Sakset/Fra hofta

Jon Helgheim og Per Willy Amundsen. Fotografier: Bjørn Inge Bergestuen og Arne Petter Lorentzen / Fremskrittspartiet.

Når Frps innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim så raskt tar brodden av partikollega Per Willy Amundsens forslag om å redusere eller fjerne barnetrygden etter barn nummer tre, kan det skyldes et ønske om å komme i land med regjeringsforhandlingene over helgen, og således være forhandlingsteknisk nødvendig.

Helgheims reaksjon etterlater ikke desto mindre en litt flau smak i munnen – dels fordi avvisningen av Amundsens forslag ikke er godt begrunnet, men fremfor alt fordi han overfor egne velgere og omverdenen forøvrig kan komme i skade for å gi inntrykk av at han står den utvidede venstresiden nærmere i saken enn sin egen partifelle.

Til Dagsavisen sier Helgheim:

Frp har en tilnærming til politikk som er slik at regler skal gjelde for alle. Vi pleier ikke å skille på hvor man kommer fram, lover og regler skal gjelde for alle.

Nå har det blitt skapt et inntrykk av at vi skal ha et sett med regler for innvandrere, og et for etnisk norske.

[J]eg ønsker å være tydelig på at vi skal ha ett sett regler – vi skal ikke skille på etnisitet.

Men hvem er det som skaper det inntrykket? Det finnes ingen stortingspolitikere som ville foreslå forskjellige regler etter etnisitet, og det har da Amundsen naturligvis heller ikke gjort. Han åpner for å skille etter statsborgerskap, men det er ikke lenger noe etnisk skille.

Det han på spørsmål sa til TV 2, var at reglene, som ville være de samme for alle, først og fremst ville få konsekvenser for innvandrerfamilier med mange barn.

– Vet du noe om hvem som blir berørt av en slik ordning, hvem som vil få mindre?

– Det vil først og fremst ha betydning for store innvandrerfamilier som har et stort antall barn, hvor fødselsproduksjonen er høy. Det gjelder særlig somaliere, som ligger på topp, og har et langt høyere barnefødselstall enn det etniske nordmenn har, sier Frp-toppen.

Hensikten med forslaget er da også å motvirke at innvandrere får barn de ikke klarer å forsørge selv.

I den grad det er skapt et inntrykk av at Amundsen vil ha forskjellige regler etter etnisitet, så skyldes det mer eller mindre bevisste feiltolkninger av det han sa. Den formen for vrangvilje er noe man forventer av politiske motstandere, men her kommer Helgheim snublende nær å vise vrangvilje selv.

I den grad Amundsen har forstyrret delikate regjeringsforhandlinger, kan man til en viss grad forstå det hvis Helgheim måtte ha blitt irritert. Men er den balansen den potensielle regjeringskoalisjonen bygger på, så skjør at en frittalende partifelle må settes på plass for ikke å sende hele prosjektet i vasken?

Overfor Dagsavisen ser Helgheim ut til å tro på integreringsplaner, til tross for at slike aldri har levert:

Jeg tror på en kombinasjon av mange tiltak for å motivere til arbeidslinja. Og at familieforøkelse må planlegges etter økonomi. Alle tjener på at de som har barn må ha økonomi til det. Vi må motivere til arbeid og selvforsørgelse. Spørsmålet er hvordan, og jeg tror ikke på noen quick fix her.

Hva blir igjen av Frps politikk dersom dette er den offisielle linjen overfor de andre partiene under regjeringsforhandlingene?

Det Helgheim gjør i denne saken, er å følge minste motstands vei. Hvis man snakker frem «arbeidslinja» og snakker ned friske utspill fra en partifelle, jatter man i praksis med den utvidede venstresiden, for selv å anvende dens hypermoralisme på en person som har vært modig nok til ikke å gå rundt grøten.

Kanskje var det ikke så klokt av Amundsen å spille solo med forslag som ikke var klarert med Helgheim, men når katten først var ute av sekken, var det lite kledelig å ta hylekorets side mot en partifelle. Det er som om Helgheim hadde tilpasset seg en slags «dannet tone» som Høyre har lagt seg til for ikke å provosere resten av den utvidede venstresiden.

Men hvis Frp kun vil ha blautfisker i toneangivende roller, kan de like gjerne fusjonere med Høyre. I den pågående kampen om Frps sjel er det ingen god nyhet at det ikke er harmoni mellom Helgheim og Amundsen.

Amundsens store fortjeneste er at han setter et problem alle innerst inne erkjenner, på dagsorden uten omsvøp.

Likevekten i velferdsstaten er delikat – og truet. Den består i at mange bidrar med litt for at noen få kan ta ut mye. Det kan ikke være for mange som tar ut, men dit er vi altså kommet.

Grunnlaget for denne balansen er en moralsk grunnholdning som er svært utbredt i den norske befolkningen, nemlig at man helst bør være i stand til å forsørge seg selv og familien. Mange innvandrere har ikke den grunnholdningen. Det er velkjent at asylsøkere shopper ankomstland etter sosialytelser.

Det er ikke ved å snakke rundt grøten at politikken vil finne løsninger på denne saken. Det er fantastisk ubehagelig, men det er ikke mulig å gå inn i denne diskusjonen uten å bli våt på bena. Prosessen kan umulig bli friksjonsfri. Men vanskelige prosesser er noe som hører med til voksenlivets realiteter.

Selv om det nesten ikke er noen voksne mennesker igjen i den norske toppolitikken, er det siste man bør gjøre med barna som takket være det representative demokratiets defekter styrer Norge, å gi dem rett. Voksne mennesker sier nei av og til. Ved ikke å ville gjøre det, sender stortingsbarna problemene videre til sine etterfølgere.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!