Kommentar

Med sine om lag 19.000 ansatte er NAV et byråkratisk monster som ser ut til å ha som oppgave å kue, stigmatisere, nedverdige og knekke selvaktelsen hos sine yngste klienter, ungdommer som går på dagpenger, sosialstøtte, på avklaringspenger og uføretrygd. Og som ledd i bestrebelsene på å redusere NAVs direkte kontakt med samfunnets ferskeste og voksende paria-kaste, – arbeidsledige og trygdede ungdommer, –  har myndighetene vedtatt at man ikke kan komme på NAV med spørsmål uten å ha avtale på forhånd. NAV-brukere skal dresseres til å bli digitale brukere og selv finne svar på spørsmål på etatens nettsider eller telefonsentral.

Og mens NAV gjennomfører en digitalisering og isolering av sine brukere, vokser tallet på arbeidsledige ungdommer og ungdommer som går på avklaringspenger, uføretrygd og sosialstøtte. Ifølge et innlegg av arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) i Aftenposten tidligere i år, er det 73.000 ungdommer under 30 år som verken er i arbeid eller utdanning. Om dette tallet omfatter alle de fire grupperingene som er omtalt foran, sa Hauglie intet om. Det ville ikke forundre om tallet var atskillig høyere. I valgkampen ble det fra opposisjonen i Arbeiderpartiet sagt at ledigheten ikke bare er skremmende for dem under 30 år. For blant menn 30-årene, er 15 prosent uten arbeid. Om denne prosenten også omfatter de som er på arbeidsavklaringspenger, uføretrygd osv., forble usagt og uklart i valgkampen.

Kølapp

Om du kommer inn på et NAV-kontor her i landet, er det ofte andre enn innfødte nordmenn som dominerer klientellet i resepsjonen. De fleste stolene er opptatt av folk som kommer fra land utenom Europa. Ofte sitter de der med ringpermer fullpakket med papirer som grunnlag for søknader og stønader. I tillegg til asylsøkere vil du finne andre ”gjengangere”, som slitne narkomane, og innfødte som av ulike grunner er havnet i «utenforskap», som politikerne kaller det.

Du er en etnisk norsk nordmann i slutten av 20-årene som etter utallige telefoner og eposter kommer til det lokale NAV-kontor med papirer for å få gjennomslag for en to måneder gammel søknad om sosialstønadens minstebeløp til livsopphold på vel 4.000 kroner i måneden. Ja, for det finnes minstesatser som er så små i noen kommuner. Du er uten arbeid, uten utdanning har ingen inntekt og står svakt i arbeidsmarkedet, og kommer inn i resepsjonen på NAV og registrerer, litt forundret kanskje, at det vanlige konsollet, der man trekker kølapp, er ute av drift, eller muligens, er satt ut av drift. I stedet står det en riktig vakker dame og deler ut kølapper. Man kan jo lure på hvorfor en vakker kvinne skal være brukernes første kontaktpunkt når de kommer inn døra til NAV. Er det for å muntre opp klientene sine, eller for å kue slitne klienter med en kvinnelig skjønnhet som kan minne dem om at det finnes et annet og mer vellykket liv enn det de selv lever. Eller kanskje det er for gjøre velkomsten i NAV mer menneskelig og varm, mer emosjonell slik det er blitt vanlig i det nye, emokratiske Norge. Men realisten i deg slår ganske kjapt fast at dette nok bare er et nytt hinder i den labyrintiske Nav-løypa.

”It is hard to be a human being»

Så er det å sitte og vente på tur hos en saksbehandler eller hva de nå enn er, kvinnene som sitter bak skrankene og i lukene. Resepsjonens multikulturelle brukere gliser og blar i sine tykke dokumentpermer mens kjeften går, og en nyankommet broder hilses med ”salam aleikum”, mens han scenevant går bort til konsollet og den vakre dama og får sin nummerlapp. Nummeret til en sliten narkoman blir ropt opp, og mannen reiser seg fra stolen sin, går bort til luka og sier: Menig Olsen, samt personnummeret sitt, mens han fører høye hånd til panna på militært vis og avslutter med: -Til tjeneste!  Så skotter han bort på de multikulturelle med et listig blikk og utbryter:”It is hard to be a human being”. ”Yes, yes”, sier de og gliser og blar videre i sine tettpakkede ringpermer.

