Kommentar

For å bevare forestillingen om det nye mangfolds-Norge, trengs en falangs av akademikere som hjelper politikerne med å holde utopien levende. En av dem er førsteamanuensis Berit Thorbjørnsrud ved Universitetet i Oslo.

En kronikk i Dagbladet: Jakten på den muslimske kvinnen avslører Thorbjørnsrud svakhetene i hennes argumentasjon. For mye vann har rent i havet, for mye har skjedd. Folk har evnen til å tenke selv. Når forsvarerne av utopien fortsetter å gjenta postulater, oppdager stadig fler at kongen er naken.

Forsøket på å bevare definisjonsmakten bærer ikke:

Like lite som man kan diskutere den norske kvinnen kan man derfor diskutere den muslimske kvinnen.

Selvfølgelig kan man definere den muslimske kvinnen. Man trenger bare ta seg en tur ut i norsk virkelighet for å konstatere det. Det møter en i hver eneste by og tettsted: abaya-kledte kvinner, svarte vandrende telt, som ser ut som de har falt ned fra månen.

Jeg hadde en slik opplevelse fredag på Gol. En som lever innenfor radiusen til Oslo-gryta anerkjenner lettere at dette er prisen for å leve nær urbana sentra. Men på Gol har vi en forestilling om å være ute i urnorske, ved foten av fjellheimen. Inne på pizzeriaen snakker fem unge menn et nydelig sognamaul. Det er lenge siden jeg har hørt det. De regionale dialektene er en av Norges største kulturskatter. Tilfellet ville at en firbent venn trengte mosjon, og vi vandret sammen oppover lia. De gjør ting annerledes på Gol. Den lokale koloritt er alltid interesant å studere. Så på vei ned mot sentrum igjen, ser vi det vi tror er en hildring: et stort svart telt kommer mot oss. Damen er høy, og svaier lett, og ser nærmest ut som hun beveger seg med en indre vanskelighet. Alt er svart: Et svart lang hette dekker hele hodet og overkroppen, og under er en lang kjortel som går helt ned til bakken. Dette er ikke bare plaggene, drakten, det er også fargen svart: svart kan være en spennende farge. Men dette er gravsvart, grått-svart, flatt, en svart som har drept alle farger. Det er som en vandrende død. En kunne sagt det var som et bilde av Kittelsen: «Pesta», dvs. Svartedauden. Emosjonelt har det noe for seg. Det gjør et voldsomt inntrykk. Det er som å se et lidende vesen fra en annen dimensjon. Inkongruensen blir dobbel: Ikke bare er hun helt ute av synk med omgivelsene, men vi skal også late som om alt er OK! Gutta på pizzeriaen skal ikke lee på øyelokket hvis hun går forbi.

Fremtoningen er som hentet fra Saudi-Arabias ørken. Hun seiler-vakler mot meg. Det virker som om det å ta seg frem over bankplassen og hjem er en farefull ferd. Så får hun se den svarte hunden og da den vil hilse, rykker hun til. Eieren er ikke så slem at han lar den gjøre det, men reaksjonen på hunden er bare nok en bekreftelse på hvor out-of-place hun er.

Det er ikke hennes hudfarge, som er mørk, men det er kulturen hun bringer med seg og puster ut: det er som å se et marsvesen ved høylys dag. Ingen må komme å fortelle meg at det ikke er et sjokk å møte et vandrende svart telt på Gol!

Det gjør vondt. Det er vondt å tenke over at vi skal normalisere å se slaver ved høylys dag. Jeg har ikke noe annet ord for det. Dette er ikke et individ i vanlig forstand, men et menneske som er underkastet et forferdelig regime.

Feminismen oppsto da kvinner sa nei. Skulle vi late som om disse skyggene er normale? Det er det myndighetene og deres politiske korrekte våpendragere vil. Men folk er ikke gale.

Universitetslære som Thorbjørnsrud må begå akademisk harakiri for å få dette regnestykket til å gå opp.

Selv foruroliges jeg mer av tendensen (i offentlige debatter) til å omtale muslimer som en særegen type mennesker som utelukkende lever i et religiøst univers hvor alle handlinger skjer på grunn av islam. Dette kan bidra til å skape ideer om muslimer som en annen og enklere sort mennesker.

