Kommentar

Av Shahzad Rana

Tragediene på Nøtterøy og Fredrikstad er ikke æresdrap som ekspert på presseetikk Svein Brurås ved Høgskolen i Volda hevder.

Svein Brurås og medieprofessor Eli Skogerbø gjør den fatale tabben at de sammenligner epler og bananer. Dreper en muslim kona er mediene raske med å kalle det et æresdrap. Nøtterøy-drapet kalles derimot en familietragedie ifølge hans uttalelse i NRK P2. Manglende kunnskap om kulturell kompleksitet får dem til å tro at ære er ære og drap er drap. Her tar de styggelig feil.

Brurås er nok mer ekspert på presseetikk enn kunnskapsrik på de ulike kulturers æreskodekser. Han sier at denne ulike kategorisering av drap er med på å stigmatisere alle muslimer og at ordbruken nedtoner likheten mellom slike tragiske hendelser, i begge miljøene. I tillegg fremholder han at ære også er én årsak til de «norske» tragediene.

At en mental tilstand som fører til en så ekstrem handling som drap også kan romme en form for æresfølelse virker sannsynlig. Men å gi æresdrap et individuelt motiv og sette likhetstegn til tragediene på Nøtterøy og i Fredrikstad er i beste fall naivt.

Bevisst handling
Æresdrap finnes på tvers av ulike kulturer og religioner, dette er ikke bare forbeholdt muslimer, slik Brurås hevder. I følge Prof. Unni Wikan er det påvist æresdrap blant kristne, hinduer, buddhister og konfusianere. Så her er det faktisk Brurås som stigmatiserer muslimene i Norge.

Brurås og Skogerbø og mange nordmenn med dem sliter med å forstå de ulike dimensjonene i æreskodekser som finnes i enkelte innvandrermiljøer. Når det ikke finnes en direkte sammenlignbar kodeks i Norge blir det vanskelig. Kollektiv ære i familiesammenheng eksisterer knapt i Norge, kanskje med unntak av på fotballbanen.

Selvsagt er et æresdrap en familietragedie, kanskje en av de verste. Men der slutter også likhetene. Gjennom et æresdrap foretar familien en ofring på ærens alter. Det er en kalkulert og mentalt bevisst handling. Begrepet æresdrap gir en ekstra dimensjon på motivet og holdningen bak drapet, – en forestilling om at drapet var nødvendig for å gjenopprette familiens navn og posisjon i deres lokalsamfunn. Det at en familie tar beslutning om å drepe sitt eget barn er dessverre også en grotesk realitet i sammenheng med æresdrap.

Manifestering
Slike drap er ofte en manifestering av mannen og hans plass i familien, og utenfor. En konsekvens av patriarkalsk tenkning, menn «eier» sine kvinners renhet, og kan således utslette kvinnen om «renheten» blir besudlet. Denne type kulturelt mønster finnes innen enkelte innvandrermiljøer, også her i landet. Ifølge The Observer var det i England alene 117 drapstilfeller som ble etterforsket som æresdrap i 2004.

Og her går det et klart skille: Ingen etnisk nordmann høster ære eller forståelse i familien eller nabolaget for å drepe familiemedlemmer. Ingen av dem som nå er mistenkt eller siktet for drap på sine ektefeller eller samboere gjenoppretter «familiens ære». Hvorfor ikke? Simpelthen fordi kollektiv familieæresfølelse har liten plass blant etniske nordmenn. Det er et forhold mellom to parter, og familien som institusjon har ingen rolle som deltaker i dette bildet, bortsett fra kanskje å gi trøst og støtte til den som måtte ha behov for det.

Individet eksisterer knapt i mange kulturer. Det er det kollektive, storfamiliens ære man gjenspeiler og forsvarer. Derfor er de mest ekstreme villig, hvis det er påkrevd, til å ofre sine kjære for å opprettholde denne hårfine balansen. I de mest ytterliggående tilfellene er det slik at enten har du ære eller du blir degradert og mister ansikt. Å bli vanæret medfører at verden rundt deg raser sammen og du blir ikke-eksisterende, forminsket og latterliggjort. Denne holdningen er dypt forankret gjennom generasjoner.

Svik mot kvinner
Diskusjonen om æreskodeksen tangerer også et annet hett debattert tema, nemlig ekteskapsinngåelse i de ulike innvandrermiljøene. Å ekte bort sine barn er også en rituell æres-handling i mange miljøer. Derfor er valg av partner ikke tilfeldig. Dette gjøres også med mål for øyet å holde balansen mellom de ulike familiene som sammensveises gjennom inngåelse av ekteskap. I de kretser der slik praksis hevdes er det ikke individet som gifter seg men to familier blir til én. Å tilsløre denne æresproblematikken vil være et utilgivelig svik mot kvinner i disse miljøene, fordi kvinnen og hennes «renhet» ofte blir brukt som en målestokk for familiens ære.

Mangfold forutsetter toleranse. Toleranse forutsetter kunnskap. Ikke bare for å unngå urettmessig diskriminering og stigmatisering, men også for at vi skal kunne gjenkjenne og ta avstand fra fenomener som ikke skal forstås eller tolereres, selv i et kulturelt og etnisk mangfoldig samfunn. Det er generelt sett liten kunnskap i Norge om de ulike kulturers æreskodekser og kompleksitet. Denne kunnskapen må opparbeides snarest for at vi skal lykkes med positivt ladet mangfold i Norge. Derfor må det rettes et skarpere søkelys mot forskjellige kategorier av vold og drap innen familien, ikke oppheve kategoriene.

FN estimerer at det årlig drepes 5000 kvinner/jenter i ærens navn. Store mørketall finnes da mange tilfeller går urapportert og uregistrert. Æresdrap er en kategori for seg selv!

Artikkelen sto opprinnelig som kronikk i VG 17. desember