Kommentar

Vi kunne for noen uker siden registrere at enda en omgang av krigen mellom Israel og palestinerne var til ende. Flere tidligere utgaver har vært både lenger varende og mer blodige enn runden som utspilte seg nå sist november; det var tydelig at iallfall Israel holdt en fot på bremsen mens voldsutøvelsen pågikk. For de lidende befolkningene var det likevel mer enn nok, også denne gang.

Det er imidlertid ikke selve krigen og heller ikke dens tilgrunnliggende årsaker jeg ønsker å si noe om – dette er vanskelige og omstridte temaer som vekker svært sterke følelser hos mange – men derimot sider ved den mediale dekningen av konflikten. Det heter seg fra gammelt av at ”sannheten er krigens første offer,” og intet tyder på at man ikke fikk dette illustrert enda en gang. Kampen om godtfolks godhug, om sympatien hos mannen i gata både hjemme og i det innflytelsesrike utland, er vel så intens som kampen på slagmarken, skulle man kunne si, og på sitt vis er den også minst like skitten. Hvilke nyhetsinnslag som serveres for publikum, og i særdeleshet hvordan redaksjonene velger å anrette dem, sier svært mye om underliggende agendaer, både når de angivelige hendelsene som formidles er reelle og når de er fabrikerte som ledd i propaganda. Vi skal komme tilbake til dette med eksempler fra den aktuelle krigen i Midt-Østen, men la meg først minne om to lignende historiske hendelser – den ene fra lenge før min tid mens den andre var selvopplevd foran tv-skjermen – som illustrerer hva jeg har i tankene.

I august 1914 brøt storkrigen ut i Europa. Årsakene var mangslungne, dem lar vi ligge. På vestfronten gikk det tyske keiserrikets armeer inn i det nøytrale Belgia for derved å kunne angripe hovedfienden Frankrike langs en dårligere forsvart akse. Overfallet på det lille, nøytrale landet ble i britisk og amerikansk presse omtalt som ”the rape of Belgium,” og metaforen ble straks fulgt opp av tallrike og ytterst grafiske fortellinger om barn og nonner som var blitt voldtatt, mutilert og drept på de grusomste måter av tyske soldater. Sikkert skjedde det stygge og ufyselige ting – det gjør gjerne det i krig og ikke begrenset til den ene sidens soldater – men stort sett var disse angivelige overgrepene mot sivile ren propaganda. Det falske nyhetsstoffet viste seg imidlertid ytterst effektivt og styrket vesentlig kamplysten så vel som uforsonligheten på hjemmefronten.

Jeg minnes for rundt 20 år siden, under den første Golfkrigen, et fjernsynsintervju jeg så med en meget vakker, ung arabisk sykepleierske som gråtende fortalte hvordan irakiske soldater hadde tatt premature kuwaitiske barn ut av kuvøsene som de stjal og sendte hjem til Bagdad. Min umiddelbare reaksjon var som de flestes: ”for noen svin, disse må nedkjempes.” Senere, en god stund etter at Irak var grundig slått av Bush senior og hans velutstyrte styrker, om enn åpenbart ikke grundig nok siden junior fulgte opp med en fortsettelseskrig noen år etterpå, leste jeg imidlertid at det hele hadde vært et velregissert reklamejippo. Den unge sykepleiersken var i virkeligheten datteren til Kuwaits ambassadør til USA (derav hennes uklanderlige engelsk, men heller ikke den hadde jeg fattet mistanke til da jeg først så intervjuet). Den hjerteløse scenen i prematuravdelingen på barnesykehuset hadde aldri funnet sted, men var et propagandastunt som ganske riktig fikk millioner av hjerter til å gråte verden over.

Slik skapte og skaper man oppslutning om krig. Jeg husker ennå hvordan jeg følte meg ordentlig forbannet og grunnlurt da det hele ble avslørt. ”Lignende agn skal jeg aldri svelge mer,” lovte jeg meg selv.

