Kommentar

”Vi må kunne våge å jobbe med dette”, sier sogneprest Yngve J. Sagedal i Tønsberg, og jeg griper meg i å spekulere over hva slags grenser de radikale prestene nå føler for å angripe. Noe med homofili, kanskje. På den annen side, akkurat i forhold til seksualitet og sånn virker ikke kirken spesielt fryktsom for tiden.

Det er den kristelige avisen Dagen som kan fortelle at det lutherske prester frykter, er å snakke om de dødes tilstand. Hvaforno?

I lutherdommen, så som i materialismen, slutter nemlig livet ved døden. Da er det over. Finito. Schluβ.

Derfor, hva kirken angår, så skjer det ingenting for de dødes vedkommende før Gud samler sammen deres knokler og legger nytt kjøtt på dem. Når den døde er i jorda, forsvinner presten til andre gjøremål. Når du har trådt ut av tiden, har du i grunn trådt ut av kirken. Tenker kirken.

Presten Sagedal har skrevet en masteroppgave som kan avsløre at prester blir urolig når de etterlatte ber presten om å be for de døde. Ingen av prestene Sagedal snakker med gjør dette.

Det er særlig to ting som overrasker Sagedal. Det ene er at halvpartene av prestene opplever å bli tilkalt av folk som erfarer uro i hus, det andre er at mange prester opplever at luthersk lære ikke er tilstrekkelig forklarende og at de må søke andre steder for å få svar på spørsmål som kirkemedlemmene stiller dem.

Avisa Dagen forteller:

– For å finne svar på hva som skjer med oss etter døden, må de søke i den felleskristne tradisjonen, sier Sagedal, vel vitende om at det er et krevende tema.

– Luthersk teologi ble til i en slags opposisjon til dyrkingen av de døde som tok gale veier, og Luther forkynte vel en slags mellomtilstand, mener han.

Altså, den klassiske lutherske posisjon forholder seg tilsynelatende agnostisk til spørsmålet om de dødes tilstand – i praksis stiller nok kirken seg ateistisk til hele greia.

Jeg kjenner en fyr som omgivelsene ikke tenker på som spesielt religiøs. Derimot er han… la meg, i mangel av et bedre ord, kalle det åndelig. Da hans mor døde på gamlehjemmet, ba han pleierne om å få være alene med den døde. Han tente et lite lys og satte seg ned med lukkete øyne og i stillhet ved siden av sengen. Der satt han i rundt en time.

Det slår meg hvor motkulturell denne stille handling er. Den går imot både luthersk praksis og sosialdemokratisk materialisme (hvori opptatt forbrukerkulturen, for anledningen).

Prinsesse Märtha Louise får stadig vekk kjærkommen medieoppmerksomhet for sin kommersielle omgang med engler. Hun har gjort butikk ut av det som den statsautoriserte kirke ikke vil forholde seg til.

Som barn hadde jeg en passe kitschaktig tegning hengende over senga. Illustrasjonen viste en engel som vokter en liten gutt som leker på kanten av et stup. Symbolikken er enkel og jeg er fristet til å si forståelig, men i den lutherske teologis nakne, nedstrippede univers er det ikke plass til mye ekstra, så som serafer og kjeruber. Derfor blir nordmenn passe overrasket når de får høre at den ortodokse kirke feirer bibelens erkeengler som var de høyst eksisterende personer.

Märthas lille butikk må mest av alt sies å være en naturlig reaksjon på en samfunnstilstand som på ulike måter ikke makter å romme alt det menneskelivet er. Mennesket har stadig den samme trang til det man i vid og nøytral forstand kan kalle overtro – og da inkluderer jeg også de sekulære, de vantro. (Spørsmålet er bare hvilken type overtro – det finnes både den heldige og den uheldige sorten.)

Vi er mange som har hatt erfaringer som ikke passer inn i et luthersk eller humanetisk skjema. Og det er ikke lett å føle seg hjemme i en kirke som blir forlegen i møte med livets kompleksitet. Det er ikke alt du lærer om på skolen eller ved et teologisk fakultet.

At det innebar en kolossal samfunnsendring da Kvitekrist tvang ut Tor og Odin, er allment akseptert. Men det er lite forståelse for hvor dramatisk endring det var da, brått og uventet, det katolske univers ble kastet ut til fordel for lutherdommen. Det må ha vært et sjokk for den jevne nordmann. Mye av det som var den folkelige religiøsitet, ble over natten erklært djevelsk: helgenene, forbønn, den hellige moder, dødsmesser, klostrenes enorme betydning – også som åndelige kilder – alt ble fjernet raskt og skånselsløst.

Dette ha vært dypt forvirrende og sterkt traumatiserende. Og man kan bare undre seg over hva som ble etterdønningene i kulturen av en slik idéhistorisk Extreme Makeover.

leonardo.madonna.litta.1490

Hva førte det for eksempel til at den hellige familie ble knust? Fikk vi da i luthersk ortodoksi en mer maskulin form for kristendom som resultat? Fikk vi så i moderniteten et whiplash, med en feminisert Jesus som konsekvens? Den feminitet som den hellige moder var bærer av, blir den i dag holdt oppe av Jesusskikkelsen alene? Er det derfor den moderne Jesus minner om en stereotypisk mannlig sosionom? Er det velferdsstaten som har overtatt jomfru Marias rolle som den som våker over de syke og svake? Er det derfor Kristelig folkeparti øyensynlig tror at politikk er et frelsesinstrument som skal ta vekk smerten som kommer av å være i livet?

Og bærer protestantismen i seg en overdreven rasjonalistisk impuls? Er det derfor ateismen står sterkest i Nord-Europa? Når lutherske prestinner kliner menstruasjonsblod inn i bibler, er det da en naturlig fortsettelse av protestantismens protest? Er dette protestantens helvete – rastløs og irritert, den evige opposisjon?

I fare for å ende opp i en situasjon med protestantismen som prygelknabe (er det forresten noe i protestantismen som påkaller selvpryl?), så kunne man ønsket seg en lokal kristendom som favner en større del av tilværelsen: Pietismen, også den nye 68er-varianten, synes å lide under en fremskreden mangelsykdom; den rasjonalistiske tendens har blitt tatt in extremis og later ikke til å ha videre folkelig appell.

Hadde det gjort seg med en mer barokk og introspektiv religion til sammensatte mennesker?