Kommentar

Auditorium 1 i Helga Enghs hus på Blindern, Universitetet i Oslo, var torsdag 12. mai åsted for et meget spesielt møte: islamister fra Tunisia og Egypt var samlet for å for belyse temaet: Democracy at last? Egypt and Tunisia on the road to democracy. Vert var førsteamanuensis Bjørn Olav Utvik.

Utvik bemerket selv at det ikke var noe representativ utvalg, men ga ingen begrunnelse for hvorfor islamister var i overvekt. Kun en enkelt person fra hvert land representerte ikke-religiøse partier. Islamistene var i flertall, og fraterniserte, mellom seg og med gjester og publikum. De var blant sine egne. Dette er en følelse de spiller på: vi er alle i samme båt, egyptere – og også Egypt og Europa. Samtidig får de vist at de er mange – og – ikke minst: sterke. En enslig sekulær politiker har ikke mye å stille opp med.

At islamister skal belyse veien mot demokrati, rommer innebygde motsetninger, men det så ikke ut til at Utvik så paradokset. Han forsøkte ikke utfordre dem. Men så har han gjentatte ganger fremstilt Brorskapet som vår tids pietisme og lekmannsbevegelse som kan modernisere den arabiske verden, tilsvarende arbeiderbevegelsen.

En universitetslærer kan altså benytte sin posisjon til å promotere Det muslimske brorskap på universitetet og i norsk offentlighet. Det er ingen liten bedrift. For et par år siden betalte Utenriksdepartementet noe av regningen for et tilsvarende møte, og statssekretær Gry Larsen deltok. Man ønsket allerede den gang å åpne kanaler til Brorskapet.

Måten torsdagens møte forløp på sier noe om at man nå er over i et annet stadium. Og det henger selvsagt sammen med den arabiske revolusjon. Man ser nye muligheter. Islamismen kan bli den drivende kraft, men for å bli det trenger den legitimering. Det kan et vestlig universitet og kontakt med vestlige politikere gi.

Det er i et slikt lys man må se at Brorskapets offisielle talsmann, Issam al-Aryan, tar seg tid til å fly fra Egypt til Norge for å snakke til en forsamling studenter. Aryan er ingen hvem som helst. Han er en big shot. Alle som følger med vet hvem han er. Han velger altså å ta fri midt under en skjebnetung periode i hjemlandet, for å dra til et lite land langt mot nord. Hvorfor? Hva kan vi slutte av det?

Aryan gjør en investering. Dette er relasjonsbygging. Man er allerede langt inn i en prosess av gjensidighet og promotering. Aryan tenker kontakter i det norske systemet og legitimering. På kjøpet får han prestisje blant norske muslimer som ekstra bonus. Han demonstrerer Brorskapets makt. Han får vist at han er buddy med landets akademiske og politiske elite.

Dette er en lekse mange muslimer i Norge får med seg. Også liberale og sekulære muslimer, mennesker som har flyktet fra diktaturene. I likhet med Walid al-Kubaisi kjenner de lusa på gangen. De blir redde når de ser hvor lett norske myndigheter lar seg forføre. Dette later norske myndigheter som de ikke forstår. De ødelegger i virkeligheten muligheten for at muslimer i Norge kan få forbilder som forener en muslimsk kultur med norske verdier. Man er hva man gjør. Folk med røtter i Midtøsten leser bildet og drar sine konsekvenser. Det hjelper ikke at Universitetet i Oslo eller Utenriksdepartementet later som noe annet.

Det norske myndigheter ikke vil forstå er at det ikke lenger er de som definerer virkeligheten. De er ved å miste makt til andre krefter. Paradoksalt nok har de avstått makten frivillig. Premissene for «integrasjon» betyr i realiteten dette: å avstå makt, dele den. Som om vi levde i Kardemomme by. Folk fra Midtøsten vet hva dette handler om. De ser at dette handler om makt. Det er det som sjokkerer og skremmer oppegående innvandrere mest.

Å invitere Brorskapet til å snakke om demokrati er i seg selv en form for morbid humor.

Det burde vekke bekymring og motforestillinger. At Universitetet i Oslo ikke ser dette perspektivet, sier en del. Trolig ønsker man ikke å se det problematiske.

Jo dypere man blir viklet inn, jo vanskeligere blir det å bremse. Brorskapet vil få flere kontaktpunkt etter hvert. Tidligere har Tariq Ramadan vært en gjenganger i Oslo. Nå er det Brorskapet, som representerer hva Utvik kalte den «internasjonale islamist-bevegelsen». Det lyder som en religiøs utgave av sosialistinternasjonalen. Hvilket neppe er tilfeldig.