Episoden ovenfor har ligget i bakhodet mens jeg har sett dekningen av Israel versus Hamas november 2012. Vurderingene og de politiske og etiske konklusjonene formidlet av NRK har jeg ikke brydd meg så mye om, dertil er jeg for lutret og skeptisk blitt gjennom mange års eksposisjon for offisiell norsk fortolkningskunst. Men jeg har sett Sidsel Wold, Odd Karsten Tveit, Falkenberg Mikkelsen og andre fortelle sine konkrete historier og oversende sine bilder og filmsnutter fra Midt-Østen, og jeg har hele tiden spurt meg selv: Hva av dette er sant? Hvilke informasjonsbiter er autentiske? Jeg tror jo ikke at jeg er blitt noe klokere i løpet av de siste 20 år, kanskje tvert imot, så jeg innser at jeg kan bli lurt, men i det minste er jeg meg faren bevisst i større grad i dag enn tidligere.

La meg i sammenhengen holde fram ett bilde med fortelling til, en artikkel fra wikipedia og en filmsnutt. Vi tar sistnevnte først.

Dersom man går til YouTube og skriver inn ”fake video gaza” i søkefeltet, så får man opp mye potensielt interessant stoff. Jeg har moret meg med å gjøre det noen ganger, men blir ofte forvirret. Både beskrivelser av angivelig forfalskede israelske filmsnutter og ditto forfalskninger til fordel for palestinerne finnes. Så vidt jeg kan forstå, virker beskyldningene om forfalskning overbevisende (denne lenken gir et eksempel, men igjen: Jeg vet av erfaring at jeg kan ta feil, at jeg kan være blitt lurt. Kanskje er scenen likevel ekte.

Det jeg likevel ikke er i tvil om, er at begge parter aktivt benytter propaganda, inklusive regelrette forfalskninger, for å påvirke opinionen i sin retning. Det har vært slik i alle kriger før, og jeg ser ingen grunn til at det skulle være annerledes nå: Også ”the good guys,” altså ”våres kara,” fører propagandakrig og lyver når de tror de kan ha nytte av og slippe unna med det; å tro noe annet er naivt. At den innad rettede propagandaen, den som er ment for det egne folket og ikke minst barna, er vesentlig sterkere og mer entonig i den arabiske verden enn i Israel, er en annen sak og noe jeg oppfatter som lite mer enn en uomtvistelig observasjon. Å påstå at det overalt finnes gråtoner betyr ikke det samme som at alt er like grått. Jeg vet at meningsspennet innen israelsk debatt er stort, mens jeg ikke har sett tegn til samme mangfold og aksept for annerledes tenkning fra arabisk side. Denne systematiske forskjellen er imidlertid ikke i seg selv tilstrekkelig til å skifte vær og vind i hovedkonflikten, det skal innrømmes.

Når de emosjonelt ladete filmklippene er så upålitelige (jeg ser ingen grunn til å tiltro NRK og andre norske medier større kritisk evne i så måte enn den som finnes internasjonalt), hva og hvem kan man da stole på? Ikke mye og ikke mange, dessverre. De fleste har ingen mulighet for å se ting med egne øyne, og selv øyenvitner kan man ikke alltid stole på som vel vites fra mange eksempler opp gjennom historien. Raden av intellektuelle gjester som er blitt grunnlurt på ”skryteturer” arrangert av manipulerende verter, er lang; selv kjenner jeg slike historier best fra Sovjetunionen i mellomkrigstiden, men tematikken er ingenlunde passé. Men samtidig kan man ikke mistro alt – ikke hele tiden, iallfall – og av og til kommer man over biter av informasjon som fremstår som spesielt etterrettelige og meningsbærende.

Det første jeg vil løfte fram i så måte er vedlagte artikkel fra Wikipedia med oversikt over rakettangrep på Israel under siste år. Den er ikke-emosjonell på en måte som inngir tillit, og den er bare én av flere med lignende innhold. I alt 2 252(!) raketter og bombekastergranater ble skutt mot Israel i løpet av de første 11 månedene av 2012, et antall som jeg ikke kan se har vært fremhevet i NRK-dekningen av konflikten. Over halvparten ble rett nok avfyrt under uken med krig i november, men likevel blir det nesten 1000 igjen fordelt på tiden før, stadige nålestikk som forstyrret det normale livet i Israel og skapte kronisk frykt. Skjønt nålestikk og nålestikk: Blir du truffet, så dør du, og ikke alle prosjektilene har styrtet uten materiell- eller personskade.

