Nytt

Det skal bare én stemme til for å ødelegge spillet. Terje Rød-Larsens karakteristikk av Hamas i Dagsnytt Atten onsdag er også, indirekte, en karakteristikk av NRKs og norske mediers dekning.

Norske medier forsøker å skape et bilde av staten Israel som eksepsjonelt farlig og destruktiv. De har fulgt samme linje siden invasjonen av Libanon i 1982. Men alle som lever i samtiden, har fått med seg at det har kommet noe aktører til som ikke bare truer Israel, men også vestlige land. Hamas er blant disse. De ser hva Hamas står for.

Forestillingen om at verden ser ut som den gjorde i går, kan bare opprettholdes så lenge ingen får lov til å stikke hull på boblen, og mediemakten sørger for at så ikke skjer.

Men innimellom skjer det likevel. Rød-Larsen var kortvarig minister i Thorbjørn Jaglands regjering, deltok i Oslo-prosessen og har siden hatt en lang karriere i FN-systemet, som spesialutsending til Libanon og Syria for generalsekretæren. I den egenskapen har han sett spillet i Midtøsten på nært hold. Det er dødelig. Rød-Larsen fulgte Bashar al-Assads politikk i Libanon. Damaskus var hovedsete for Hamas’ politiske ledelse inntil det ble for farlig. Den vestlige presse som opprettholder forestillingen om at Hamas representerer palestinerne i noen meningsfull betydning av ordet, eller har rett fordi de er the underdog, har gitt seg inn i et spill som vil korrumpere journalistikken.

Organisasjonen Med Israel for Fred har transkribert innslaget:

Grosvold: Det er jo ikke første gang det er krig mellom Israel og Palestina. Er det noen forskjell denne gangen?

TRL: Ja, jeg tror det er en radikal forskjell mellom de to forrige militære konfliktene, den siste i 2006. Det er at Israel har akseptert et våpenhvileforslag som er formulert av Egypt og med full støtte i Den arabiske liga. Det som er radikalt forskjellig, politisk, i denne situasjonen, er faktisk at Egypt, Den arabiske liga og Israel har inntatt samme standpunkt mot Hamas. Det har forskjøvet hele det politiske bildet slik at Israel er i en mye bedre politisk situasjon både i regionen, men også internasjonalt, siden det er denne enigheten om dette ene spørsmålet [våpenhvilen]. Og det er en viktig og avgjørende forskjell, politisk, i den situasjonen vi er i nå.

Grosvold: Men det var den [våpenhvile-]avtalen som Hamas ikke ville godta?

TRL: Eksakt.

Anne Grosvold: Var det et uklokt diplomatisk trekk av dem, eller hvordan vurderer du det?

TRL: Ja, jeg tror at dette er veldig risikofylt sett med utgangspunkt i Hamas’ egne interesser, men spesielt med utgangspunkt i den lidende befolkningen i Gaza. For nå må Hamas, i stedet for å inngå en våpenhvile, som kunne danne basis for politiske forhandlinger til fordel for befolkningen i Gaza, så har de valgt å opptrappe konflikten. Og det gjør at sjansene for en utdyping og utvidelse av den militære konflikten nå er til stede, med de konsekvenser som nettopp ble beskrevet.

Det er klart at Hamas på mange måter, og i flere felt, bruker sivilbefolkning som menneskelige skjold. De har våpenlagre, rakettlagre osv. på skoler, i hospitaler og på andre offentlige institusjoner. Og det gjør at hvis det blir en massiv væpnet konflikt, så er det ikke til å unngå at sivilbefolkningen kommer til å lide, og lide massivt. Og dette, slik jeg ser det, er et spill om hvem er det som er aggressor og hvem er det som er den som blir truffet av aggresjonen, hvem som er offer. Og det propaganda-spillet som Hamas spiller nå, det er å kjempe for å bli offeret og ikke bli aggressoren, men dette er nå mye vanskeligere pga. av at de ikke aksepterte en avtale som Egypt, Den arabiske liga og Israel har akseptert. Slik at deres moralske posisjon er mye svakere denne gang enn det den var tidligere.

Grosvold: Men ville det, for det ville vel være et tveegget sverd, hvis du ser det fra Hamas sitt ståsted, da retorisk også, å akseptere en våpenhvile hvis man skulle opprettholde denne offerrollen?

TRL: Dette er et veldig interessant spørsmål fordi jeg tror Hamas her har gjort en avveining. For det er klart man kan lese eller oppfatte det at den israelske statsminister veldig raskt aksepterte dette våpenhvileforslaget  som et svakhetstegn. Slik at det oppfordrer til å fortsette konflikten fordi det leses som et svakhetstegn. Det tror jeg er en feil lesning fordi Israel er militært fullstendig overlegne. Men det er klart at hvis Israel, mot formodning, skulle foreta en full re-okkupasjon, som teoretisk er mulig, av Gaza, noe de faktisk militært er i stand til å gjøre, så ville det politisk være en situasjon som ville være veldig vanskelig å håndtere for Israel. På mange måter, skal jeg tilføye, så tror jeg at Hamas nå er i en litt lik situasjon som Yassir Arafat var for 20 år siden da han gikk inn i Oslo-avtalen. Hamas er politisk svakt internt på Gaza-stripen, det er et tyrannisk regime, det er undertrykkende, det respekterer ikke menneskerettigheter, det er summariske henrettelser, kvinneundertrykkelse, minoriteter som kristne undertrykkes osv. Jeg tror at Hamas som regime står veldig svakt i befolkningen i Gaza. Og det at man nå prøver først å lage en samarbeidsavtale med Fatah og PLO og med den palestinske selvstyremyndighet, med den samlingsregjeringen. Men så å styre dette videre inn i en militær konflikt som kan gjøre at de kan bli mer populære, mer på Vestbredden enn i Gaza, fordi de bekjemper de israelske okkupantene. Slik at man må se på dette militærteknisk, politisk, men også langs en propagandadimensjon. På veldig mange måter så er dette like mye en propaganda-krig om hvem som er aggressor og hvem som er offer som det er en politisk og militær konflikt.

http://www.miff.no/Gaza-stripen/2014/07/16TerjeR%C3%B8d-Larsen-Hamasvalgteatrappeoppkonflikten.htm