Det er noen år siden, tilfeldigvis befant jeg meg i et klasserom i den videregående skole. Elevene hadde åpenbart hatt gruppearbeid, for i klasserommet hang det veggaviser om ulike ideologier. I egenskap av å sogne til konservatismen, fanget oppslaget om nevnte ideologi meg.

Stadig mer nedslått leste jeg de unges tirader mot meg og min konservatisme. Jeg har glemt detaljene, men hadde jeg ikke visst noe om denne politiske retning, så hadde jeg i alle fall priset meg lykkelig over at vi i vår heim ikke holdt oss med sånne ideer. Omtalen var som en dårlig forfattet nidvise i form av noen påklistrete utskrifter fra nettet akkompagnert av svært ujevn tusjskrift. Og bak unge forfatternes ord, kunne man spore en takksigelse: Takk du Allmektige for at vi ikke er sånn.

Som ung ville jeg selv ha istemt i samme sosialdemokratiske takksigelse. Homofili kunne jeg velsigne, men ikke konservatisme.

Asle Toje var ute i media på tampen av fjoråret og etterlyste konservative stemmer i debatten. Det er muligens motivert av at han selv har en legning i den retning. Men jeg liker å tro at det også kommer av at om en tar demokratiet på alvor, så vil man uvilkårlig måtte erkjenne at konservative er kommet for å bli; selvsagt skal de også få komme til orde.

En av de som ble råket av Tojes kritikk, var Nils August Andresen og Minerva.

I debatt med Toje i Dagsnytt 18 før jul snakket Nils August Andresen på fullt alvor om de ”reaksjonære”. Tydeligvis noe helt forferdelig på linje med byllepest. (Akkurat dét er heldigvis utryddet, så lenge vi husker å ta vaksinene våre.)

At det går an å være selvtitulert liberal-konservativ (sic) og kaste om seg med skjellord som den progressive garde i generasjoner har brukt for å stemple annerledestenkende, se det er ingen liten bragd. Men ingen ting «forfærer» lengre.

En av de fundamentale forskjellene mellom konservative og progressive er at sistnevnte tror at verden kan bevege seg mot stadig nye moralske høyder, og at det er politikken som skyver og drar verden stadig nærmere den progressive sol. Konservative er til sammenligning mer for asiater å regne: vi tror mer på at tilværelsen går i sykluser. Etter sju feite, sju magre. Etter krig, kommer fred, kommer krig, kommer fred. Disse syklusene er som en jernlov å regne. Mener vi. Men livet kan være ok for det. Erfarer vi.

Kanskje er det dette tvingende i et slikt verdensbilde som de progressive reagerer på? For du er liksom litt fange av tilværelsen og dens omskiftelighet, ikke sant? Det krever derfor en del forsoning å skulle kunne leve på konservativt manér.

De progressive minner om en merkelig millenaristisk, kristen sekt som tror at historien er en lineær bevegelse: Verden ble skapt tilbake i en matriarkal miljøvennlig likevekt. Så forfalt det lukt ned i et mannssjåvinistisk, reaksjonært mørkt mellomspill. Men takket være menneskenes Vilje og Rasjonalitet, skal mørket fordrives til fordel for Paradiset som vil gjenopprette den naturlige menneskelige tilstand: likestilt, anti-rasistisk. homovennlig, bærekraftig.

Hadde det bare ikke vært for de der helvetes reaksjonære som står i veien for sola, hadde alt dette vært en realitet for lengst. Disse djevelens barn som igjen og igjen drar sleden ned mot avgrunnen når de progressive en stakket stund tar en velfortjent pust i bakken.

Siden progressive ikke formår å forstå oss, så blir det vårt lodd å søke å forstå dem: Deres redsel for oss konservative – deres konservatofobi – beror simpelthen på uforstand. Deres uvilje mot å gi oss en fair sjanse i mediespillet, må forstås som en frykt for deres eget mørke. De trenger sin erstatningsreligion, den er deres sutte i det de opplever som en kald og hard verden. Alternative stemmer truer den lille øy av trygghet de har skapt seg som en tsunami truer med å skylle vekk en uskyldig, lavtliggende stillehavsøy.

Saken er den at mange mennesker intuitivt ikke deler maktas progressive vyer. Mange i befolkningen er instinktivt konservative. For folk ser at livet medfører uendelig mange problemer som ikke kan fjernes ad politiske vedtak.

”Finnes her sult og nød, skyldes det svik”, messer man, og dermed transformeres det ondes problem fra et teologisk spørsmål uten klare svar til en moralsk anklage mot annerledestenkende: «Er du uenig med meg, er du ansvarlig for at verden ikke er nesten-perfekt.»

Menneskene blir ansvarliggjorte som var vi omnipotente guddommer, med påfølgende narsissistisk krenkelse når det ikke går som planlagt; noen med navns nevnelse må ha ansvaret for alt det uperfekte i tilværelsen. Og jakten på syndebukken som forventes å legge seg flat og bekjenne sin skyld, er i gang

Den progressive devise om at ”alt er politikk”, blir en selvoppfyllende profeti som i ytterste konsekvens gir seg utslag i den typen liv vi ser i Nord-Korea og på Cuba, hvor det knapt finnes sivilsamfunn.

Hadde konservative tanker sluppet til i media i større grad, kunne de underliggende konservative strømningene i folket fått øket moment som igjen ville gitt seg politiske utslag.

Så tolerant er ikke de progressive. Det står tross alt for mye på spill: deres religion, deres identitet – det flerkulturelle tusenårsriket.