Spør deg selv: Ville noen stat du vet om ha funnet seg i å bli utsatt for stendige rakettangrep rettet mot den egne sivilbefolkningen uten å svare med jernneven om de hadde muligheten? Jeg kjenner ingen slike land, heller ikke mitt eget. Rett nok synes jeg både politikerne, NRK og avisene i større grad har innrømmet Israels rett til å forsvare seg ved denne omgangen med krigshandlinger, men klare og tydelige har de ikke vært på dette punktet.

Gitt vanskelighetene med å skjelne løgn fra sannhet i billedmateriale så vel som følelsesladete fortellinger, betyr det at man må gi fullstendig avkall på slik informasjon når man skal danne seg sitt eget bilde av sympati og antipati i den pågående konflikten? Selvsagt ikke, jeg poengterer igjen at det absolutt ikke var det jeg mente med å påpeke de mange fallgrubene som finnes, all løgnen som spinnes i propagandakrigen.

Av og til kommer man over bilder som virkelig ”sier mer enn tusen ord,” eller fortellinger som er så slående i sin informasjonsverdi at det meste blekner i sammenligning. Det jeg har i tankene, er dette bildet og denne artikkelen fra VG (også andre aviser brakte historien på lignende måter). Man ser noen unge menn på motorsykkel i Gaza, og bak den ene sykkelen slepes liket av en av seks henrettede ”spioner” mens karene huier og heier og skyter i luften for å feire.

Kanskje hadde den drepte mannen spionert for Israel, kanskje ikke, jeg vet ikke og kan ikke vurdere det. Men det jeg kan si min mening om, er en kultur som behandler døde fiender på denne måten, altså ved maksimal skjending selv etter døden. For vi har jo sett lignende før, blant annet bilder av døde amerikanske soldater eller flygere som slepes av en skrikende mobb gjennom støvete gater. Det hender at overgrep skjer fra vestlige militæres side også, jeg vet det, men da risikerer soldatene straffeforfølgelse og handlingene møtes med avsky på hjemmeplan. Her er det åpenbart annerledes.

Slike kulturer som ser ut til å nyte å skjende sine motstandere, enten det er brenning av flagg mens man roper og danser, en mobb som mishandler en tilfangetatt tidligere statsleder (Gaddafi i Libya) seksuelt før man dreper ham eller den ovenfor nevnte episoden med den drepte såkalte spionen, de har brennemerket seg selv og fortjener ikke lenger å omtales som ”kulturer.” De er tilbakestående og farlige, i sitt vesen forbryterske samfunn som man må forsvare seg mot med våpen i hånd når det er nødvendig. Var det opp til meg, lot man aldri slike krefter slippe til ved makten. At Hamas er klassifisert som en terrororganisasjon, forekommer meg ytterst rimelig. Jeg kan ikke for mitt bare liv se at Norge er tjent med å bidra til å gi dem legitimitet, enn si innlede tettere forbindelser med dem.

Bilder som det sistnevnte har en egen evne til å gli ut av det norske mediale og politiske fokus etter kort tid. Hukommelsen er kort, enten nå dette er en villet minnessvikt eller ikke. Men bildene fortjener ikke å bli glemt, for de er signaler om dyptliggende karaktertrekk ved samfunnene. Noen må holde minnet om dem ved like.

Snart kommer nok kravene om å bygge opp det palestinske samfunnet på Gaza igjen, og Norge vil, som formann i giverlandsgruppen (hvordan fikk vi dette ”ærefulle” vervet, mon tro? Naturligvis ved å åpne pengepungen…) selvsagt gå foran og vise sin økonomiske så vel som politiske raushet. En del av pengene vil, som før, gå til terrorister, inklusive fengslede terroristers familier og terror-forherligende propaganda rettet mot barn.

Når de norske giverne i regjeringen åpner for nye overføringer, som jeg er viss på at de kommer til å gjøre, så håper jeg at iallfall noen få av dem vil få et minnesbilde i hodet av det skjendete liket dradd etter motorsykkelen. For i praksis er det dessverre slik at de gode menneskene i regjeringen bidrar til å støtte denne typen terroradferd når de underskriver overføringskontraktene, uansett hvor høyverdige forsetter de måtte ha eller hvor solidariske og rettferdige de følte seg.

De fremmer hatet, ikke forsoningen ved å legitimere militante islamister som Hamas, de støtter krigen, ikke freden. Måtte de da i sin samvittighet føle iallfall litt av den skammen som rettelig tilkommer dem.