Jacques-Louis David  The Anger of Achilles (1819)

Under senere år har Norge mottatt et stort antall mennesker fra land og samfunn preget av klanbasert identitet i stedet for vår moderne, europeiske kultur. Dette har medført en rekke endringer av både adferd, språk og tenkesett. Én forandring med elementer i seg av alle disse tre, er nordmenns nyvakte interesse for de gamle tvillingbegrepene «skam» og «ære». Aktualiteten av førstnevnte fremgår blant annet av at en hel NRK-serie er blitt laget med tittelen «Skam»; den går over flere sesonger og skal visstnok på framifrå måte vise hvordan unge, flerkulturelle mennesker i Oslo forholder seg til de evige livsproblemene som hver generasjon pussig nok innbiller seg er spesifikke for nettopp dem. Men med dette får det være som det vil; jeg tilhører ikke målgruppen og skal avstå fra å kommentere. 

Antonymet «Ære» er også revitalisert som følge av all «berikelsen» nordmenn er blitt utsatt for gjennom den pågående immigrasjonen fra særlig muslimske land i Midtøsten og Nord-Afrika. Unge menn med røtter derfra klarer seg stort sett ikke videre bra i skolen og yrkeslivet, får man inntrykk av, men til gjengjeld setter de sitt markante stempel på hovedstadens gjengkultur. Innen disse miljøene er det at en påstått ny æreskodeks gjøres gjeldende, et syn på mot, mandighet og generelt hva man skal og ikke skal gjøre som innflytterne har fått inn med den kulturelle morsmelken, men som etnisk norske ungdommer står fremmede overfor, uten erfaring med fremgangsmåtene innen miljøer preget av tradisjonell klanorganisering som de er. Noen betraktere slutter av dette at Norge og lignende europeiske land er samfunn uten æresbegreper, eller iallfall at disse er tømt for innhold gjennom utviklingen under siste halve århundre, mens derimot den nygamle æresfølelsen de fremmede bringer med seg, er ung, saftig og livskraftig. 

For å si det meget forsiktig, så tror jeg det er alvorlig misforstått å konkludere med at forestillinger om ære og skam ikke lenger finnes i unge nordmenns bryst. La oss se litt på hvordan æresoppfatninger typisk har manifestert seg innen vår tradisjon, og hva som med rimelighet fremdeles kan forventes.

Tilsynelatende må man helt tilbake mot vikingtiden, iallfall middelalderen eller Krigen med stor K (disse var visst omtrent samtidige i manges forestilling), for å finne at machokultur med klare, formelle æresbegreper gjennomsyret nordmenns tenkesett. Jo da, vi hadde dem den gang i rikt monn, men kjempende nordmenn har da sannelig hatt dem siden også. Man finner fremdeles – jeg vil si selvfølgelig – maskuline æresidealer i alle sosiale sammenhenger der menn, inklusive norske sådanne, setter liv og helse på spill av hensyn til et overordnet, større mål, men våre æresbegreper favner heldigvis videre og dypere enn som så. Ærefull fremferd betyr noe langt mer og viktigere enn at ambisiøse poder kjemper om å fremstå som den tøffeste i gata. 

I stedet for å dvele ved klassisk ære som ivaretas og vedlikeholdes ved modig, mandig adferd av den typen alle kjenner fra praktisk liv, historien og tilrettelagte eksempler i filmer og romaner – og som jeg gjentar utgjør en utvilsom del av virkeligheten til alle tider, også vår –, så vil jeg heller gripe tilbake til et berømt norsklitterært kondensat av hva ære kan innebære utenfor og på den andre siden av enkle tøffhetsidealer, nemlig til Prestens tale ved graven fra «Peer Gynt». En mann som i ungdommen unnslapp militærtjeneste ved å hogge av seg en finger («mumlet noe om en sigd som glapp»), må senere leve med skammen, men revansjerer seg i årene etterpå gjennom daglig slit som flittig bonde, hensynsfull ektemann og selvoppofrende far. Prestens ord til den døde og dem som satt igjen på kirkebenkene, oppfattes allment som Ibsens egen konklusjon: «Den mann står knapt som krøpling for sin Gud». Den avdøde hadde sviktet landet og sine jevnaldrende kamerater som måtte aksle byrdene og risikoen ved å bli soldat – greit nok, dette var fakta, og de var ikke bra –, men han hadde siden betalt tilbake med renter ved å bære andre og viktigere bører på sin etter hvert i overkant belastede rygg. I dette botsløpet fantes en større ære.

