Kommentar

Gårsdagen ga to eksempler på hvordan norske intellektuelle konstruerer forsvarsverk for å unngå ta Rahila-saken inn over seg. Det ene var defensivt, det andre offensivt.

Guri Hjeltnes spør over to side i VG: Hva skjedde med Rahila? Hun vet det ikke. Men når det gjelder indisiene på drap: -Vi kan ikke få oss til å tro det siste.

Så går hun over til betraktninger om æresdrap. Fordi Hjeltnes ikke ønsker å støte noen, må hun være generell og hele tiden ta forbehold: «Slike tradisjoner (les:æresdrap) står ennå sterkt i enkelte mulimske miljøer». Og straks: «Men æresdrap finnes også blant mennesker med en annen religiøs tilknytning».

Enkelte miljøer, får det til å høres begrenset ut, noe som langt fra gjelder flertallet. Det stemmer også at æresdrap forekommer blant andre. Men Hjeltnes kunne løftet blikket og sett på behandlingen av kvinner i så forskjellige land som Pakistan (150 millioner), Iran (70 millioner), Sudan, Saudi-Arabia. Det er ikke spesielt dristig å slå fast at islam som praktisert religion har et problem i forhold til kvinner. Det er en religion som har gått i baklås. Vi vet av erfaring at religioner i krise kan gi ekstreme utslag.

Hjeltnes streifer innom det, men også her må hun relativisere og føre det tilbake til monoteistiske religioner. Jeg vil formode at Hjeltnes er humanetiker som sin mann, Bernt Hagtvet, og således kan ha behov for karakterisere typen religion. Men dermed forsvinner hennes kritikk ut i tåkeheimen.

Hjeltnes er så forsiktig at det slår ihjel det riktige hun sier om manglende forståelse for demokratiske verider. Som at: «I enkelte muslimske trosretninger er skifte av religion oppfattet som frafall – apostasi – og definert som dødssynd.»

Siden det bare gjelder «enkelte retninger», kunne hun fortelle oss hvilke retninger det er akseptert. Det forutsettes i ordbruken «enkelte». Uttrykket «dødssynd» kan minne om de kristne dødssynder, men her er det å tolke bokstavelig: dødsdom.

Hjeltnes representerer en type norske og vestlige intellektuelle som ikke våger å kritisere hverken islam eller muslimer, til tross for at de er profesjonelle samfunnsdebattanter/akademikere med lang erfaring. Det er som tankeevnen lammes.

Thomas L. Friedmans siste bok «The World is flat» burde være pliktlestning for alle som har med ungdom, eller samfunnsplanlegging å gjøre. Den handler om globaliseringen: at vi alle spiller på samme bane, hvor dyktighet avgjør. Friedman besøker Bangalore, Indias Silicon Valley. Herfra drives callsentre for amerikanske selskaper. Regnskapsbyrårer gjør selvangivelsen for flere hundre tusen amerikanere. De unge som ansettes er svært dyktige, fortesetter å utdanne seg, og sulte på suksess og karriere. I hele Asia står det bokstavelig talt millioner av velutdannede unge og hungrer etter jobber, som i stadig økende antall flyttes fra Vesten. Den digitale revolusjon gjør det mulig. Den opphever avstander.

I Norge tenker vi mest på unge pakistanere som syr fotballer og får ødelagt hendene. Vi tenker på barnearbeid, og er formet av Erling Borgens SV-verdensbilde. De mulighetene Friedman skisserer hører vi lite om.

Det er beklagelig at Norge i så stor grad er blitt mottaker av en befolkningsgruppe som kommer fra den mest tilbakeliggende del av verden. Det er ingenting av innovasjon eller dynamikk over innvandrerne fra Gujrat-provinsen i Pakistana. Kun en føydal tradisjon som som blir helt krampaktig når den havner i et vestlig land, og som derfor oppdrar ungene til å bli schizofrene.

Sett i et globalt perspektiv er dette iøynefallende. Norge må bestemme seg om det skal bli en filial for den pakistanske landsbygda. Rett til familiegjenforening gjør at økningen går av seg selv.

Noen betrakter i særlig grad mennesker fra fjerne kulturer som Den andre, og in casu muslimene. En av dem er religionshistoriker Berit Thorbjørnsrud, som til gårsdagens Dagsavisen fyrte av:

-Æresdrap blir dekket på en måte som om det er totalt forskjellig fra alle andre drap. Drap i norske familier blir kalt sjalusimord og familietragedier, noe som for leseren gir en gjenkjennelse og et fokus på det triste rundt et drap. Mens ved omtale av et æresdrap så drar man alltid diskusjonen over i generelle integreringsspørsmål.

Det er interessant at det intellektuelle miljøet er delt i to typer: en passiv, forstående, og et aktiv, aggressivt forsvar for en tradisjon som er blant de mest undertrykkende i verden idag. Noe distansert, uavhengig blikk er det vanskelig å få øye på.