Sakset/Fra hofta

Behovet for et ideal stanser kritiske spørsmål når pressen intervjuer Faten Mahdi al-Hussaini. Likevel, eller kanskje derfor, sier hun ting som forteller noe om hennes oppfatning av islam.

Der man forholdsvis lett kan konstatere en ung jente som idylliserer sin egen religion og ikke vil snakke om de problematiske sidene, ser Vårt Land ved Kjell Kvamme et ungt ideal.

Intervjuet åpner med at al-Hussaini – alle avisene er på fornavn med henne – kaller Hege Storhaug ekstrem. Siden konteksten er ISIS, er det en spesiell sammenligning, også fra Vårt Land, som kjører det på topp.

– Hege Storhaug er ekstrem. Det er ikke bare islam som har ekstremisme.

– Men kanskje ikke så ekstrem som ISIS? kunne Kvamme ha spurt for å bringe ting ned på jorda.

I stedet berømmer Kvamme al-Hussaini fordi hun tar ham i hånda!

Nittenåringen tar oss i hånda, selv om islam sier at kvinner ikke skal ha fysisk kontakt med menn.

– Om man tar noen i hånda eller ikke, er et personlig valg. Jeg håndhilser for å vise respekt, men det er like mye respekt om man hilser på andre måter, sier hun.

Er det like mye respekt selv om man nekter å ta motsatt kjønn i hånda? Dette setter Vårt Land på trykk uten å blunke. Al-Hussaini forsvarer altså et av de klareste tegn på menns avstand og relegering av kvinner til en underordnet kategori. Men han later som om det er gjensidighet i forholdet, at kvinner like mye som menn avstår fra å ta menn i hendene. Han godtar også uten forbehold at det ikke å ta noen av motsatt kjønn i hånden er et like klart tegn på respekt som å gjøre det.

Al-Hussaini får ros fordi hun våget å stå opp mot de voldelige islamistene. Men som Kjell Skartveit påpekte: Hvis man må ha ros for å ta avstand fra halshogging, har vi vel allerede kommet temmelig langt i feil retning?

Al-Hussaini ser ut til å ha mange av de holdninger som gjør islamisme mulig: Religionen er perfekt, det er menneskene det er noe galt med. Slik kan man bortforklare det meste.

Religionen fyller alt for henne. Det er et uvant syn for en nordmann, men Vårt Land er fascinert.

– Hvor viktig er islam for deg?

– Ganske viktig. Det er jo min identitet og min livsstil. Det er alt ved meg. Måten jeg lever, snakker, går og spiser på, er islam.

Når jeg spør hva som er vakkert ved islam, mener hun jeg heller bør spørre om hva som er ikke er vakkert.

– Det er alt det dårlige folk har koblet til islam. Muslimer har ødelagt for islam. Islam er for meg perfekt. Det er vi muslimer som har masse feil. Men vi er ikke feilfrie, vi er ikke helgener.

Al-Hussaini har vært medlem av Sosialistisk Ungdom. Nå er hun åpenbart mest religiøs. Det hadde vært interessant å høre om hun anerkjenner delingen mellom religion og politikk, eller om hun mener at islam er så perfekt at den bør gjennomsyre hele samfunnet. Slike spørsmål kommer ikke.

Al-Hussaini slipper lett fra det når hun både får konstatert at Koranen er så dyp at den kun kan tolkes av eksperter og at ekstremistene feiltolker. Hvis den er så vanskelig, hvem er det så som har den riktige versjonen? Dette stridstemaet innen islam lar Kvamme ligge.

Hun sier ISIS tolker tekstene ordrett. Gjør ikke både salafister og wahhabister det? Det er ganske mange hun er på kant med. Og igjen: Hvem skal tolke?

Det virker ut fra al-Hussaini som Koranen er en religion hvor man kan velge det beste og la det dårlige ligge. Det er en forståelse som ligger langt fra mainstream-islam og som direkte provoserer de «rene». Eller snakker al-Hussaini bare Kvamme etter munnen på en måte som avvæpner ham?

