I en festlig anledning skulle alle til stede danse en dans hvor kjønnene først danset hver for seg, før man fant seg en partner av motsatt kjønn og danset videre som par. Stemningen var høy og folk lo og hygget seg. Etter seansen kom jeg i snakk en svensk kvinne fra den øvre middelklasse. Hun var meget misbilligende: «Vad med dom som inte är bekväm med två kön,” sa hun med rynker i pannen.

”Å, gud,” tenkte jeg da alle mine fordommer om politisk korrekte svensker ble bekreftet. Det er altså akkurat så ille der borte som man sier i alternativmedia. Hun mente åpenbart at flere titalls mennesker skulle la være å danse og more seg fordi det kanskje kunne befinne seg en tynnhudet transseksuell i vår midte. Men hva da med mannen på krykker? Han kunne jo ikke delta i dansen. Skulle vi latt være å danse fordi den bevegelseshemmete kanskje kunne føle seg diskriminert av synet av svette, dansende kropper når han selv satt der som en grønnsak?

Så mange moralske paradoks. Så mye tøv.

”Her hos oss holder vi på tradisjonen, fordi vi vet at før eller siden vil den komme på moten igjen,” sa jeg lett smilende til svenskedamen. Hun lo litt. Tok kanskje poenget.

For poenget er at alt svinger. Alt beveger seg i sykluser. Økonomien svinger. Menneskelig atferd svinger. Klesmoter kommer og går. Det samme gjør moral. Det er ikke som de progressive enda tror, at verden beveger seg fremover – eller bakover, noe de frykter som Gammel-Erik. Nei, for fanden, den beveger seg i sirkler. Fremtiden vil bli variasjoner av fortiden. Krig. Fred. Oppturer, nedturer. De progressive er som blinde for historiens repetitive natur. De springer som gale mot en luftspeiling, et tusenårsrike, og ofte ender de opp der de begynte. I verste fall har de rotet seg helt bort.

Mange ganger opplever jeg det som at politikkens oppgave er å bøte på de negative konsekvensene av politikk. Kanskje vi egentlig trenger mindre politikk i verden? Kanskje kunsten er å gjøre mindre, ikke mer? Tanken slår en når en følger Vestens utenrikspolitik – i Midt-Østen, blant annet. Hadde vi feks merket det om vi var 100 dager uten en utenriksminister? Belgia var for noen år siden uten regjering i 500 dager. Jeg tviler på at den jevne innbyggere merket den minste forskjell.

Her om dagen slo media opp at Norge har fått sin første organiserte gruppe polyamorøse. NrK kunne berette om Lynn Myrdal som elsker flere menn samtidig – en av dem hennes mann (det i seg selv er ikke dårlig med tanke på alle de kjærlighetsløse ekteskap rundt forbi). Nå har hun og likesinnende stiftet interesseorganisasjonen PolyNorge som ”ønsker et samfunn der forhold med flere er anerkjent og respektert på lik linje med monogame parforhold.»

Statuttene forteller videre at «PolyNorge jobber for alle menneskers rett til å leve i de forholdsformer de selv ønsker, så lenge disse er basert på informert samtykke og likeverd.»

Etter det jeg kan forstå, vil PolyNorge ha en lett moralsk match. De argumenterer helt i trå med tidsånden – hvor individets frihet til selv å kunne definere sitt liv er det høyeste gode. Vi lever i individualismens epoke. Kollektivet som korrektiv til individenes innfall og utfall blir stadig mer uønsket. Kun som noe som bejubler den enkeltes impulsnære valg, et slags egoets resonanskasse, kan kollektivet forsvares. There is no such thing as society.

«Homobevegelsen jobber for å få elske hvem man vil. Vi vil jobbe for å elske hvordan man vil,» sier Lynn Myrdal.

«Vi mener at alle samlivsformer, kjærlighetsforhold og seksuelle relasjoner mellom samtykkende og likeverdige personer skal sidestilles.» Og ingen i Norge i dag tør si i mot PolyNorge. For skulle du det gjøre, så vil du uvilkårlig ende opp med å høres ut som de som argumenterte mot homsenes rettigheter.

Menneskenes danser i takt med dønningene som slår gjennom universet.

Mest lest