Den narkomane har fått reparert el-sykkelen sin. Han slenger fakturaen med et smell i disken foran luka der han har fått tur og sier kjekt til kvinnen bak skranken: ”Ja, nå er det  bare å betale!” En liten triumf i den daglige kampen for å overleve? En humørløftende uttalelse for å greie å holde hodet sånn noenlunde hevet i de stadige canossa-gangene til NAV?

Ei afrikansk mor med tre småunger i ei barnevogn kommer inn i resepsjonen. Du har aldri sett en lignende barnevogn før med tre seter (trillinger er sjeldne i våre dager). Fra alle lukene kvitrer kvinnestemmer mot trebarnsmora: -Å så fine og søte de er. Det er liksom hele Nav-resepsjonen plutselig lyser opp, kos og glede i en grå hverdag med slitne, norske narkomane som skal ha betalt sykkelreparasjoner og en ”hvit” nordmann som er kommet hit etter to måneder på NAVs nett og telefon for å få utbetalt minstebeløpet for sosialstønad på vel 4.000 kroner.

For å lede brukerkøen fram til lukene, er det satt opp metallstøtter med bånd mellom, slik som i sikkerhetskontrollen på de største flyplassene. En bebrillet mann har dukket opp og er varsomt i gang med å flytte på støttene og rette opp båndene som strammes og slakkes etter hvert som han flytter dem. Etter en del flytting fram og tilbake blir han stående og betrakte verket på avstand, for å se om det tar seg fint ut. Det må også være meningen med denne manøveren, for ingen står i kø, alle sitter tålmodig på stolene sine. Og du lurer på om det er alle de 19.000 ansatte som gjør at NAV kan sette av folk til slike estetiske gjøremål. Eller kanskje det er digitaliseringen som har gjort det mulig å effektivisere bruken av ressurser slik at man kan fikse litt på estetikken i etaten og ha kontortid fra 10-15, mens brukerne sitter og sliter buksebaken for å slippe fram til en av lukene.

 

”Hva gjelder det?”

Du har sittet en time og ventet på å få nummeret ditt oppropt, uten at noe skjer. Du skal altså bare levere noen etterlyste ligningsdokumenter. Din tålmodighet er oppbrukt, og du går bort til kvinnen ved konsollet og spør hvilken luke du skal henvende deg i. Hun peker på en av lukene der det sitter en kvinne som over skranken snakker om løst og fast med de utenlandske brukerne, der de sitter på stolene sine og gliser med sine dokument-tykke ringpermer. De virker ganske fornøyde, mens hun ser usedvanlig oppgitt ut da du kommer for å gi fra deg skatte-dokumentene, som NAV har bedt om.

-Hva gjelder det da?, lyder det anklagende fra den oppgitte lukekvinnen.

-Jeg skulle bare levere noen ligningsdokumenter.

-Du får sette deg å vente som de andre!

Det høres ut som hun lurer på hva du gjør her, at du er kommet hit for å plage henne eller holde henne for narr, en hvit mann som forstyrrer henne mens hun prater med asylsøkerne som ikke engang har tur, men som sitter på sine stoler og gliser med dokument-tykke ringpermer i fanget. I to måneder har du kjempet for å få utbetalt vel 4.000 kroner til livsopphold, for bare å bli møtt med et oppgitt: -Hva gjelder det da! Nei, du er nok et hår i denne NAV-suppa, et uønsket element, en ”unormal” person som med dine ligningsdokumenter (som viser null inntekt siste året) ikke har noe her å gjøre blant ”normale” NAV-brukere som asylsøkere og narkomane.

