Av RUNE VIK-HANSEN

LDO Beate Gangås (Afteposten 07.12.09) mener vi ikke kan fire på religionsfriheten enten dette dreier seg om «spørsmål fra mat og bønnerom til fri på egne høytidsdager – spørsmål i kjernen av religionsfriheten» uten å se at vi her ikke snakker om religion generelt, men om islam spesielt.

Spørsmålet om minareter til side, fortjener Gangås’ utspill et mer prinsipielt tilsvar, fordi LDO ikke er alene om å blande religionsfrihet med trosfrihet. Mange later til å tro at Sveits la ned forbud mot at mennesker tillates å tro hva de måtte ønske, men betakket seg imidlertid kun for utøvelsen av religion (les: islam) i offentlige, sekulære rom. En ting er nå hensynet til muslimer, men hva med det sekulære rom, som av hensyn til alle bør forbli nøytralt, og andre livssynsgrupper, også de som ikke er religiøse? Kan de kreve tilsvarende plass i offentlige rom under dekke av at deres «livssynsfølelser» krenkes om kravene avslås?

Sjelden debatteres grensene for hva man prinsipielt tillater av religionsutøvelse i offentlige rom og flere synes å feilvurdere religioners (les: islam) og såkalte religiøse følelsers natur. Tilsvarende lite debattert er grensene for religioners innhold, dvs. grensene for hva man tillater av dogmer, læresetninger, forbud, påbud og praksiser og hvor og når disse eventuelt krenker andre og mer fundamentale rettigheter, men dersom grensene for religioners innhold settes under debatt, åpnes plutselig muligheten for at religioner mer er sosialpsykologiske og derfor høyst menneskelige, enn gudegitte fenomener, en debatt religiøse, og kanskje muslimer spesielt, mer enn etterhvert sekulariserte kristne, helst unngår.

Forestillingen om retten til fritt å utøve sin religion, har i seg et uavklart spenningsforhold mellom («religiøse») følelser på «innsiden» og trangen til gjennom bygninger, symboler og handlinger å uttrykke disse på «utsiden», gjerne i offentlige, sekulære rom, hvor enkelte religioner krever mer enn andre hva angår visuell og fysisk tilstedeværelse.

Før resolusjoner om religionsfrihet kan vedtas, krever begrepet «religiøse følelser» en avklaring: «følelser» er et samlebegrep for en mengde sinnstilstander på ulike nivåer, gir seg utslag i holdninger og preferanser på den ene siden og karaktertrekk på den andre og deres konseptuelle kompleksitet og variasjon umuliggjør derfor konseptuell stereotypi. Begrepet «religiøse følelser» er et uekte barn p.g.a. det ideologiske element og fremstår derfor ikke som en genuin følelse på linje med andre mer ordinære følelser, og beskrives kanskje best som et konglomerat av kjemiske reaksjoner når ens livssyn utfordres eller bifalles. Begrepet fremstår derfor mer som en svært problematisk avledningskombinasjon av ideologi og kjemi som, mer enn å oppklare og forklare, tåkelegger hva som skal beskyttes – ideer eller mennesker.

Merk den eiendommelige asymmetri mellom ordinære og «religiøse» følelser, aktualisert av debatten om islams rolle i Norge, Europa og Vesten, hvor førstnevnte roer seg etter perturbasjon, mens sistnevnte, nettopp fordi de mer er en kombinasjon av kjemi og ideologi, verken avtar eller forsvinner, hvor sterkere eller svakere intellektuell tilknytning til og emosjonell begeistring for ideologien/religionen ikke fører til at disse så lett oppgis. For å tale hegeliansk forsvinner de «religiøse følelser» når ideologien/religionen oppgis: ingen religion – ingen religiøs følelse – ingen følelse av krenkelse ved kritikk. Nettopp p.g.a. asymmetrien, risikerer man at «religiøse følelser» prinsipielt aldri endelig kan tilfredstilles og man risikerer videre alltid å krenkes fordi man alltid kan påberope seg at begrensninger i religionsutøvelse nekter en å praktisere ens religion slik man selv føler man bør kunne. «Religiøse følelser» kan derfor muligens beskrives som et trassig barn som aldri kan roses nok; hvor trekker man grensen? Når er man fornøyd? Når hele det offentlige roms sekularitet er fortrengt av religion?

På stadig flere områder og arenaer, men kanskje spesielt i verdispørsmål, vektlegges og aksepteres følelser som argument, antakelig både fordi følelsene er «innerst» eller «nærmest», men også enklere å forholde seg til enn kompliserte argumentrekker og begrunnelseskjeder.»Hva føler du nå?» klinger kanskje kjent? Når hørte vi sist noen tenke noe? Vektleggingen av følelser saboterer muligheten for debatt, både fordi følelser er utilgjengelige for andre enn den som har dem og fordi alle følelser har lik logisk status og dermed likelydende krav på å bli tatt hensyn til, veier ingen bestemte typer følelser tyngre enn andre.

Betimelig og lite debattert er derfor spørsmålet om hvorfor begrensninger i muligheten til å uttrykke sin religiøsitet i offentlige rom skulle være en innskrenkning i religionsfriheten. Avtar følelsen av innskrenkning i religionsfriheten jo sterkere uttrykket og tilstedeværelsen i sekulære rom er? Man skulle anta at å kunne tro det man ønsket var tilstrekkelig, og forble innenfor sinnets fire vegger, og fordi alle livssyn turde ha lik tilgang til det offentlige rom, ville ulik tilgang være diskriminering, og det ønsker vi vel ikke, gjør vi vel?

Asymmetrien mellom «religiøse» og «sekulære livssynsfølelser» illustreres også av at sistnevnte både lar seg avgrense og endelig tilfredsstille ved at offentlige rom forblir sekulære, men p.g.a. subtil begrepsmanipulasjon (se over) og mangel på kunnskap om islam aksepteres følelser som argument for islams stadig økende synlighet og innflytelse, manifestert ved bygninger, symboler eller handlinger. Fordi vi hittil klart har skjelnet mellom religion og politikk, vil handlinger spesifikt motivert av islam og som utløser en offentlig reaksjon, ikke lenger være utelukkende religiøse, men en politisk inngripen i det offentlige, sekulære rom, og all den tid islam mer er en politisk ideologi vil den kunne oppfattes som et forsøk på å fortrenge og erstatte vårt sekulære rom.

Debatten om religionsfrihet turde prinsipielt ikke begrenses til vår akutte samtid, for hva gjør man om nye religioner oppstår og tilsvarende krever sin plass i offentligheten? Nettopp fordi vi ikke kan vite hvilket innhold nye religioner eventuelt vil ha, er det desto viktigere å skjelne mellom religionsfrihet og trosfrihet. Tilsvarende med politiske sympatier kan man ha hvilke sympatier som helst, men ikke alle tillates å uttrykkes offentlig. Hvorfor gjøres unntak for religion?

Følelser generelt har en tendens til å forstyrre dømmekraften og gir seg nettopp i forbindelse med islam helt konkrete, kontraintuive utslag, som f. eks loven om omvendt bevisbyrde, for, hva om nordmenn og norske arbeidsgivere på tilvarende vis anmeldte muslimer og krevde at de måtte bevise at førstnevnte ikke er krenket av (muslimske) krav om hensyn til religiøse følelser, men av ukjente grunner gis religion (islam) juridisk forrang som krenkelsesgrunnlag..

Vi kan konkludere med at dersom forskjellen imellom religionsfrihet og trosfrihet ikke står klart for oss, risikerer vi å miste vårt offentlige, sekulære rom.