Gjesteskribent

For Nasjonalbiblioteket hører Ibsen og NRK-serien Skam sammen. Plakat for utstilling på Nasjonalbiblioteket. foto: Document

Første gang jeg hørte uttrykket brukt, var sent på 60-tallet. «The silent majority» var de mange amerikanerne som ikke delte Vietnam-demonstrantenes voldsomme aktivisme under datidens sosiale opprør, men isteden søkte å leve normale liv uten å bli uroet av alt det ville de så utfolde seg rundt omkring. Situasjonen i dag minner på flere måter om det som foregikk den gang – 1968 er liksom flyttet fremover i tid til 2020, bare at nå er forholdene enda mer voldelige og nærmest kjemisk renset for den gamle protestbevegelsens innslag av milde hippieidealer – så derfor kan det være betimelig igjen å bruke den nevnte, gamle betegnelsen på dem som ikke sier stort, men heller rister hodet oppgitt over samtidsgalskapen. For det finnes vel også nå et slikt stille flertall, gjør det ikke, i USA så vel som her? Hva mener disse tause i så fall, de mange som absolutt ikke vil bli involvert direkte, men samtidig er fælne over hvordan «de progressive» oppfører seg?

La meg alt fra begynnelsen av ta tak i påstanden om at stor motstand ikke finnes i samfunnet – vi holder oss til Norge nå – mot den rådende globalismen, mot alskens lefling med venstreradikale idéer og tanker enten disse er rød- eller grønnmalte, mot en ødeleggende innvandringspolitikk og at landet legges åpent for den fremmede religionen islam; folk er godt fornøyde, sier mange sentrum-venstre politikere og andre, naturligvis samtidig med at de benekter at noen slik utvikling, i hvert fall ikke islamisering, faktisk foregår. For det store flertallet velgere stemmer jo fremdeles en masse på de vanlige, store partiene, lyder kronargumentet, leser de samstemte avisene som forteller om inngrodd norsk rasisme og at vi snarest må få til et grønt skifte før kloden blir kokt, og fortsatt er nordmenns tillit til NRK, TV2 og Akersgata tilnærmet urokket. Så hva er det da noen få kritikere i alternative medier – altså sånne som skriver på document.no – egentlig breker om, all den stund et massivt flertall av «norskingene» om og om igjen viser at de trives godt med samfunnsutviklingen de er en del av?

Jeg skjønner argumentet, og jeg er blant de første til å gråte over at det også delvis holder vann. Men samtidig unnlater det på en typisk, nesten småfrekk måte å ta høyde for vesentlige forklarende momenter til hvorfor opposisjonen mot den nåtidige syntesen mellom sosialisme og la det skure-preget liberal-globalisme ikke er mer synlig i vårt land. Dette har med systemets treghet å gjøre eller, om jeg skal formulere saken mer uforsonlig, med hvordan intellektuell latskap og ditto feighet samvirker i samfunnet. For vi har en lei tilbøyelighet til å «gå utenom», vi nordmenn, slik særlig Ibsen viste oss det litterært; kan vi unngå det ubehagelige og kontroversielle, så gjør vi nesten alt for å slippe å se en lite smigrende virkelighet i hvitøyet. Heller da fortsette som før til krybben er tom; unnlater vi bare å gjøre merkbare sprell, så kanskje problemene – eller utfordringene som de sosialt nyflinke sier – magisk forsvinner? Skam å si har dette vært mange nordmenns vis helt siden Espen Askeladds tid.

Folk flest har blant meget annet ikke tatt innover seg at tilsynelatende ærverdige samfunnsinstitusjoner nærmest fullstendig har skiftet ham under de siste tiårene; den norske virkeligheten er på en rekke viktige områder kun i navnet lik det den engang var. Jeg orker ikke å snakke om Den norske kirke denne gang, så la oss ta mediene som paradeeksempel: Ligner Aftenposten av i dag på avisen som for noen tiår siden gav trauste norske borgere «solid bakgrunn for egne meninger»? Nei, den gjør ikke det, men titusenvis av i bunn og grunn konservative nordmenn fortsetter å late som om avisen fremdeles er inkarnasjonen av norsk borgerlighet. Dessverre, landsmenn, den er ikke det, den er en utvannet radikalerblekke som kolporterer en helt annen virkelighetsoppfatning enn noe Sundar-generasjonen av Aftenposten-redaktører kunne stilt seg bak. Men likevel: Avislesende vanedyr tilhørende moderat norsk høyreside gjemmer seg bak sidene og tror at innholdet fremdeles er etterrettelig. I det stille erkjenner de nok at mye virker rart og liksom fremmed, ikke minst at man redaksjonelt ser ut til å støtte en del saker som ingen inntil nylig ville tatt i ens med ildtang, men man venner seg til det meste: Intellektuell makelighet og vanebetinget oppførsel gjør at mange lesere unnlater å lete seg frem til alternativene som faktisk finnes selv i vårt land. 

