Kommentar

Kl 11.21 skjedde det noe som endrer samfunnsklimaet i de nordiske land: En fremmed trekker opp en pistol og løsner to skudd mot Lars Hedegaard. Han bommer, og tredje gang klikker våpenet. Mannen legger på flukt.

Attentatet mot Hedegaard vil utløse frykt blant mennesker som er synlige i offentligheten. Frykten er allerede et faktum. Hedegaard var blant dem som ikke lot seg skremme. Han gikk ubesværet på gaten, hvor det måtte være.

Attentatet forandrer alt dette.

En mann har forkledt seg som postbud og oppsøkt Hedegaard på hans bopel på Fredriksberg i utkanten av København. Det handler altså om en bevisst plan for å ta livet av Hedegaard. Kun flaks eller englevakt reddet ham.

Det er vanskelig å gradere frykt og sårbarhet, men det å bli forsøkt drept i sitt eget hjem, og det av en mann som utgir seg for eller forkler seg som en uniformert tjenestemann, legger en ny dimensjon til utsatthet.

En ny omdreining

Når attentatet mot Hedegaard kjennes ekstra alvorlig er det fordi det kommer på toppen av flere andre.

For drøye tre år siden slo somalieren Muhud­iin Moha­med Gee­les seg inn i huset til Kurt Westergaard. Westergaard hadde åndsnærværelse nok til å gjemme seg på det forsterkede badet. Et adoptert barnebarn satt igjen i stuen og var alene med voldsmannen.

Da Pim Fortuyn ble drept av en dyrevernsaktivist og Theo van Gogh av en islamist, var det de første politiske attentat Nederland hadde opplevd på 200 år – i fredstid vel og merke.

For er vi ikke i fredstid? Det er det underliggende spørsmål som trenger seg på, eller befinner vi oss i noe som tenderer mot en helt ny «situasjon»? Hvis noen er villig til å drepe andre for deres meningers skyld er vi over i «noe annet».

Besøkelsestid

Den offisielle pressen og politikerne har her et stort ansvar. Hvordan vil den turnerere attentatet mot Hedegaard? Vil den fremstille ham i et så negativt lys at det fremstår som han selv ba om det, om ikke akkurat å bli drept, så med tilstrekkelig negativitet til at man relativiserer attentatet? Det fremstår som forståelig om ikke godkjent.

Det man gjør er å lage en kausalkjede, hvor man står utenfor og later som om man beskriver objektive fenomen, mens man i virkeligheten selv er forfatter. Den påtatte objektiviteten gjør at man kan gjemme at dette er en konstruert logikk som går ut på å gi offeret skylden for at det rammes.

Attentatet på Hedegaard hever dette valget opp på et høyere nivå: tør pressen gjenta utpekingen av Hedegaard?

Eufemismer og koder

Pressen og politikerne har et slags sannhetens øyeblikk. De må veie sine ord og forstå sitt ansvar. Hedegaard er hva man med eufemistisk språk, også i Norge, kaller kontroversiell, dvs. han har meninger om det flerkulturelle samfunn som mainstream media ikke deler eller liker.

Men derfra til å henge ham ut og markere at han ikke tilhører det gode selskap er noe annet. Det å ikke tilhøre det gode selskap kan da bli til at man er fritt vilt. Det trengs ikke sies eksplisitt, man kommer ikke med oppfordringer til ulovligheter, men karakteristikken vil i sum munne ut i en konklusjon. Det er ikke sikkert mediene trekker konklusjonen, men andre gjør det.

Disse spørsmålene og dette ansvaret må pressen tenke grundig gjennom.

Den som tenker tilbake på dekningen i Norge etter 22/7 vil få noe å tygge på. Den gang – og frem til idag – trakk man direkte linjer fra bestemte meninger til handlinger. Vil pressen våge å se med like kritisk blikk mot sin egen dekning av «høyresiden». Her har norsk presse mye å svare for, liksom dansk har det overfor Hedegaard og Trykkefrihedsselskabet.

Man vil selvsagt fordømme attentatet. Men det holder ikke å fordømme. Det er tomme ord hvis man ikke våger å se attentatet i den riktige sammenheng.

En lang rekke/et tydelig mønster

Pim Fortuyn og Theo van Gogh er bare to navn i en lang rekke mennesker som er blitt truet eller forsøkt drept for sine meningers skyld: Charlie Hebdo er brannbombet for noen karikaturer, Radeker måtte gå under jorden med sin familie og kunne ikke en gang delta i farens begravelse. Vi snakker om dagens Frankrike. Ayaan Hirsi Ali måtte flykte til Amerika for å finne trygghet. Geert Wilders, leder av Nederlands tredje største parti, lever med livvakter døgnet rundt og har ikke fast bopel. Kurt Westergaard er blitt forsøkt drept flere ganger.

Den 14. februar holder LarsVilks-komiteen sitt første møte i København. Det er på fatwa-dagen, da ayatollah Khomeini utstedte sin universelle drapsordre mot Salman Rushdie og alle som hadde noe med Sataniske vers å gjøre. Den skulle koste en japansk oversetter livet, og et mislykket attentat mot hans italienske oversetter og hans forlegger i Norge, William Nygaard. Salman Rushdie selv måtte leve ti år under jorden i London. Til slutt måtte også han velge USA for å nyte friheten.

Hva er det som skjer med Europa?

Hva er det som skjer med et land og et kontinent der kunstnere ikke tør tegne eller male, der dramaturger hverken tør dramatisere eller oppføre, der forfattere ikke tør skrive og intellektuelle ikke tør tenke?

For det er virkningen av disse attentatene og truslene. Bak attentatene står en skog av trusler og de sniker seg også inn i vår hverdag. Vi passer vår munn.

Det er her ringen sluttes: hvis offentligheten og de som styrer tok truslene på alvor ville de gjort ytringsfrihet og angrepene mot dem til et tema i skolene. De ville våget å gjøre Kurt Westergaard, Ayaan Hirsi Ali, Pim Fortuyn og Theo van Gogh til helter.

Men de har ikke gjort det. De har marginalisert dem. De befinner seg av utkanten av historien om vår strålende nye fremtid. Unnskyld ironien, men den er på plass. Hvis the powers that be hadde tatt sine egne idealer på alvor, hadde de gjort forsvar av de som benytter ytringsfriheten til en hovedsak. Ved å unnlate det har de fratatt disse menneskene den ringen av trygghet og beskyttelse som de må ha. Den offentlige støtten er mye viktigere enn bodyguards. Men det finnes ingen slik oppbacking. Det finnes bare beklagelser og fordømmelser og det holder ikke.