Gjesteskribent

Krigen i Midtøsten raser videre. Dødstallene stiger blant palestinerne, men til tross for at Israel godtok et våpenhvileforslag fra Egypt 15. juli, er det ingenting som tyder på at angrepene skal opphøre enda. Etter dette har som kjent Israel startet en bakkeoperasjon i Gaza, og freden synes å være langt unna.

Onsdag 16. juli har Stavanger Aftenblad en artikkel om konflikten hvor overskriften er «Vestbredden overlater fredskamp til Gaza».

Artikkelen er interessant på flere måter, men jeg vil først kommentere selve overskriften. En slik overskrift viser oss hvordan Stavanger Aftenblad, og flere med dem, ser på konflikten mellom Israel og palestinerne; Hamas driver en fredskamp. Mot Israel. Rakettene sendes inn over Israel i fredens tjeneste. Det blir som når vi bombet Libya, og befridde befolkningen fra tyrannen Gaddafi. Eller som motstandskampen under andre verdenskrig. En motstand og kamp som var nødvendig fordi vi trodde på det gode og på friheten. Vi hadde nemlig rett. Vi kjempet for det gode. Det samme gjelder nå for Hamas. Samme greie.

Men hvordan havnet vi her? Hva har skjedd, siden det onde nå er blitt det gode? For Hamas står ikke for det gode. La det være klinkende klart. De er en terrorbevegelse som ikke deler noen av våre verdier. De står for omtrent det helt motsatte av hva vi gjør. Tidligere norsk Midtøsten-forhandler, statsråd og visegeneralsekretær i FN, Terje Rød-Larsen, gir følgende karakteristikk av Hamas direkte på Dagsnytt Atten i NRK P2 15. juli: «… det er et tyrannisk regime, det er undertrykkende, det respekterer ikke menneskerettigheter, det er summariske henrettelser, kvinneundertrykkelse, minoriteter som kristne undertrykkes osv.» NRKs korrespondent i Midtøsten, Sidsel Wold, sa under samme sending:
«… jeg vet ikke om Hamas er så opptatt av befolkningen sin, egentlig.»

Men for oss er altså Hamas blitt en fredsbevegelse. Det er de som kjemper Gazas fredskamp. Og selv om FN-organisasjonen UNRWA fant 20 raketter som Hamas hadde gjemt i en barneskole på Gaza-stripen, lar vi oss ikke rikke til å tro noe annet. Vissheten om at Hamas faktisk tilranet seg makten i Gaza i et ulovlig kupp i 2006, betyr heller ikke noe. Til og med når Hamas ikke vil si ja til en våpenhvile 15. juli, men svarer med flere raketter, gjør det særlig inntrykk på oss. En våpenhvile som Israel faktisk sa ja til. I stedet sier Stavanger Aftenblad om våpenhvilen at Israel og Egypt ydmyket Hamas med en simpel manøver på den politiske arena ved å foreslå en våpenhvile. Tenke seg til å ydmyke noen med en våpenhvile. Det er nesten som om vi kan høre at vi trekker et lettelsens sukk, hvorpå vi takker Hamas for at de ikke lot seg ydmyke ved å godta en simpel våpenhvile.

Gaza er ikke okkupert av Israel. Palestinerne fikk råderetten over Gaza da Israel trakk seg ut i 2005, men måtte til gjengjeld godta en viss grad av israelsk grensekontroll (med hjemmel i Folkeretten).

Likevel hører vi hele tiden at det er «okkupasjonen» som er den klare årsak til konflikten. Siden Gaza ikke er okkupert, må man da mene at det er okkupasjonen av Vestbredden er årsaken til konflikten i Gaza. Men her er noe rart. For Vestbredden vil for alt i verden ikke bli innblandet i konflikten mellom Israel og Hamas. Hvorfor? Majd Shuman svarer i Stavanger Aftenblad 16. juli at de har det godt takket være at palestinske selvstyremyndigheter faktisk samarbeider med Israel. Så mens Jonas Gahr Støre, Heikki Holmås, Mads Gilbert og Sidsel Wold med flere argumenterer med okkupasjonen av Vestbredden som årsaken til hele konflikten, svarer Shuman at de har det godt på Vestbredden. Skal vi tro på argumentet om at okkupasjonen av Vestbredden er årsaken til konflikten, må det bety at Hamas ikke har fått med seg svaret til Shuman og befolkningen på Vestbredden. For de har det godt.

Konflikten i Midtøsten er en tragedie for alle ofre. Den er en tragedie for Gaza og for palestinerne.

Den er en tragedie for Israel. Samtidig viser måten vi selv ser på konflikten at noe har skjedd med oss. En terrorbevegelse og et tyrannisk regime ved navn Hamas har fått oss til å vende oss mot Israel. Israel er et land og et folk som deler våre verdier, som ytringsfrihet og religionsfrihet. Det er et demokrati, med en rettsstat hvor alle er like for loven. Israel kjemper for å kunne leve med disse verdiene i et hjørne av verden hvor dette bare er en fjern drøm. Hvor kvinner, homofile og minoriteter blir systematisk undertrykket og hvor kristne blir henrettet. Men vi har vendt dem ryggen. For oss er det onde blitt det gode. Hvordan havnet vi her?

Ståle Halsne

Hjelmeland

Først trykket i avisen Dagen 22. juli 2014.