Sakset/Fra hofta

Programmet «Vekkelsen» var et svært forvirrende program. Den rene lapskaus. Programskaperne greide ikke bestemme seg for hva de skulle lage: skulle de spørre sakkunnskapen – eller skulle de selv formulere en tese som de serverte seerne?

Dag H. Nestegard landet på det siste, og hans budskap ble forbløffende likt de «moderate» islamistene i Det muslimske brorskap, som han yndet å kalle det: Hvis ikke myndighetene i de arabiske land slipper til islamistene kommer det til å ende med en eksplosjon. Fordi dere – vestlige stater – støtter regimene må dere også regne med flere angrep.

På slutten satt Nestegard og ville ha året da Brorskapet overtar i Egypt. Det minner om den type vestlige grønnskollinger som uten blygsel stiller de mest stupide spørsmål.

Programmet åpnet med to interessante fagpersoner: Ibrahim Saad, sosiologen som har sittet mange år i fengsel og har fått merke islamistene vrede, og leder av det dansk-egyptiske senteret, Jens Skovgard-Petersen. Litt senere dukket broren til Hassan al-Banna opp. Gamal begynner å bli internasjonal kjendis. Han er lærd og morsom. Disse tre personene ville vært mer enn nok til å lage et interessant program. Men Nestegard tror at han må ha med en masse folk, og resultatet blir bare rot.

Den som har hatt litt med Midtøsten å gjøre vet at det er en rekke folk det ikke er noe vits i å snakke med: regimets menn, som Amr Moussa, tidligere utenriksminister og nå leder av Den arabiske liga, vil aldri si noe oppriktig ærlig om hvordan det står til i Egypt. Han kommer bare med utflukter og påskudd, og leksen de har lært å dra overfor en uvitende norsk journalist er at det er Vestens skyld: det er intervensjonene til USA og Israels skyld. På erfarne journalister biter ikke disse leksene lenger, men på norske gjør det åpenbart det.

Også offisielle representanter for feks. Brorskapet kommer bare med propaganda, som i dette tilfelle er utpressing: -Stadig flere av de unge blir radikalisert, så nå må dere hjelpe oss og slippe til.

En av rådgiverne for programmet var Bjørn Olav Utvik, og han dro denne leksen på radio forleden: islamistene er sosiale bevegelser i mangel av politiske partier. De er ukorrupte, driver velferd, er moralske osv. Utvik elsker å sammenligne med avholds- og bedehusbevegelse. Ved å støtte opp under regimer som Mubaraks, er vi med på å undertrykke befolkningen. Ikke på noe punkt gjorde Utvik noe forsøk på å problematisere forholdet mellom Brorskapet og folket. Er det sikkert de har samme interesser? Er det demokrati de vil ha?

Det er ganske utrolig at når man drar til Kairo og lager dokumentar ender man opp med å kolportere nye myter. Før var det romantiseringen av PLO og palestinernes kamp. Nå er det islamistenes fremmarsj, – de moderate vel og merke. Men man kan skremme med de radikale. Hvis vi ikke hjelper de moderate kommer de radikale og tar oss, og det er på en måte vår egen skyld.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre var gjest i programet og gjorde en svak figur. Støre ser ikke ut til å ha gjennomskuet islamistenes spill. Han tror på dialog, han gjentar de enkle mekanismene om hva som skaper frustrasjon og sinne.

Ikke noe sted i programmet kom det frem at Egypt er en katastrofe: et land som ikke fungerer. Et regime som ikke kan brødfø eller sysselsette sin egen befolkning. Programmet hadde en flik av virkeligheten helt i åpningen da Skovgard-Petersen sa at vekkelsen betyr at det hele tiden skal bes, selv på store arbeidsplasser. Han antydet at det gjør det vanskelig å drive rasjonelt.

Islamismen betyr katastrofe for landet: profetien om frustrasjon er selvoppfyllende for det skjer ingenting. Arbeidsløsheten er skyhøy, men det er vanskelig å skaffe pålitelig arbeidskraft.

