Kommentar

Konferansen All that is banned is desired, arrangert av danske Freemuse og betalt av Fritt ord var en komprimert utgave av en verden der mennesker kommer tettere på oss enn før. Omgivelsene var storslagne: Operaen i Bjørvika er Oslos mest fantastiske bygg.

Konferansen foregikk på Scene 2, som kunne vært Black Box, en sort bunker som er beregnet på en forestilling på 2 timer, ikke 7-8. Når temaet er verdens ondskap kan det bli tungt å puste etter hvert. Hvis det ikke var for at menneskene på scenen viste menneskelig glede, godhet, kreativitet og styrke. Mennesket er i stand til å tåle utrolige lidelser når det slåss for sitt liv, fysisk og åndelig. Man merket at for mange av deltakerne var det å komme til Oslo og stå på en scene foran sympatiske tilhørere en gave fra oven. Det gjaldt kunstnere fra Burma, Nord-Korea, Egypt, Tunisia, Mali, Sør-Afrika, Algerie, Afghanistan, Tibet og Tyrkia. For dem var dette stort. Greier vi å innfri de forventningene de har til oss? Eller har det at de kommer til oss et element av selvbeundring?

Forholdet mellom salen og scenen burde i seg selv være gjenstand for refleksjon. Setting sier mye om maktforhold, og man kunne ut fra omgivelsene tro at det er vi som er de rike og mektige. Men dette er blendverk. Det er ikke lenger slik at dette er forfulgte som kommer til det opplyste Vesten som ved å avse dem 15 minutters oppmerksomhet gjør dem en fantastisk tjeneste, som kan redde dem og andre. Vesten er selv blitt skueplass for de konfliktene som gjestene skildrer. Det gjør at konferansen har en understrøm av ubehag, av fortielse og forstillelse. Det vestlige publikummet har vanskelig for å snakke om «those things», for flertallet kommer fra offentlige og/eller offisielle kulturinstitusjoner som utgjør en del av samfunnets offisielle versjon. De er ikke vant med eller forberedt på å takle disse temaene når de dukker opp i deres egen bakgård, ironisk nok.  Det bygger en svakhet inn i det som før var et overlegent makt/avmakt-forhold.  Men nettopp mangel på erkjennelse av gjør at den velvilje som man har øst ut over den tredje verden får et anstrøk av en nedlatenhet. Det er allmennmennskelig: fra vår høye posisjon nekter vi å erkjenne svakhet.  Vi greier ikke være åpne når fokus vendes den andre veien, når det er «vi» som opplever problemer.  For å ta to store og opplagte tema som var oppe på konferansen: ytringsfrihet og kvinners stilling. Egentlig skulle vi – hvis vi hadde våget å være svake – møtt gjestene utenfra Europa med ydmykhet. Vi skulle våget å være svake og vist at vi var rådville. Vi skulle bedt dem om hjelp. Men det våger vi ikke. Vi later som det fortsatt er de hvite, ressurssterke, slanke, velkledde, intellektuelle, kultiverte som har kontrollen, vet hva som er riktig, er på den riktige siden, og selvfølgelig ikke har makt for noe annet enn å gjøre det rette. Det fantastiske bygget er et bevis på at man fremdeles er on the top. At dette kan ha noe med makt å gjøre, i form av oljepenger, og at denne makten kanskje ikke betyr så mye i forhold til problemene vi har havnet i – at de faktisk kan være en hemsko, er fjernt og utenkelig.

Like fullt er det sant.

Det er ikke noe nytt at rikdom gjør blind. Rikdom og «rett», følelsen av moralsk overlegenhet, gjør enda blindere. Den liberale bevissthet er en postmoderne utgave av the white man’s burden.

Overlegenheten som gjør blind var noe venstresiden mente seg forskånet for ut fra sin underdog-posisjon. De liberale derimot ga man en definisjon som gjorde dem til hyklere i utgangspunktet, dvs. at de sa en ting og gjorde noe annet. Riktige standpunkt ble en form for avlat.

Men når de riktige standpunkter blir enerådende har de samme korrumperende og korroderende effekt som all annen makt. Det er ingen forskjell.

