Kommentar

AV SHAHZAD RANA

Det er ikke mediene, men muslimene selv som har skylden for at de er stigmatisert.

Det hevdes fra mange hold at mediene stigmatiserer Islam i Norge. Men det er muslimene selv som er den største eksponent for stigmatisering av Islam, og ikke nødvendigvis mediene. Norske muslimers manglende innsikt i sin egen religion og allergi mot all kritikk, samt manglende evne til å debattere på et saklig grunnlag, er med på å opprettholde nordmenns bilde av en bakstreversk, og lite inkluderende religiøs minoritetsgruppe.

Bildet av muslimske «mørkemenn» blir riktignok formidlet av TV og dagspressen, men det er ikke dermed sagt at man skal «skyte» budbringeren. Det kan faktisk være sant, selv om det står i avisen. Skulle man resonnere videre på denne logikken, så er det Statens Vegvesens feil at nordmenn har for mange fartsovertredelser, fordi det bygges for gode veier. Likedan er det postmannens feil at jeg mottar for mange regninger i posten. Det er en Erasmus Montanus-logikk som faller på sin egen urimelighet.

Forfatteren Nazneen Khan-Østrem har nylig lansert sin bok «Min Hellige Krig», og i forbindelse med lanseringen var det debatt hos forlaget den 15.11. Mesteparten av debatten dreide seg om hvordan mediene stigmatiserte Islam. Anders Giæver fra VG ble nærmest alene satt til å forsvare den samlende norske pressens etikk. Øvelsen bekreftet at muslimene i Norge har en lang vei opp fra sin skyggedal. Det var lite diskusjon om boken, men mye om medienes rolle.

Muslimene i Norge opptrer som en kollektiv gruppe, selv om troen og dens oppfattelse er individuell. Mange av historiene som blir fremstilt i media er enkeltsaker, men dette oppfattes som en kollektiv kritikk. Muslimene oppfatter kritisk medievinkling som angrep på deres individ, de fremstiller seg selv som ufeilbarlige, viser ingen antydning til at enkeltsaken kan ha en kjerne av sannhet, og at problemstillingen er reell. De viser heller ingen tegn til at miljøet og oppfattelsen av Islam i Norge er fragmentert. Jeg har tidligere hevdet at muslimer gir sirkus til det norske folket, og dette blir dessverre bekreftet gang på gang.

Kunnskapen om Islam blant norske medier etter 11.9 er oppsiktsvekkende bra, kanskje bedre enn de samme journalistene har om sin egen tro. Muslimene må akseptere at journalistens tilnærming til Islam er en annen enn deres egen. Muslimene selv er knapt i stand til å skille mellom tro – politikk – tradisjon – og en kulturell arv – et skille som er vanskelig å få til, men nødvendig for at Islam skal kunne sameksistere i den vestlige verden.

Jeg mistenker at norske journalister, forskere og andre som arbeider med problemstillingene i dette feltet bevisst underrapporterer de holdninger og oppfatninger som blir observert blant norske muslimer. Denne underrapporteringen er godt ment, men er kanskje med på å gjøre Islam en bjørnetjeneste. I folkedypet i hele den vestlige verden murrer det av innestengt aggresjon overfor Islam. Når mediene legger lokk på denne aggresjonen, finner de sinteste stemmene utløp på Internett i stedet. Derfor bobler mange blogger og debattfora på Internett nå over av raseri. Disse stemmene skulle ha blitt møtt med debatt i det offentlige rom av muslimer som er mottakelige for kritiske innspill.

Norske imamer med minoritetsbakgrunn har så langt ikke vært i stand til å gi et sannferdig bilde av Islam. Dette skyldes i stor grad at de ikke har vært i stand til å formatere budskapet. Denne oppgaven er stor, og her er tiden inne for et generasjonsskifte blant muslimene. I den grad det finnes rom for modernisering av Islam og muslimenes tolkning i Norge er det høyst nødvendig at noen tar stafettpinnen.

Forfatteren Nazneen Khan-Østrem uttaler i et intervju at hun ønsker at nordmenn slutter å bruke Islam som en forklaringsfaktor på alt de ikke forstår eller ikke liker. Sett i lys av artikkelen i Dagsavisen 9.11, er kanskje det beste at muslimer i Norge opparbeider seg kunnskap og klarer å formidle et mer nyansert bilde av Islam. Da hjelper det lite at muslimene er kronisk allergisk for all kritikk. Hårsårhet grunnet mediebildet er kun tegn på manglende selvinnsikt, kunnskap og erkjennelse av problemstillingen.

Vi trenger alle korreksjoner og justering av kurs. Innspillene må være gjensidig for at samspillet skal fungere.

Muslimers rett til åpent å utøve og praktisere sin tro er helt avhengig av et åpent demokrati, med ytringsfrihet, religionsfrihet og stor toleranse. Ethvert forsøk på å hindre andre mennesker eller grupper i å utøve sin ytringsfrihet, hva enten den rammer muslimer, kristne, jøder eller ateister, vil fungere som et angrep på den felles religionsfriheten vi alle nyter godt av. Religionsfrihet uten ytringsfrihet er en umulighet. Ytringsfrihet innebærer frihet for de ytringer noen kan oppleve som ubehagelige, ja sågar sårende.

Er mediene sitt ansvar bevisst vil det forsette å komme ytringer som vil skape furore i det offentlige rom, disse sakene må muslimene lære å håndtere.

Det hviler et stort ansvar på muslimene, – ikke politikerne eller mediene, på å reformere og tilpasse Islam til vestlige livsforhold. Mange er villig til å gå sammen med muslimene, men muslimene må selv føre an i prosessen. Ingen andre har ansvaret for dette.

Muslimene må tillate rom for den individuelle tanken. Descartes ord: -Cogito, ergo sum; jeg tenker derfor eksisterer jeg, må ikke føre til en kollektiv utstøtelse av individet. Tidligere høyre-politiker Samira Munir var et offer for denne kollektive utstøtelsen. Fornyelsen skjer i kraft av ulikheter og da må det finnes et absolutt ytringsrom for ulike tanker og meninger.

Shahzad Rana, Oslo 16. november 2005

Artikkelen sto opprinnelig som kronikk i VG 18.november. Document er takknemlig for å kunne trykke den. Rana er et lysende eksempel på tankens frihet.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også