Å lese Koranen kan gi verdifull innsikt i ideer, regler og verdier svært mange muslimer verdsetter. Men Koranen kan ikke anvendes som en oppskriftsbok for å forstå konkrete handlinger utført av konkrete mennesker. Muslimer er akkurat like kompliserte og motsigelsesfulle som alle andre.

Muslimer er annerledes. Sorry, Thorbjørnsrud. Det har folk erfart i ganske mange år nå, og de river ikke ut sine øyne for at du skal få rett. Det er ikke «noen» som skaper et slikt bilde, det er muslimene selv som skaper dem. Folk flest har forsøkt å lukke øynene, håpet at det skulle gå over, men har måtte erkjenne at det gjør det ikke: forskjellene er der og de blir større, ikke mindre.

De blir større bla. fordi politikere og deres akademi-drabanter påstår at forskjellene er av samme art, dvs likeverdige. Det har vi for lengst konstatert at de ikke er, og vi lurer på hvilken mekanisme som skal formidle mellom disse ulike standarder hvis man hardnakket påstår at vi befinner oss i samme verden.

Denne krigen pågår i alle sammenhenger: i spørsmålet om Israels forhold til palestinerne og nabostater, i spørsmålet om de kristnes forhold i muslimske land, i synet på Europas historie. Det er en unik situasjon. La oss bare holde fast på det. Det er ikke vi som er de gale. Det er sminkøsene.

Thorbjørnsrud minner om en type sovjetiske intellektuelle som drev intellektuelt selvmord for å tvinge virkeligheten til å stemme med ideologien. Det er bare at dette gjelder våre barn, i lek og skole, arbeid og ekteskap. Folk har et instinkt på at det ikke er så lurt å la seg lure i slike spørsmål. Feks. å si at æresdrap er bare en type innenfor kategorien vold mot kvinner.

Æresdrap representerer i norsk sammenheng noe tilsynelatende nytt. Dermed konfronteres vi med et spørsmål om hvordan vi skal kategorisere æresdrap: hvor skal vi plassere dem? I praksis blir det et spørsmål om hvorvidt æresdrap skal representere en kategori helt for seg selv eller om det skal plasseres som en særegen variant tilhørende den mer generelle kategorien privat vold mot kvinner som vi dessverre kjenner altfor godt.

Baksiden av denne intellektuelle tilsnikelse er en relativisering av volden. De to bevegelser følger alltid hverandre: først oppstilles en tilsynelatende komparasjon, som bringer den muslimske praksis innenfor en gjenkjennbar praksis. Så introduseres et relativiserende moment, som unnskylder det som er den usminkede volden. En dobbeltbevegelse.

Sammenliknende studier har vist at alle folkegrupper anvender kroppsendrende teknikker. Vi kjenner derfor et vidt repertoar av teknikker som kan ha ulike meningsinnhold, og svært ulike konsekvenser i forhold til smerter, kostnader og helserisiko. Men hvorfor gjør folk dette? Hvorfor er de bokstavelig talt villige til å risikere liv og lemmer for å gjennomføre dem? Enkelte slike teknikker har flyttet på museum (for eksempel fotbinding), andre, som kvinnelig omskjæring, flytter forhåpentligvis etter. Samtidig florerer andre varianter, og man kan blant annet som fjernsynsunderholdning hver eneste uke oppleve kvinner som lar seg operere fra topp til tå.

Å skrive noe slikt i forbindelse med kvinnelig kjønnslemlestelse er grotesk.

Thorbjørnsrud benytter to teknikker: først later hun som det er fullt mulig å forstå å forske på islam og muslimer innenfor vanlig samfunnsvitenskap, som om deres fenomener og praksiser ikke adskiller seg fra vestlige. Når hun har slått fast at fenomenene tilhører samme verden, kan hun sette inn det relativistiske støtet.

Det mystiske punkt er den emosjonelle tilhørigheten hun føler for de andre, ikke som mennesker, men for det inhumane. Tilsynelatende er det som mennesker, men jeg vil påstå at det ikke er det. Det er de undertrykkende strukturene Thorbjørnsrud forsvarer.

Det er akkurat dette punkt som er det mystiske og fascinerende: akkurat som europeiske intellektuelle forsvarte nazismen og kommunismen med hud og hår og ofte betalte med sine liv, slik forsvarer nå velfødde sosialdemokrater et annet, fremmed inhumant system.

Jakten på den muslimske kvinnen

Les også

-
-
-
-
-