Men det holder ikke bare å levere ligningsdokumenter om du skal få det du etter loven har krav på. Etter frammøtet i NAV-resepsjonen følger det et arbeidskartleggingsmøte på en og en halv time som arter seg som et tredje grads politiavhør. Spørsmålet om hvorfor du søker sosial stønad, blir gjentatt tre-fire ganger. Et spørsmål som i grunnen tilhører samme kategori som spørsmål om hvorfor man spiser, hvorfor man går på do, hvorfor man sover. Men slik er det altså ikke for den kvinnelige konsulenten som ikke ser annet enn det mistenkelige i at du, en hvit mann i tjueårene, sitter her og ber om det du har krav på etter norsk lov, selv om det virker som om disse rettighetene er suspendert når det gjelder slike som deg. Du tilhører feil gruppe. Det er kanskje i en sådan stund du mener å forstå de som møter opp på Nav med pistol og kniv for å bli hørt.

 

Jobben er å søke jobb

Etter det individuelle arbeidskartleggingsmøtet er det et kollektivt arbeidsmøte med om lag 50 personer, de aller fleste innfødte, trolig på sosialstønad, en sliten og svært nedstemt forsamling. Det er to kvinnelige konsulenter som forsøker å oppmuntre forsamlingen med å snakke om hvor vakker naturen er i denne byen, og hvor adgangen til sjø og land er så lett og nær og hvor heldig vi er som bor i et fylke der ledigheten bare er på 2-3 prosent.

”Deres jobb er jo å søke jobb, og det er jo en jobb i seg selv», kvitrer de to fornøyd til de mer eller mindre utslåtte personene som har møteplikt. Dette sier de uten blygsel og uten skam (vett), to kvinner som har som oppgave å fortelle andre hva virkeligheten er og som tilhører den voksende gruppen av statlige ansatte som kun har til oppgave å administrere andres ulykke. De to kvinnene snakker og snakker om en virkelighet som har lite å gjøre med virkeligheten til de 50 klientene, som sitter der med mer eller mindre lukkede ører. De har mange ganger hørt det samme tullpreiket fra slike arbeidslivskonsulenter som stadig er på reise rundt til skattefinansierte kurs på landets beste hoteller for å lære enda mer arbeidsmarkedssvada og psykologi-floskler om felleskapsverdier og samfunnets kollektive ansvar, av høyt gasjerte konsulenter i privat sektor. Hvor kursdeltagerne i pausene sitter i hotellsalongen med sin kaffe latte i brede kaffeskåler som de favner mykt og med begge hender fører varsomt opp til munnen mens de tømmes med ettertenksomme slurker, edsaget av lattermilde kommentarer om den udyktige arbeidsministeren fra Høyre og det fæle og menneskeforaktende regjeringspartiet, Frp, og den rasistiske og inhumane Sylvi Listhaug, som er statsråd i den norske ”Ap-staten”. Merkelig nok.

Enorm klageøkning

Kanskje ikke rart at det er en enorm økning i klagene på NAV, som hittil i år har fått nesten 10.000 klager. Fortsetter klagestrømmen i samme fart ut resten av året, vil tallet på klager ved årets slutt ligger på rundt 13.000, en formidabel økning fra 2015, da det i løpet av året kom inn vel 5.000 klager.

I forbindelsen med omleggingen i NAV har arbeidsminister Anniken Hauglie signalisert at det tas grep for å snu utviklingen. Hva slags grep, er uklart. Om lag 19.000 mennesker er ansatt i Nav for å være et såkalt service-organ for hundretusener av landets borgere. Av dem er det titusenvis av ungdommer som man kan ha mistanke om at myndighetene ser seg tjent med å la gå i hundene. Det må jo ryddes plass for titusener av asylmigranter som skal gjøre hverdagen billigere for landets store administrative, middelklasse, en middelklasse som i stor grad er offentlig ansatt. NAV, de etablerte partiene og den etablerte politikken er en mektig konstellasjon. Den er som snøball som ruller seg større og større der den farer friksjonsløst i nedoverbakke, en konstellasjon som i stadig sterkere grad organiseres ut fra behovet til asylsøkere og andre migranter og ikke til landets arbeidsledige ungdommer. Og som det står i sangen: ”langsomt ble landet vårt eget”. Den bør skrives om og lyde: ”langsomt ble landet de andres”.