Du har sikkert sett argumentet. Ikke minst når innvandring diskuteres. Folk flest er greie. Muslimer flest er greie. Jeg tror utsagnet blir sett på som banal empiri som tenkes medføre en dypgående innsikt: De er som oss! De har de samme drømmene som vi. Om en bedre fremtid for sine barn. En grei jobb. Kjærlighet. Velstand. Og spontant spør jeg meg: Hvordan forklarer folk-flest-er-greie folk at krig er så vanlig i menneskehetens historie?

Det kan late til at dette perspektivet ligger nært opptil Rousseaus syn på mennesket, som et tabula rasa, en white board som tilværelsen skriver på. Lidelse ses som en konsekvens av systemfeil eller en ond vilje: «Finnes her sult og nød, skyldes det svik.»

Global likevekt, tror man, skapes ved å luke ut systemfeilene og jage de onde viljer ned i kloakken igjen. Krigen i Syria forklares med Assads vonde vilje. Eventuelt også en regional systemsvikt som kan tilskrives USA og imperialistene. Og hele tiden hører dette optimistiske perspektivet sin indre stemme: Det burde ikke vært sånn. Det må være noe vi kan gjøre. Ordne. Fikse.

ANNONSE

Kontrasten til dette er det tragiske synet på mennesket, som mener at individets lidelser skriver seg fra iboende mangler i alle individer, det være seg mangel på kunnskap, visdom, moral eller mot. Dessuten er det ikke nok ressurser i verden til å tilfredsstille alle menneskers begjær – verken de materielle eller de immaterielle. Det tragiske syn på mennesket har ingen endelige løsninger, kun avveininger, ofte mellom onder.

Det tragiske synet ser på sivilisasjon som skorpa som ligger over vulkanen. Umiddelbart blir man opptatt av hvordan ikke trø igjennom. Man ønsker da å ha noe av verdi å overlate arvingene.

Det optimistiske overvurderer egne evner. Deres evner er gjerne ofte av en teoretisk karakter, de er best på det tenkte. Problemet er bare av hundre ideer, er ofte ikke flere enn én bedre enn det den søker å erstatte. Tenk på den store ideen sosialismen. Hadde ideen vært testet ut på små forhold slik man tester ut medisin, hadde mye lidelse vært spart. Men ideen var sinnsykt god, at man bare måtte transformere verden med den.

Men det optimistiske synet er ikke så lyst til sinns som det først later til, for det leter stadig vekk etter skyldnere. Noen må ha ansvaret for krig, sult og nød. Under optimismen lurer sinnet og irritasjonen over at ens visjoner stadig vekk tryner. Det er ikke uten grunn at Sovjet og andre visjonære prosjekt ofte ender opp med store utrensninger og fangeleire. Logikken til stalinisten Nordahl Grieg når ting ikke går som man håper, blir: Vi har svikere blant oss. Det er den nærmeste forklaringen på at noe så flott ikke funker. Her aner vi hva de fremtidens stadig mer fallerte flerkulturelle stater kan by på.

Det tragiske synet er derfor, når alt kommer til alt, ikke så tragisk. Du slipper det maniske-depressive jaget som preger det optimistiske. Det er emosjonelt stabilt og midt på, ikke så vilt begeistret, ikke så forferdelig skuffet. Det fremstår kanskje som kjedeligere enn det optimistiske, men også mer forutsigbart, med mindre fallhøyde.

Så, ja, folk flest er greie. Men det gjelder også folk med ekstreme meninger. Jeg er sikker på at både en Grieg og en Krekar ville vært greie å ha som naboer. Men jeg er også sikker på at greie mennesker er fullt ut kapable til å skape uro og strid rundt seg. Nå som før. Som alltid.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629