Kommentar

Bevisstheten om den nasjonale og flerkulturelle konflikten vi står oppe i, er lav i Norge. Man begynner såvidt å fatte enkeltområder, som behandlingen av kvinner. Men totaliteten våger man ikke å se.

Men Norge er i den heldige posisjon at man kan si: Look to Denmark! Der finnes det intellektuelle miljøer som på solid liberal grunn er på høyde med utviklingen.

Noe annet er: det er ikke noen lystelige funn. Ikke noe å glede seg over.

I Danmark har det skjedd to alvorlige hendelser den siste tid: brannattentatet mot hjemmet til integrasjonsminister Rikke Hvilshøj natt til onsdag og tendenser til vendettakultur. Hadde det ikke vært for at røkvarsleren virket hadde Danmark fått sitt Pim Fortuyn-drap, skriver Weekendavisen.

Brannen spredte seg til huset, der to barn lå og sov. Det kunne blitt mordbrann.

En slik aksjon, markering, har sine forløpere i Danmark. Det spesielle med Danmark er at volden har kommet fra venstre. Mest kjent er de autonome, som minner om Blitzerne. De mener de har mandat til å bruke preventiv vold mot nynazister. De autonome har vært langt flere enn blitzerne.

Mest spesiell var den såkalte Blekingegadebanden, som minnet om tyske RAF. De var en gruppe venstreorienterte som finansierte politisk virksomhet gjennom bankran. De hadde en politimanns liv på samvittigheten før de ble tatt. Hovedmannen er ute av fengsel og har en høy stjerne i miljøet.

Norge har ikke hatt noe venstreradikalt miljø som tok steget over i voldelig handling, selv om det i en tidlig fase skjedde flere lovbrudd, for å bevise for seg selv og andre at man kunne om nødvendig.

Mykvenstre har ført et politisk språk som viser forståelse for at noen tyr til ekstreme metoder. Den ekstreme språkbruken da Donald Rumsfeld besøkte Norge, kan virke som en legitimering av voldelige aksjoner. Hvis Rumsfeld er en morder må det være legitimt å forsøke å stanse ham…

Irak-krigen virker som en katalysator for ekstreme handlinger. En Folketingsrepresentant for Enhedslisten, Pernille Rosenkrantz-Theil, slapp to aksjonister inn som oversprøytet statsminister Anders Fogh Rasmussen og utenriksminister Per Stig Møller med maling.

Rosenkrantz-Theil fant ingen grunn til å beklage.
-Ikke før han unnskylder hva han vil gjøre med uskyldige irakere.
Ordene falt i 2003.

Det er viktig å ha det tilbakeskuende blikk, å kjenne historikken. Det politiske 2_kommentarstream, både media og politikere, har vært med å danne en forståelse av Irak-krigen og dagens USA som legitimerer vold. Motvold, som de ville kalle det.

Det finnes ingen antistoffer i deres retorikk. Statsminister Bondevik blir en fellow-traveller. Det samme er kommunalminister Erna Solberg (H), som skuffer stort når det gjelder.

Ord som stenger

Ordet innvandringsdebatt høres antikvert ut. Det er noe langt mer som står på spill. Den vanlige kvinne og mann aner det, men mangler kunnskapen og analyseapparatet. Rahila-saken har vært en øyeåpner for mange: en vakker, intelligent jente, oppvokste i Norge, og med ønske om selv å velge ektemann, ender opp død under et besøk til familiens opprinnelsesland, Pakistan. Uansett hva som måtte være sannheten om hennes død: det vesentlige er avsløringene av familievold, av den bunnløse avstanden mellom et moderne kvinnesyn, og denne religiøsbaserte stammepraksisen.

For noen måneder siden hørte vi om Mukhtaran Mai som var blitt dømt til gjengvoldtekt av eldrerådet i en landsby i Punjab i Pakistan. Vi skuttet oss over hvor tilbakestående landsbygda kunne være. Nå skjer det midt i blant oss. Rahila og familien bor i Oslo.

Hege Storhaug og Human Rights Service er modige og dyktige. De tør å beskrive situasjonen: praksis med å hente ektefelle i opprinnelseslandet gjør at det er etablert en shuttle for familiegjenforening mellom Norge og Pakistan. For hver ektefelle som hentes hit, øker risikoen for mer kvinnevold, æresdrap og barn som farer ille. Som Hege Storhaug sa: hadde mine barn begynt i barnehage uten å kunne norsk, ville barnevernet vært på døra med en gang.

Samir Munir, Saera Khan, og til og med konvertitten Anne Sophie Roald, går det an å snakke med. Men dessverre ikke Høyres fremste representant, Erna Solberg, som i det aktuelle TV-programmet bare lot kverna gå og snakket om at problemene bare fantes i visse miljøer.

Det går ikke an å snakke om disse problemene som «just one of those things». Det hadde de andre rundt bordet skjønt.

Norsk kunnskap

Men man kan ikke vente at folk fra en annenn kultur og med en annen historie skal helt skjønne den norske sammenhengen. Saera Khan sa: vi må diskutere hva det er å være norsk. Nettopp. Men når nordmenn ikke våger eller lenger forstår å være norsk, da blir det vanskelig.

I Danmark er det høyere bevissthet rundt hva det gjelder: frihet og demokrati. Sentrale verdier er statens voldsmonopol. Pakistanske og nordafrikanske miljøer, alle muslimer, er i ferd med å gjeninnføre vendetta-kulturen i Danmark. De utruster private militser som ligger i krig med hverandre. Det siste tilfellet gjaldt to familier som støtte sammen utenfor Rust kafe på Nørrebro for et par uker siden. Familien Hassan fikk et medlem på sykehus, som attpåtil var satt under arrest. Sju maskekledte befridde ham fra sykehuset! Da har man kommet langt, skriver Weekendavisens Anne Knudsens.

Hvis staten lar andre overta bruk av vold er man virkelig ute å kjøre. Ved imamers hjelp forhandler nå de to impliserte familiene om betingelsene for å gjenopprette æren. Man snakker om 200.000 i erstatning, for det er omtrent verdien av 100 kameler målt i danske penger!! Mannen som drepte en av Hassan-familien og såret en annen, foreslås sendt i eksil! Det neste er avtalt giftermål mellom barna. Av de islandske sagaene vet vi at slike forhandlinger bare er forspill til nye hevnaksjoner. Æren må gjenopprettes.

Nordboere burde gjenkjenne privatiseringen av vold. Den er livsfarlig.

Av en eller annen grunn greier ikke den norske debatten å heve seg opp til et nivå der man ser hva som står på spill.

Hundreårsmarkerinigen av 1905 virket fullstendig antikvert. Vi står midt oppe i en ny kamp. Hva skal vi med museer over demokrati og fred hvis vi ikke forstår det?

Det begyndte med et æg