Gjesteskribent

Med mindre du lider av el-allergi og bor et sted der posten bare kommer den ene gangen i året da isbreen har trukket seg litt tilbake for sommeren, kan du ikke unngå å ha fått med deg #MeToo-kampanjen som går som en ildstorm gjennom sosiale medier og gammelmedier.

Den har, viser det seg, ligget og gjæret helt siden aktivisten Tarana Burke tok initiativet i 2007. Men den eksploderte for alvor da skuespillerinnen Alyssa Milano tvitrert i kjølvannet av Harvey Weinstein-skandalen: “If you’ve been sexually harassed or assaulted, write ‘me too’ as a reply to this tweet.” Reaksjonen uteble ikke. I løpet av 48 timer ble hashtagen tvitrert nesten en million ganger. På Facebook ble den kommentert og likt i over 12 millioner posteringer i løpet av 24 timer. Ergo, menns råskap må stikke mye dypere enn Harvey Weinsteins penetrasjoner på hans casting couch. Som en av The New Yorkers skribenter sier det: Det vil undre meg om det finnes kvinner som aldri har blitt seksuelt antastet. Enda mer liberale Huffington Post trekker så konsekvensen: Hvis alle kvinner har følt seg krenket, så er det sannsynlig at alle menn du kjenner har fått en kvinne til å føle seg utrygg.

På det lokale fugleberget kan stortingsrepresentant Tina Bru fra Høyre på spørsmål fra en NRK-journalist bekrefte at også hun har blitt til del uønsket seksuell oppmerksomhet: En gang en sen kveld i en bar spurte en mannsperson henne om hun ville ha sex. Hun også!

Jeg har alltid hatt den fordom at på de skrå bredder der florerer dekadanse, promiskuitet og generell umoral. Og jommen ta kan ikke hele 546 skuespillerinner bekrefte fordommen (er det virkelig så mange skuespillerinner i lille Norge alene?). De har samlet sammen 40 historier fra virkeligheten og lagt dem på nettet. Nummer 5 lyder: ”En eldre mannlig instruktør klapper meg til stadighet på magen som han synes er for stor. Dette får jeg etter hvert stoppet, etter at jeg begynte å klappe ham på skallen.” Historie nummer 8 er enda råere: ”Vi er på en premièrefest. Jeg er lykkelig, lettet og stolt. Det har vært en lang prosess å bli trygg i, men nå er vi et ensemble. Jeg danser! Ja, midt på gulvet. Jeg våger! Jeg, som aldri danser. Ensemblet, som jeg er så heldig å være en del av. Som jeg akkurat er blitt så trygg i. Jeg danser mer. Smilende går jeg av dansegulvet, og en av mine mannlige, eldre kolleger hvisker plutselig til meg, mens han ser alvorlig på meg: «Fortsett å danse på den måten, kjære du. Da blir pikken min så glad.» BAM! Tryggheten ble borte.”

Er det rart man blir rystet? Er det rart antallet psykiske lidelser går opp når dette er hva livet har å tilby?

Jeg er kanskje noe forundret over at disse 546 skuespillerinner kun har 40 rystende historier å fortelle om sine svinske mannlige kollegaer. Jeg kunne ha forventet minst én fortelling hver – altså 546 berettelser. Og med tanke på menns epidemiske kjønnssjåvinisme, burde man kunne gange tallet med ti, minst, altså 5460 fæle fortellinger – og da har vi bare tatt med de mest alvorlige. Men la nå dét ligge. Vi har avklart det viktigste: Menn er noen forbannede griser.

Sett nå at Huffington Post har rett, at alle menn på et eller annet tidspunkt har gjort at en kvinne har følt seg utrygg, hva gjør vi med problemet menn? Å be dem om å ta seg sammen, har man gjort før, uten at det hjalp. Hvis all verdens holdningskampanjer ikke virker, da må vi gå lenger. Bør vi vurdere å skille kjønnene? Ja, trenger vi egentlig menn i 2017? De er da bare i veien. Vil ikke verden nettopp bli mer progressiv og koselig med færre menn? Kanskje vi bare trenger noen mannlige avlsdyr, resten kan vi luke ut som landbruket luker ut hannkyllingene rett etter klekking.

Alt for damene!

 

Kjøp Kent Andersens «Godhetens tanketomme ondskap» fra Document Forlag her.

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-

Les også