Kommentar

Venstresiden bruker nazi-stemplet for alt det er verdt. Det ultimate våpen kjøres nå frem i alle sammenhenger. Men spørsmålet er om ikke denne hyppige brunsvertingen sier noe om avsenderens forhold til vold og rettferdiggjøring av vold.

Nazistene begikk historiens verste forbrytelse. Det ligger i bunnen for Menneskerettserklæringen av 1948 og senere konvensjoner. Men avsky kan bli irrasjonell, slik at det er nok å si «brun» for at folk skal se brunt. En slik fetisjistisk karakter har flere politisk korrekte ord fått. Antirasisme-begrepet er blitt infisert slik at man må sjekke kontekst og avsender for å kunne forstå hva som menes. I visse miljøer er det helt uproblematisk å snakke om hvite på en rasistisk måte, mens man samtidig er antirasist. Da blir ord ødelagt.

Nazi-betegnelsen er den verste, og venstresiden har monopolisert den. Dermed fremstår de i egne og andres øyne som de edleste ridderne, som det godes bolde forsvarer. Men klærne begynner å bli litt frynsete og sverdet litt sløvt, slik det blir av misbruk.

Venstresiden hadde utvilsomt sine helter i kampen mot nazisme og fascisme. Da sovjetkommunismen okkuperte Øst-Europa, gjorde de antifascisme til erstatningsreligion og raison d’être for staten. Man dyrket mytene om kapitalisme og krigsforbrytere i skjønn forening i Vest-Tyskland.

Denne grove propagandaen ble overtatt av de venstreradikale på 70-tallet. SUF og ML-ernes fremstilling av den borgerlige staten var hinsides virkeligheten. Man nedvurderte, bagatelliserte og svertet det borgerlige demokratiet.

Mange år er gått. ML-bevegelsen er død. Muren har falt. Men idag er denne karikaturen og fiendepropagandaen overtatt av store deler av etablissementet. Aftenpostens fremstilling av Bush-administrasjonen er ikke vesensforskjellig fra SVs. Datatilsynets Georg Apenes skriver om «den totalitære trussel» og mener noen kameraer på busser og tog. Et fremstøt for oppbevaring av elektroniske logger fremstilles som begynnelsen på 1984-samfunnet. 3-400 fanger på Guantanamo kalles Gulag.

Det er denne forvirrede forvridning venstreradikale flyter på når de tar frem nazi-stemplet. Det gjør det vanskelig å reagere. Måten venstreorienterte bruker nazi-stemplet på er annerledes og har fått en ny dimensjon. Kanskje har det noe å gjøre med vår tid som omgjør alle hendelser til myter som man kan manipulere. Man kan bruke deres kraft i mediesamfunnet, det ser vi i den nye kunstneriske bearbeidelsen av nazi-tiden i litteratur og film.

Bruk av myter indikerer «lek», at man frigjør mytene fra de moralske lenker.

Det spiller kanskje inn at venstresiden springer ut av en tradisjon med massemord. Selvinnsikt og bevissthet om enormitet, skyld og ansvar og kausalitet mangler. Spesielt i Norge.

Det er ikke så mye glamour ved Stalins massemord. Nazismen derimot var teatralsk i alt sitt vesen. Den elsket regi og virkeligheten som opera. Selv i dødsleirene var slike trekk synlige, med kulissene ved ankomsten til siste stasjon på togreisen. De dødsdømte skulle bedras til siste slutt.

Det finnes i en bevegelse i vår tid der begreper løsrives fra sitt opprinnelige, historiske innhold og får ny betydning. Dette er et fenomen som har skjedd til alle tider, og mentalitetshistorie har dette som tema. Men jeg sikter nå til en ideologisering av visse ord som betegner politisk-kulturelle-religiøse konflikter, der én part insisterer på en spesiell tolkning av ordene. De som abonnererer på denne tolkningen, slutter seg sammen og forsvarer denne versjonen med nebb og klør. Rasist- og nazi-stemplet brukes for å brennmerke de som bestrider denne versjonen.

Siden jeg avskyr ordbruk med innebygde trusler, er det nok til at jeg tar avstand fra en slik fremgangsmåte. Jeg mener den er potensielt farlig, ikke bare for enkeltmennesker som rammes, men for hele samfunnsdebatten. På få år har det utviklet seg et klima der ord som rasist brukes for å lamme og uskadeliggjøre mennesker. Hvis myndighetene også lovfester antirasisme og gjør rasisme straffbart uten å problematisere eller ta høyde for at ord kan misbrukes, er vi ute på en slippery slope. Det er intet i myndighetenes opptreden som indikerer at man er seg en slik fare bevisst. Tvert imot. Helseminister Sylvia Brustad kunne varsle full granskning av rasisme i offentlig sektor uten at noen mukket. Ingen orker eller tør ta belastningen.

Det er nok dette som utgjør faren for et 1984-samfunn, mer enn noen kameraer eller elektroniske logger.

I utkanten av denne Alice in Wonderland driver venstreradikale sin brunbeising. Et grelt eksempel på dette var Weekendavisens avsløring av det venstreradikale Leksikon.org, et nettleksikon som omtaler venstreradikal terror som RAF, Røde Brigader og Blekingegadebanden i positive eller forblommede vendinger, mens staten fremstilles som kriminell. Det er nok å gå til førstesiden og se beskrivelsen av dagens terrortruede Danmark:

Den danske regering har siden 2001 bidraget til at gøre Danmark til et farligere land at leve i. Indtil da var Danmark kendt i verden som et land der bidrog til konfliktløsning og bidrog med fredsbevarende styrker i FN missioner. Siden har Danmark markeret sig som en slyngelstat med sin deltagelse i besættelsen af Irak og Afghanistan, med sine brud på internationale konventioner, som et af EU’s mest højreradikale lande med sin forfølgelse af indvandrere og specielt muslimer. Både PET og FET angiver i deres trusselsvurderinger at truslen mod danskere i og uden for landets grænser derfor er øget.

Man trekker frem at RAF skjøt og drepte vesttyske ledere med en fortid under krigen som en moralsk legitimering. Anders Fogh Rasmussen gis det samme høyreradikale preg. Den terror som finnes i Danmark, er det regjeringen som står for. Det sies at rettspleien er blitt «nazifisert». Noe av den samme voldsberedskap har Blitz og det antirasistiske miljøet stått for.

Dette er ekstremt. Men kvalitativt er det ikke stor forskjell når Marte Michelet eller Halvor Elvik trekker fram swastikaen og vil ha utvisning av Frp og Hege Storhaug.

Under leken med nazi-stemplet ligger det mye grums. Finnes det en viss affinitet mellom fascisme og venstreekstremisme i vår tid?

Venstreradikale har visse ting til felles med nazistene: en uoppgjort fortid, en overbevisning om at de har rett og en følelse av rett til å knuse de som står i veien og mener noe annet.

Problemet er når den tidligere borgerpressa er blitt politisk korrekt og adapterer et språk som sømløst tilpasser seg den venstreradikale voldelige retorikken.

Danskene fremstilles f.eks. som et folk som er blitt ondt og som fortjener det som rammer dem.

Les også

-
-
-
-

Les også