Og det verste er at makten gjør blind.

Den gjør ekstra blind når makten er stor. Norges ufattelige rikdom gjør det mulig å være svært blind.

Blindheten gjør det mulig å opptre som virkeligheten ikke finnes, selv om den stryker forbi og lyder stadig mer kakofonisk. Hear no evil, see no evil.

Noen betaler prisen for denne blindhet. Den norske kunstneren Deeyah/Deepika fortalte om sin oppvekst og kunstneriske karriere. Hun har pakistansk far og afghansk mor. Hjemmet deres var utradisjonelt, liberalt, kunstnere kom og gikk. Da hun var 7 år begynte hun å synge og vissste at hun ville drive med musikk. Men etterhvert som hun utfoldet seg og vokste, vokste også motstanden fra det pakistanske miljøet. Musikk er noe forførende og farlig. Gutter kan til nød spille, men ikke jenter. Kanskje piano hjemme, men ikke fremføre musikk offentlig. (Denne motstanden fortalte også en egyptisk, kvinnelig heavy metal-rocker om. Bandets sanger var kun tillatt fordi de var på engelsk, og det var kun ett sted de kunne spille i Kairo.)
Stikkord: fare for påvirkning. «Miljøene» har en enorm frykt for påvirkning. De vil ikke at barna skal bli påvirket av det farlige. Det sier seg selv at det må føre til konstant vigilans når man bor i Vesten. Fienden kan dukke opp når som helst og må slås tilbake, særlig hvis den dukker opp hos barna. Slik var det med Deepika, hun utgjorde en fare for alle døtrene.

Hun ble skjelt ut av taxisjåfører, og folk stanset henne på gaten. Hun fortalte om en vilt fremmed eldre herre som sa at det hun gjorde fikk døtrene til å tro at de kunne gjøre hva de ville. – Hva er galt med det, spurte Deepika og lo. Hun hadde ikke helt forstått hvor ille det skulle bli, at det var farlig å le. Etterhvert kunne hun kun bevege seg ute på gaten omgitt av menn, og også disse kom i fysiske konfrontasjoner. Hvor lenge tåler man dette? Deepika fant til slutt Oslo uutholdelig. Hun flyttet til London. Den er stor nok til at man forsvinner, det er ikke Oslo.

Norske medier har omtalt at Deepika mottok trusler og at hun måtte forlate landet. Men de har kun referert, de har ikke sett betydningen av hennes historie, at den faktisk var et nederlag for det nye Norge. At hennes flukt truer det felles rommet som er fritt for alle. Det gjør forestillingen om flerkultur til noe ironisk: et kaos der gruppepress fritt får utfolde seg og langsomt kvele friheten innad i gruppene.

Mediokratiet vil ikke snakke om konsekvensene av det indre gruppepresset, og at truslene mot og forfølgelsen av dissidentene blant minoritetene i neste omgang blir en trussel mot det norske demokratiet: det er spesielt tydelig i forhold til muslimers til ytringsfrihet og krenkelse. Man nøyer seg ikke med å føre kontroll innad, man vil også ha kontroll over hva som sies og vises i den norske offentlighet. Mange har fått øynene opp for denne trusselen, men det er sent. Man har sviktet for lenge og gjort for liten motstand. Det gjaldt ikke bare Salman Rushdie. Ham sto utrolig mange mennesker opp for. Men man lukket øynene for at dette var samfunnsproblem som gjaldt nye generasjoner av unge nordmenn.  Dermed la man et svik inn i forhold til de man ellers holdt frem som innbyggere i det nye Norge. Man sviktet samtidig ytringsfriheten, både til dissidentene blant minoritetene og blant majoriteten. Disse unnlatelsene overfor jenter, homofile og jøder, for  å ta tre sterke og klare eksempler, er så massive og systematiske at de undergraver tilliten til hele systemet.

Derfor gjaldt konferansen om De andres problemer også «oss», fortellingene fra de andres verden hadde en parallell stemme som kommenterte at dette også gjelder oss. Det var en ny innsikt. Nå kan vi lære av dem.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også