekke folks renomme på uten å si det direkte.

Ayaan Hirsi Ali og Niall Ferguson under mottakelsen av Axel Springers ærespris i Berlin

I dag bor hun i USA med sin mann, den ditto omstridte skotske historikeren Niall Ferguson, der han har vært tilknyttet den høyreorienterte tankesmien American Enterprise Institute.

Ah, også han er omstridt. Det er som Sjøli ved disse ordene vil skåne Hirsi Ali og Ferguson for å beskrive hvor ille de egentlig er. Han forsøker patroniserende å ta dem inn i den borgerlige varmen, med en plakat på brystet slik at folk kan være advart. Fragile, handle with care! Adjektivet «høyreorientert» viser at man er høyst og prinsipielt tvilsom.

Så kommer en tilleggsopplysning.

Hun er også under konstant politibeskyttelse, grunnet stadig trusler fra islamistisk hold.

En opplysning i forbifarten. Ikke noe om hennes betydning i Nederland, om hvilken størrelse hun er, at hun var next in line etter at Theo van Gogh ble henrettet på åpen gate, at vi snakker om et av de viktigste politiske attentatene i Europa i nyere tid. Van Gogh og Hirsi Ali er uløselig forbundet. Hun er blitt en frihetsgudinne fordi hun ikke har bøyd av, hverken moralsk, politisk eller personlig.

Men hun måtte slå seg ned i USA. Europa kunne ikke tilby sikkerhet nok.

Så følger Sjøli i Gardells fotspor. Han henretter Hirsi Ali med hennes egne ord.

Og ja, Hirsi Ali er kantete og uforsonlig. Hun har brutt tvers over med den religion hun mener rettferdiggjorde overgrepene hun ble utsatt for og som hun mener ødelegger livene til kvinner verden over. Hun sier at det ikke finnes noe moderat islam, og at det egentlig er bare én form for islam, definert som underkastelse for Guds vilje. Synet på islam og muslimer som noe uforanderlig og bestandig er utvilsomt et svært lite løsningsorientert og inviterende utgangspunkt i et Europa som ugjenkallelig har fått en stor muslimsk befolkning.

Men dette er ikke en presis beskrivelse hverken av personen eller budskapet. Hirsi Ali er ikke kantete og uforsonlig. Tvertimot. Hun er meget nyansert. Hun sier ikke at islam er ureformerbar og uforanderlig. Derimot sier hun at det ligger en vanskelig materie i bunnen, av kultur sammenfiltret med religion, og at prisen for å frigjøre seg fra den er høy og veien vanskelig. Den blir ikke lettere av at såkalt liberale i Vesten snur ryggen til sekulære som henne. Selv det at islam betyr underkastelse gjør Sjøli til en oppfatning Hirsi Ali har, ved at han kvalifiserer undertrykkelsen til noe hun «mener».

Det er etter disse forbehold og degraderinger man skal lese:

I det siste har hun – om man tolker henne på vrangt vis – uttrykt en viss forståelse for at noen (les Breivik) føler de må ty til vold for å bryte gjennom den påståtte «selvsensuren» som mainstreampolitikerne pålegger seg overfor utfordringene knyttet til det flerkulturelle samfunnet.

Forbeholdet – «hvis man tolker henne på vrangt vis» – er et forsøk på å slippe å ta ansvar for karakterdrapet. Det er noe gjennomført feigt over Sjølis artikkel.

Hvorfor skulle man lese henne vrangt? Hirsi Ali har aldri sagt noe slikt. Hun har derimot sagt at taushetens advokater, som ikke vil diskutere det fulle omfanget av islams modernitetskonflikt, er med på å skjerpe motsetingene mellom muslimer og vestlige borgere og øker avstanden mellom vestlige borgere og egne myndigheter. Det er stikk motsatt det som trengs. Det finnes ingen annen utvei enn åpenhet og fri debatt.

Torn i øyet

Det finnes en ekstrem venstreside representert ved Gardell som ønsker å stoppe munnen på mennesker som Hirsi Ali. Hvorfor er det så om å gjøre? Av den enkle grunn at hun er lysende. Hun har alt: bakgrunnen, erfaringen, kunnskapen. Hun kommer til Vesten, ser Vesten utenfra og islam innenfra, og ser hva det er som Vesten må forsvare.

Hun blir derfor en målestokk på hvor man står i konflikten mellom diktatur og frihet.

Sjøli greier å hekte på en helt håpløs digresjon:

Analysen (at noen reagerer som Breivik) minner til forveksling om tyske Røde Arme Fraksjons begrunnelse for ders terrorvirksomhet på 1970-tallet, da med kapitalismen som skyteskive.

Man må gjerne kritisere Hirsi Ali, men da på redelig vis. Det er et kjennemerke at de som gjør det ofte tyr til falske beskyldninger og tillegger henne meninger hun ikke har.

I VGs tilfelle er det grunn til å minne om at hun ikke bare er utsatt for «stadige trusler fra islamistisk hold». Hun lever i livsfare. Liksom Lars Vilks og Kurt Westergaard, liksom Robert Redeker og Geert Wilders. Disse truslene er ikke just one of those things. Det er selvmotsigende av Sjøli å nevne truslene for så å henge henne med ord han tillegger henne. Han helgarder ved å si det kan være vrangvillig tolket. Hvorfor da bygge artikkelen på dem?

Sjøli later som han er en solomonisk dommer mellom Gardell og Ayaan.

Han skriver at

«svenske venstreradikalere som Mattias Gardell har en lite ærbar (sic!) track record i debatten om det flerkulturelle samfunnet og har nøyd seg med å brennmerke folk som Hirsi ali og overlatt, på uforståelig vis, kampen mot reaksjonære holdninger og praksiser i de muslimske mijøene til den ytterliggående høyresiden.

Merk bruken av ordet «ytterliggående høyresiden» – dermed har Sjøli sikret seg at den er delegitimert og nøytralisert. Han slipper å ta den alvorlig.

Selv plasserer han seg i sentrum som balansert. Men hvordan kan det være balanse når han skriver:

For selv om Ayaan Hirsi Ali har vært en viktig pioner i kampen mot det reaksjonære patriarkatet i muslimske miljøer, kan selv ikke hennes mest urokkelige tilhengere se bort fra at en del av hennes uttalelser har en rekkevidde som vi helst ikke ønsker å tenke på.

Denne snusfornuften skal liksom gå for fornuft, men går man nærmere ser man at Sjøli benytter samme metode som Gardell: Han tillegger Hirsi Ali meninger – at hun er ytterliggående – for å nøytralisere henne.

Hvorfor dette behovet for å parkere henne, sette henne på bålet? Fordi Hirsi Ali i seg selv er en levende frontlinje, og det er et ubehagelig faktum Sjøli må bortviske. Gardell angriper forfra, Sjøli bakfra.

Dermed velger han side, på VGs vegne. På bakgrunn av den rettssaken som pågår, og det partsinnlegget Gardell leverte, er det verdt å merke seg.

Hirsi Ali står for opplysningstanken, ikke som museumsgjenstand, men som en levende realitet. Det koster å si det hun gjør, det viser Gardell og Sjølis innlegg, men hun viker ikke unna.

Kun sannheten kan beseire det mørket Breivik representerer. Mens de to andre forsøker å legge Breivik ved hennes føtter. Det er grovt. Det kan vi ikke la passere.

Da har han ikke forstått hva det handler om. Eller – har han det?