Islamistene har lært og kopiert mye fra bolsjevikene og leninismen.

Den radikale venstreorienterte lykkes ikke å overta hele samfunnsmakten, bare mye av dens soft power. De har nå gleden av å fremme en bevegelse som virkelig vil endre samfunnet fra grunnen av. Det later til at dette er en uutryddelig drøm: å knuse den vestlige modellen og erstatte den med en utopi.

Mange forstår ikke hvordan marxister kan fremme islamisme. Hvordan kan ikke-troende fremme troende? Men leninistene var alltid troende. De deler denne merkelige blanding av determinisme (historiens bevegelse eller åpenbaringen islam) og voluntarisme – det er opp til partiet eller Guds parti å realisere disse planene. Historien trenger mao hjelp.

Denne overbevisningen om et mandat gjør at både leninistene og islamistene uvegerlig danner en politistat. De kan ikke tillate at folk bruker friheten til noe annet enn å finne de riktige svar.

Slik sett er erfaringene fra Blindern på 60-70-tallet til uvurderlig nytte. Man kjenner igjen musikken. Men mange gjør det ikke. De har ikke opplevd den røde kulturrevolusjon, gruppepresset og tvangstrøyen. ML skapte en bevegelse, som var noe mer enn et parti. Brorskapet gjør det samme.

Der disse bevegelsene dukker opp, dør diskusjonen. Det er ikke lenger et fritt ordskifte. Man snakker til en blokk, som har helt andre kriterier for sannhet og rett.

Men det skulle man ikke tro når man lyttet til Issam al-Aryan. Hos ham satt de demokratiske honnørordene løst: frihet og demokrati. Har ikke Brorskapet stiftet et parti som kalles Frihet og rettferd? Islamistene liker slike selvmotsigelser, de liker å vrenge ordene. Det skaper forvirring i motstandernes rekker.

Aryan var ikke uten triumf. Når han snakket forstår man den nye selvbevisstheten. For noen år siden satt Aryan i fengsel, sammen med andre brødre. Ingen trodde at farao Mubarak kunne styrtes. Han hadde regjert i 31 år, og likevel kunne han ta en ny periode. Og plutselig er ting snudd på hodet. Nå er det Mubaraks sønner som sitter i de samme cellene. Hvem kunne trodd noe slikt? Det er en revolusjon. But where do we go from here? Seieren er ikke vunnet. Ifølge Aryan er ikke Brorskapet ute etter noen seier. Det ønsker å delta i det politiske liv på linje med andre. Brorskapet vil ha lov og rett.

Det var budskapet. Men det var andre toner som pekte i en helt annen retning.

Aryan likte ikke uttrykket «politisk islam». Ifølge ham fantes det bare islam. Islam er islam. Punktum.

Uttrykket politisk islam var laget av akademikere, ifølge ham.

Konferansen ble åpnet av professor François Burgat, leder av Institutt for studier av den nære Orient, i Damaskus. Burgats analyse gikk ut på at Vesten var allergisk mot islamister og derfor har begått alvorlige politiske feilgrep: i Algerie i 1991, da man nektet å anerkjenne islamistenes valgseier og foretrakk et militærstyre og en blodig borgerkrig, og i Gaza i 2005, da man finansierte et valg man senere nektet å anerkjenne resultatet av. – Gjør ikke den samme feil en tredje gang, formante Burgat.

Han mente: hvis man unnlater å snakke med eller inkludere islamistene kan det få alvorlige følger, både for relasjoner mellom Europa og de nye revolusjonerte landene. Men også innad i disse landene. Burgat gjorde ingen distinksjon mellom bør og er. Det fremgikk ikke om man burde snakke med islamistene fordi de er et faktum, eller fordi de bør være med i prosessen.

Denne mangel syntes bevisst fra alle parter: de var samlet fordi de var enige om at islamistene bør spille en rolle.

Men hvis man samtidig unnlater å påpeke de farene islamistene utgjør for demokratiet, risikerer man nettopp at disse farene blir en realitet. Det blir som å anbefale at nasjonalsosialistene må få ta ansvar i tysk politikk før 30. januar 1933, fordi de representerte en så stor del av velgermassen. Professor Burgat argumenterte likedan. Men hvis man gjør det uten å påpeke de antidemokratiske trekkene og foreslå tiltak for å minimalisere dem, øker risikoen for at nettopp disse sidene vil få dominere.

document håper å komme tilbake og skrive mer fra møtet.