– Islam kan også virke strengt, selv om vi ser bort fra islamistene?

– Nei, ikke i det hele tatt. Det er ingen tvang i religion, står det i Koranen. Du kan gjøre alt du vil, men du har grenser. Jeg ser ikke at islam skaper noen hindringer for hvem jeg er venner med, hvor integrert jeg blir eller hvorvidt jeg kommer meg ut og fram i samfunnet. Islam har ikke satt grenser for hva en kvinne kan gjøre. Profetens kone, Kadidja, styrte økonomien i hele Mekka og pengene til profeten. Fatima, profetens datter, var en sterk kvinne.

Den relativisering av islam og den fleksibilitet hun hevder den står for, er så langt fra virkeligheten at den virker enten hjemmesnekret eller det er en ung sjias forsøk på å få ulike verdener til å gå i hop.

Ikke noe galt i det, men det virker også som om norsk presse har et desperat behov for å få mostridende verdener til å henge sammen.

Al-Hussaini viser seg å være en muslimsk feminist. Men når hun legger skylden på mennene, ikke religionen, og omtaler også kvinneforakt for ekstremisme, har hun ganske mange motstandere.

Muslimer som undertrykker kvinner, hevder hun er blant de ekstreme.

– De er radikale, hjernevasket, kunnskapsløse. De hører på en imam uten å være kritisk eller sjekke om det han sier er riktig.

Det er altså imamene som sprer kvinneforakt. Hvordan kan det ha seg hvis de forkynner den perfekte religion? De skal da vite hva de snakker om?

Men så slår hun kontra og sier at det ikke er mennene likevel. Det er kvinnene som ikke tar ordet.

– Problemet er ikke at mennene undertrykker dem, men at kvinnene ikke står opp. Jeg håper de tør mer nå, etter mandag.

Det hadde vært interessant å høre mer om forskjellen på sunnier og sjiaer og hvordan relasjonene mellom de to er i Oslo. Ikke ett ord.

Hun hevder at moskeene har et viktig ansvar for å gi unge muslimer et sant bilde av islam. Hvis ikke kan de bli tiltrukket av ekstreme.

Al-Hussaini går i alle moskeer hun føler seg velkommen i. Tauheed Islamic center er likevel den moskeen hun går mest i.

Dette er en sjia-moske. Hva er hennes syn på Iran og Khomeini? Det hadde det vært interessant og relevant å få vite. I stedet får al-Hussaini påstå at det er forening mellom sjiaer og sunnier i Bagdad.

For noen måneder siden var hun tilbake i Irak. Samholdet irakere viste mot IS gjorde inntrykk.

– Alle hjalp hverandre uavhengig av tro. Det var vakkert å se. Mange ser på Irak som et splittet land der sunni og sjia står mot hverandre. Men du kan se både sjia og sunni be sammen i hverandres moskeer.

Det er ikke så veldig vanskelig å dechiffrere al-Hussainis ønsker og behov om å få motsetninger til å henge sammen. Men pressen er ikke interessert i å erverve seg kunnskap. Den trenger et ideal. Dermed legger de en svært tung bør på hennes skuldre. Å føre en fornuftig samtale der man bruker sin kritiske sans, er en form for anerkjennelse av den man snakker med. Det er også å leve opp til et ønske om at en samtale skal tilføre noe, øke vår kunnskap. Det ville være interessant å høre om motsigelsene i al-Hussainis liv. I stedet velger pressen forskjønnelsen.

Det er å gjøre både henne og samfunnet en bjørnetjeneste. Som om hverken hun eller muslimene tåler det.

Den forstillelse som oppstår også i vårt samfunn er et svært dårlig vern mot radikalsering. Det er et paradoks hvis det skulle være resultatet av demonstrasjonen foran Stortinget.

 

http://www.vl.no/2.627/faten-mot-kalifatet-1.89243

Les også

-
-
-
-
-
-