Tilfellet NRK er enda mer outrert. Oppslutningen om Rikskringkastingen er fremdeles betydelig i vårt folk – nordmenn er notorisk tillitsfulle, i tillegg til det jeg ovenfor i overkant vennlig omtalte som vanepregete – men den synker år for år. For de fleste er det likevel så at NRK representerer et slags stabilitetens anker i tilværelsen, noe vi holder fast ved selv om eksemplene på innslag som får håret til å reise seg på bøyde hoder, kommer hyppigere og hyppigere. Man vil liksom late som om et stabilt sentrum ennå finnes, et stormens øye preget av balanse og pålitelighet, ellers blir tilværelsen for vond og vanskelig. Å se og høre på NRK har vært som et nasjonalkonservativt ritual for mange nordmenn, selvsagt særlig for dem tilhørende de øverste aldersklassene, og slik vane er vond å vende. Bevarer man ikke kontakten med det som iallfall delvis føles som norske kjerneverdier, så er man på en måte fortapt i «alt flyter»-land, og der ønsker ingen å havne.

Alt det forutgående er godt nok psykologisk ytterst forståelig, men likevel ikke forenlig med en ansvarlig voksentilværelse. Voksne er forpliktet til å ta ansvar for egne liv, inklusive sånt som har å gjøre med hva som er sant eller ikke, hva som er etisk forsvarlig eller feil. La meg ta som utgangspunkt noe jeg innbiller meg nesten alle nordmenn er enige om, i hvert fall i prinsippet: Vi skal legge til grunn for livsvalgene slikt som er ekte, ikke det som er fortegnet og falskt; sannheten skal være vår ledetråd, ikke løgnen.

Denne grunnholdningen deles av troende så vel som ateister, jøder og grekere, treller og frie, kort sagt alle som har etisk ryggrad uavhengig av hvilken bakgrunn de ellers måtte ha. For en som er oppvokst innen en kristen samfunnstradisjon iblandet solide doser med sekulær filosofi, kjennes det naturlig å sitere et bibelord som formulerer innsikten på en uovertruffen måte: Sannheten skal sette dere (altså oss) fri! Bedre kan det ikke sies. Implikasjonene av innsikten er avgjørende for hele vårt virke som tenkende mennesker.

Enten man har en aktivistisk legning eller tilhører de naturlig stille i landet – hvilket medlemmene av «den tause majoritet» ofte gjør, nærmest per definisjon – så ligger det en iboende, potensiell frihetsfølelse like under overflaten til alle sannferdige utsagn eller innsikter; det føles nettopp befriende å kunne tale sant igjen dersom man lenge har vært tvunget til å opptre på annen måte, for eksempel har måtte holde inne med egen oppfatning i fora der bare visse meninger tolereres og ordet følgelig langt ifra er fritt. Jeg tror de aller fleste har hatt slike erfaringer i livet; det gjør godt når demningen brytes og man kan si sin hjertens mening. Et liv i fornektelse og fortielse er det motsatte, pinefullt. Det lar seg nok holde ut dersom man over tid bestreber seg på å unngå konflikt med den fremherskende mening i kretser der man ferdes, men til slutt gnager følelsen av uærlighet hull på det mentale skjoldet og sannheten må for dagen. Jeg mistenker at mange nordmenn har det nettopp slik i dag, de kjenner at noe skurrer stygt i verdensbildet Aftenposten og NRK presenterer for dem, men våger ikke riktig riste teppet slik at frisk luft kommer til. Mitt råd er: Prøv det likevel, og se deretter så ærlig og uhildet som du bare kan, hva det er som faktisk foregår i verden! For vit at du ingenlunde er alene om å tvile på den offentlige fortellingen vi serveres. Det føles inderlig godt omsider å innrømme overfor seg selv at alle disse systematiske skjønnmalingene av en virkelighet vi selv har direkte erfaring med, de står ikke til troende. Når man innser dette, kommer det som en befrielse å slippe å jatte med lenger.

Men også om man ikke velger å legge avgjørende vekt på egen følelse i forbindelse med at man begynner å avvise som usann den norske standardfortellingen om verden og hvorfor – og vi skal ikke underslå at et slikt steg også kan bringe smerte med seg, kanskje ved at noen vender seg bort, at vi mister kontakt med «venner» som akter forholdet til det mektige flertallet høyere enn personlige relasjoner – så finnes det en annen dimensjon ved å satse på det rette og rettferdige fremfor det fortiende og løgnaktige. Sannhetens egenverdi er uavhengig av om du har nytte av den i det korte perspektivet eller ens på lang sikt.

Det er noe underlig ved dette, noe som går imot fellesoppfatningen, men jeg vet at mange av mine venner sitter med samme inntrykk: Gamle mennesker, de som er nær slutten av livet, har ofte et sterkere sug etter sannhet enn de unge har, til tross for alle påstander om at de unge er idealister som våger mye og gjerne svinger opprørsfanen for rettferdighetens sak. Muligens er sannheten mer stillfarende enn vi ofte innser, jeg vet ikke. I så fall er det ikke så rart at den tause majoritet står den nærmere enn hva brautende aktivister gjør. 

Kan hende er det så, kanskje ikke, men det hadde nå vært kjekt om de mange tause i hvert fall innimellom ville ta en realitetssjekk på sin egen samtid og spørre seg om den virkelig samsvarer med beskrivelsene de tilbys av opinionskontrollerende politiske kadre. Resultatet ville antagelig smertet dem i noen grad, men stundom er slikt ubehag nødvendig om man skal leve i pakt med det man innerst inne tror på.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også