Kommentar

Akademikere har en egen evne til å drepe en interessant «samtale» med begreper som biter hvandre i halen i sin form. Moderne skolastikk. Så fort man beveger seg inn på farlige temaer blir de temmet ved å beslaglegge begrepsbruken. Det dreier seg om hegemoni.

Og det dreier seg om å bryte hegemoniet. Jeg hater egentlig begreper som «narrativer» og diskurs. Det er jåleri. Jeg tror heller på at folk tenker/oppfatter i bilder. Det projiseres et ufattelig antall bilder på vår netthinne i løpet av en dag. Noen fortolker disse bildene, og det er fortolkernes rolle vi bør være litt mere opptatt av. Axel Jensen kalte i sin tid journalister for «gatekeepers» og det var egentlig treffende. Men spør du en journalist hva han stenger ute, eller hva han pynter på, får du ikke noe redelig svar.

Det handler om bilder: De fysiske og de symbolske. På den ene side omtalen av Kadras nye bok, om sin oppvekst i Somalia, om livet her i Norge. Hun er en offentlig person. Bildet som tegnes er av en jente som kjemper seg ut av en tvangstrøye og møter nye problemer her. En fortelling om en menneskeskjebne med mange odds mot seg.

Så har vi andre fortellinger, som også forteller noe om innvandring og et Norge i endring. Familien har i en fem års tid feriert i Sandefjord. En velstående by. I fjor la vi for første gang merke til at det var mange sosiale dropouts i byen. De hang rundt jernebanestasjonen, som ser like forfallen ut. En talende parallell. Vi snakket flere ganger om at Sandefjord var en «hvit» by, med få eller ingen synlige fjernkulturelle. I år var det plutselig mange av dem. En «normalisering» kan man si. Men så var det bildene: på vei mot byen fra Ringkollen kommer en ung kvinne. Det er stekende varmt, og hun er kledd i helsvart. Kjortel. Det i seg selv var ikke nok, men måten hun gikk på: hun slepte seg frem, som om hvert steg var tungt og hun dro på en tung bør. Det gjorde inntrykk. Jeg fikk beksjed om å slutte å stirre. Men kunne ikke la være: vi har også våre typer for sosial utstøelse: dropouts, narkomane, prostituerte. Men dette er en helt ny erfaring, en ny form for pariah, bare at hun representerer kvinnesynet til en 2_kommentarstream-kultur. Det er all denne informasjonen som får mitt hode til å hoppe. Jeg ser et fantom ved høylys dag, introduksjonen av en sosial trope i vår kultur som vi tidligere bare har lest om fra Arabia. Skal vi late som ingenting?

Andre bilde: Også fra i sommer. Vi befinner oss ved Glomma en varm sommerdag, i nærheten av Oppaker, på veien til Sverige. Tjukkeste Østland. Vi har badet ved en rasteplass. På vei tilbake til bilen ser jeg tre mennesker: to menn og en kvinne. Hun er også kledd i helsvart, telt. De føler seg hjemme, ler. Og det er den store forskjellen: Kvinnen ler, hun hygger seg. Det blir en helt annen anomali. For meg var det et bilde på en helt annerledes kultur, Midtøsten ved Glommas bredd! Nokså far out. La oss ikke bli så blaserte eller hyklerske at vi ikke erkjenner hva sansene forteller oss! Men det manglet elementet av undertrykkelse og slaveri som den unge kvinnen i svart signaliserte.

Vi mennesker beveger oss i en symbolverden, nye bilder projiseres på vår indre mentale netthinne.

Her er mitt anliggende: uten at vi merker det er temaer som underkastelse og slaveri igjen blitt introdusert i vår kultur.

Den ratio-intellektuelle sjonglerer med begreper og tror han kontrollerer virkeligheten: det er også en pussige fokusering på symbolsk avstandstaken fra fenomener man ikke liker. Hvis muslimer i Norge sier at de ikke liker drap, er problemet løst. Eller langt på vei.

Det var 50.000 mennesker på Youngstorget etter at Benjamin Hermansen ble drept. Likevel går Arbeiderpartiet, Sejersted, Slagstad m.fl. inn for en helt grenseløs ytringsfrihet/toleranse.

Det er en tretthet på grunnplanet. Folks følelser for hva som er sunt og riktig blir ikke ivaretatt. I stedet skapes en luftig idealisme som ikke tåler møtet med virkeligheten.

Knut Olav Åmås er flink og beundret. Han var opprørt over de som reagerte på Ove Røsbaks «outing» av Alf Prøysen. Åmås er selv åpent homofil. Åmås er opptatt av intellektuell beredskap, utvikling. Han offentliggjør artikler i Samtiden som sammenligner USA med Weimar-republikken. Men jeg har aldri sett eller hørt ham uttrykke frykt for at det er introdusert ideer og ideologier i Vesten som vil gjøre kort prosess med folk som ham. I kraft av legning. Den biologiske rasismen. For det er det det er. Muslimers avsky for homofile virker nesten lethal. Også på dette området overgår islam kristendommen by far. Bare det at islam har gjennomgått en radikalisering, som er en ytterbevegelse, men som beveger og påvirker hele feltet, også 2_kommentarstream, og denne retning ville trolig gå like hardhendt frem mot homofil som nazistene hvis de fikk anledning.

Bare dette tema: den radikale fløyens påvirkning på midten, er velkjent fra politikkens verden, men hvorfor analyseres det ikke i forholdet til en religion som er politisk?

Dette er ikke spøk. Lek med historien. Da nazistene rykket inn i Østerrike var det mange intellektuelle som valgte å avslutte livet. De skjønte hva som var i vente. Den kjente kulturhistorikeren Egon Friedell tok sitt liv ved å hoppe ut fra balkongen. Andre tok gift, mange var jøder.

I en film trenger nazistene seg inn i et herskapshus, det var kanskje en offisiell bygning, for det var marmortrapper og en stor indre hall. I annen etasje sitter en mann i rullestol. De tar og tipper han over rekkverket.

Hizb ut Tahrir i Danmark har sagt det samme: homofile skal styrtes i døden.

Hva skal vi med historien hvis vi ikke husker advarslene?

Det hjelper ikke mot avstandstaken og fordømmelse av drapet på Theo van Gogh. Skaden har allerede skjedd: mordet er begått, og budskapet følger nyheten over alt hvor den når frem: du skal dø for dine meningers skyld, som en hund. Dere er vantro. Dette er skjebnen som venter dere, hvis dere tar til motmæle.

Til dette kan man bare si: It is time brother! Tid for å være menneske, tid for å være europeer, tid for å være fra det høye nord. Tid for å forsvare hva vi har kjært. Det er rett og slett en plikt mot det «forflutna».