Kommentar

En dame hadde praktisert zen-meditasjon daglig i 20 år da hun ble alvorlig syk. Det medførte store kroppslige smerter, derfor var hennes forbauselse stor over at hun ikke hadde det verre. Riktignok hadde hun det vondt, veldig vondt, men det var ikke så ille som hun hadde forventet det skulle være. Smerta var på en måte ren.

Men etter to uker var det som om likevekten var brukt opp. Hun begynte å få tanker som sa, ”hvorfor skjer dette meg, jeg som har levd så sunt, det er ikke rett og rimelig.” Opplevelsen av smerta ble nå liksom forurenset, det var som om den fysiske smerta ble mangedoblet – den ble uutholdelige – den ble sjelelig.

Av og til ser man debatten om det finnes et helvete blusse opp, kanskje ikke med samme intensitet som da Ole Hallesby fektet rundt seg med sine bannbuller, men dog. For egen del synes jeg diskusjonen mest av alt er kjedelig. Finnes det et helvete? Åpenbart! Finnes det en himmel? Åpenbart. Du trenger ikke å vente til dekarnasjonen har skjedd for å få svaret. Se rundt deg! Er det ikke godt synlig? Ja, så snedig er det innrettet at begge kongedømmene lever side om side – her og nå.

Men i motsetning til hva materialismens pietister tror, så har det ingenting å gjøre med ens tilgang til materielle goder. Deres premiss er at vi i Norge lever i en slags paradisisk tilstand, derfor bør vi kjenne en skyld for det vi gjør og en skam for det vi er. Men om vi bare overfører minst en prosent av vår rikdom til de elendige, så får de andre liksom del i litt av paradis, og vår skam og skyld blir, om ikke mindre, så i hvert fall litt enklere å bære.

Hadde det enda vært så enkelt.

Heldigvis er virkeligheten så potent at er en lenge nok eksponert for den på en åpent erkjennende måte, så formår den gjerne å riste en ut av ens mentale tvangstrøye.

Man erkjenner gradvis at det ikke er noen absolutt sammenheng mellom velstand og velvære. Ja, i ytterste konsekvens er det ikke nødvendig å være frisk for å ha sinnsro.

Da er det som man blir satt fri fra materialismens lenke og man ser en ny himmel og, ikke minst, en ny jord.

Det er dessuten demokratisk at selv fattigslige folk kan ha del i behaget, akkurat som at velstående kan ha del i ubehaget.

Når jeg tenker på Tone, for eksempel, som jeg gikk på skolen med i 9 år og som endte sitt liv med en overdose heroin i armen, 19 år ung, så kan jeg ikke forstå hvorfor hennes liv med nødvendighet skal anses som bedre enn de fattiglemmene jeg traff da jeg ruslet rundt i Himalaya. Jeg mener, de bodde i en type hytter hamret ut av oljefat – allikevel utstrålte mange av dem en livsglede som jeg ikke kan huske Tone noen ganger viste. Hun var veldig sint. Under der var det en sårhet.

I en periode abonnerte jeg på GOD TV, en teologisk herlighetskanal på amerikansk.

Et mer avskrekkende eksempel religionsutøvelse skal man helt til Westboro Baptist Church for å finne. En usigelig oppgitthet kom over meg hver gang jeg svitsjet over på dem. Det tristest var kanskje deres iøynefallende materialisme: hvis du tror sterkt nok, vil Gud belønne deg materielt. Og hvis du ikke får godene du ber om, tror du ikke sterkt nok. God help me!

Det katastrofale er at materialismen har gjennomperforert hele vår sivilisasjon. Det står ikke mye bedre til i den norske kirke. Det er som ingen har sluppet unna. KrF er et edderkopprede av spinnville materialister. Miljøvernerne er beinharde materialister.

Overalt hvor man snur og vender seg, er den der. Materialismen. Ironisk nok er selv de fleste kritikere av materialismen selv materialister.

Rent filosofisk så er materialisme troen på at bevissthet kommer som følge av materien. Mens dens motsetning, som jeg ikke har funnet et fullgodt ord for, mener, eller skal jeg våge meg til å si erfarer, at bevisstheten kommer før og betinger materien.

Jeg vet ikke hvordan man skal bevise det ikke-materialistiske perspektivet. Det er mest av alt en erkjennelse som man kan komme til. Men ikke er det garantert heller, like lite som det er garantert å gjenkjenne stor litteratur når du ser det.

Kanskje krever det en åpenhet. I hvert fall en nysgjerrighet. Ofte kommer det som følge av en opplevelse av eksistensiell desperasjon. Og akkurat det poenget tror jeg ikke kan undervurderes.

Mens en materialist gjerne vil søke å skape et samfunn hvor desperasjon er garantert fraværende, tenk bare på diverse sosialistiske eller religiøse utopier, herunder opptatt velferdsstaten, så vil en ikke-materialist hele tiden erkjenne at nøden i vid forstand kan være en fødselshjelper for ny innsikt. Dette paradokset er en del av tilværelsens kompleksitet.

For ens barn ønsker en selvsagt det beste. Man er fristet til å pakke dem i bomull og plassere dem i en safe. Men samtidig er erkjennelsen der om at et godt liv forutsetter at man tillater smerte, frustrasjon og forvirring å få være tilstede. Du trenger ikke å elske det, men du skal ikke hate det.

Å forsones med tilværelsen kan transcendere en ut av selvmedlidenheten og inn i livet. Kall det gjerne en av nådens frukter, om du vil.

Det er derfor ikke vanskelig å forstå hvorfor velferdsstaten og det rettighetsregimet den støtter seg mot, står så sterkt blant materialister: hvis du tar materien fra en materialist, hva har han da igjen? Ingenting! Ikke rart han da søker å utbre materien, for dermed får han en følelse av å styrke det (eneste) fundamentet som hans liv hviler på.

Vår erfarne mediterende opplevde altså å gå fra likevekt til lidelse på et par uker.

Og kanskje erfarte hun også da et viktig poeng: det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det som avgjør hvilket liv du får.

Livet kaster på oss smerte, det er en del av spillereglene som vi ikke rår over, men om den skal være ren eller skitten, akkurat det avgjør vi selv. Den fysiske smerta er likevel ingenting sammenlignet med den sjelelige. Kanskje går grensa mellom himmel og helvete akkurat der.

Les også

-
-
-
-
-

Les også