Jeg tror ikke jeg har møtt en eneste mann, i alle fall ikke med militær bakgrunn, som er uenig med Ibsen og presten i dette. Ære kan være både mangslungen og innfløkt, alt annet enn lineær for både kvinner og menn; kvaliteten er intet man enten besitter, og da til fulle, eller ikke har. Så enkelt er ikke livet for dem som våger og evner å se seg selv og andre bak fasaden. I tillegg til komponenten mot som, kanskje særlig for unge menn, utgjør en viktig delmengde i et menneskes ære, bidrar også annet til helheten – ansvarlighet, trofasthet, evne til ikke å gi opp trass i prøvelser, og så videre og videre. Vi har tidligere drøftet rollene til dygd og dugleik  innen sammenhengen slik kvalitetene ble forstått fra antikkens tid (gresk areté, virtus på latin) og fremover. Hovedbudskapet forblir at ære, mot og dyd/dygd fantes og finnes fremdeles. De verdsettes, om enn i ulik grad i ulike miljøer og, det skal innrømmes, iblant med delvis forskjellig meningsinnhold. 

Den sistnevnte omstendigheten gjør det rimelig å si litt også om handlingsmønstre som definitivt ikke er forenlige med ærefull livsførsel. Jeg velger å trekke frem slikt som markerer den skarpeste kontrasten mellom de liksom-tøffe gjengmiljøene og tradisjonelle norske ungdommer: oppførsel overfor en underlegen motstander i sin alminnelighet og, i særdeleshet, overfor kvinner.

Samtidens gjengkriminalitet har ofte som sentralt element ydmykelse av offeret, typisk en norsk ungdom som omringes av en gruppe «berikere», hvoretter han frastjeles telefon, jakke eller hva det nå måtte være, samtidig med at han bankes opp eller på annet vis plages fysisk/psykisk av de «sterke». I vår kultur kan man knapt tenke seg noe mer svinaktig, uverdig og vanærende, altså at de mange misbruker sin temporære overmakt til å trykke en slagen motstander ned i søla. Vi har strenge lover mot slikt i militæret, i det sivile voldsapparatet (politiet) og i det hele tatt overalt der noen er bemyndiget kontroll over andre: Makt skal ikke misbrukes. Å gjøre dette er ulovlig, men enda mer er det feigt og – ja, nettopp – æreløst. Ikke desto mindre er dette altså typisk for en viss form for innvandrerkriminalitet der hovedpoenget later til å være demonstrasjon av dominans over norske jevnaldrende.

Man skal ikke forgripe seg på jenter eller kvinner, ikke seksuelt og heller ikke på annet vis. Ingen gutter eller menn som har vokst opp med norske verdier, er uvitende om dette. Samtidig vet vi at også noen etniske nordmenn stundom lar «naturen gå over opptuktelsen», som man sa i gamle dager; voldtekter og annet svineri har skjedd til alle tider og i alle samfunn. Men dette var unntak som bekreftet regelen, for i alle genuint maskuline norske miljøer vet man at slikt gjør man bare ikke. Tabuet har hatt tilnærmet absolutt gyldighet. 

Under senere år er en ny type gruppemishandling av norske kvinner, inklusive voldtekt, blitt om ikke vanlig, så definitivt mindre uvanlig enn før. En del utlendinger med bakgrunn særlig fra de ovennevnte MENA-landene respekterer ikke «kvinnefreden», men tar seg til rette overfor «de innfødte», særlig dersom ofrene har opptrådt uklokt (alkoholinntak) eller på annet vis «utfordrende» i henhold til mennenes forestillinger om hvordan kvinner skal oppføre seg. Samtidig hender det at menn fra de samme miljøene utsetter sine søstre og døtre for en annen type kjønnsspesifikk voldskriminalitet dersom de ikke er lydige og «kyske» nok; da kan de ende opp som ofre for «æresdrap» eller i beste fall bli skambanket for å ha skjemt ut familien og slekten. 

Jeg blir inderlig forbannet hver gang jeg ser norske hovedstrømsmedier bruke ordet «ære» i slike sammenhenger uten at hermetegnene rundt er store og markerte. For det er alt annet enn ære som driver disse i bunn og grunn svake, men kontrolljagende, fremmedkulturelle mennene som herser med sine hustruer eller kvinnelige slektninger for å styrke egen maktstilling, både direkte og av generalpreventive hensyn, altså at de ulydige straffes slik at ingen andre senere finner på å opptre likedan. Adferden er dypt æreløs i tillegg til å være ulovlig, og straffen bør være deretter.

Selvsagt kan vi alle, også nordmenn, ha noe å lære av fremmede kulturer om hvordan vi – menn som kvinner – best skal følge ærens, ikke skammens, vei, men slik lærdom kommer ikke fra sharia-inspirerte miljøer. Kanskje kan likevel også de sistnevnte gi inspirasjon til positiv endring av norsk samtidskultur på én, og kun én, måte, nemlig ved stimulering til økt oppmerksomhet omkring livets dygdskrav i alle sine komplekse forgreninger, søken etter det ærerike inklusive. Det finnes uendelig mye å gripe tilbake til i alle folks historie hva dette angår, også vår egen, men som av ulike grunner er blitt glemt eller undertrykt. 

Denne lærdommen skal vi atter finne frem, blankpusse, gjøre aktuell og vokse på. Men veien til mer ærerike liv går aldri gjennom fremmed tvang til å følge en primitiv pliktetikk fjernt fra norske, nedarvede tradisjoner.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-