Gamal al-Banna traff spikeren på hodet da han sa at islam kun har opplevd 30 år med en religiøs stat, før alt forfalt til diktatur, et diktatur som varte i 1400 år. En religiøs stat vil aldri fungere og er dømt til å mislykkes. Hva var det så han ville ha? Et liberalt demokrati, selvfølgelig. Egyptere og arabere flest ønsker det samme som andre, men de har en del bagasje de må kvitte seg med. Å gi etter for islamistene lager bare nye problemer.

Det er forunderlig at man ikke greier å lage et program om islamisme uten å spre nye myter. Man blir selv del av problemet.

Sakset/Fra hofta

Programmet «Vekkelsen» var et svært forvirrende program. Den rene lapskaus. Programskaperne greide ikke bestemme seg for hva de skulle lage: skulle de spørre sakkunnskapen – eller skulle de selv formulere en tese som de serverte seerne?

Dag H. Nestegard landet på det siste, og hans budskap ble forbløffende likt de «moderate» islamistene i Det muslimske brorskap, som han yndet å kalle det: Hvis ikke myndighetene i de arabiske land slipper til islamistene kommer det til å ende med en eksplosjon. Fordi dere – vestlige stater – støtter regimene må dere også regne med flere angrep.

På slutten satt Nestegard og ville ha året da Brorskapet overtar i Egypt. Det minner om den type vestlige grønnskollinger som uten blygsel stiller de mest stupide spørsmål.

Programmet åpnet med to interessante fagpersoner: Ibrahim Saad, sosiologen som har sittet mange år i fengsel og har fått merke islamistene vrede, og leder av det dansk-egyptiske senteret, Jens Skovgard-Petersen. Litt senere dukket broren til Hassan al-Banna opp. Gamal begynner å bli internasjonal kjendis. Han er lærd og morsom. Disse tre personene ville vært mer enn nok til å lage et interessant program. Men Nestegard tror at han må ha med en masse folk, og resultatet blir bare rot.

Den som har hatt litt med Midtøsten å gjøre vet at det er en rekke folk det ikke er noe vits i å snakke med: regimets menn, som Amr Moussa, tidligere utenriksminister og nå leder av Den arabiske liga, vil aldri si noe oppriktig ærlig om hvordan det står til i Egypt. Han kommer bare med utflukter og påskudd, og leksen de har lært å dra overfor en uvitende norsk journalist er at det er Vestens skyld: det er intervensjonene til USA og Israels skyld. På erfarne journalister biter ikke disse leksene lenger, men på norske gjør det åpenbart det.

Også offisielle representanter for feks. Brorskapet kommer bare med propaganda, som i dette tilfelle er utpressing: -Stadig flere av de unge blir radikalisert, så nå må dere hjelpe oss og slippe til.

En av rådgiverne for programmet var Bjørn Olav Utvik, og han dro denne leksen på radio forleden: islamistene er sosiale bevegelser i mangel av politiske partier. De er ukorrupte, driver velferd, er moralske osv. Utvik elsker å sammenligne med avholds- og bedehusbevegelse. Ved å støtte opp under regimer som Mubaraks, er vi med på å undertrykke befolkningen. Ikke på noe punkt gjorde Utvik noe forsøk på å problematisere forholdet mellom Brorskapet og folket. Er det sikkert de har samme interesser? Er det demokrati de vil ha?

Det er ganske utrolig at når man drar til Kairo og lager dokumentar ender man opp med å kolportere nye myter. Før var det romantiseringen av PLO og palestinernes kamp. Nå er det islamistenes fremmarsj, – de moderate vel og merke. Men man kan skremme med de radikale. Hvis vi ikke hjelper de moderate kommer de radikale og tar oss, og det er på en måte vår egen skyld.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre var gjest i programet og gjorde en svak figur. Støre ser ikke ut til å ha gjennomskuet islamistenes spill. Han tror på dialog, han gjentar de enkle mekanismene om hva som skaper frustrasjon og sinne.

Ikke noe sted i programmet kom det frem at Egypt er en katastrofe: et land som ikke fungerer. Et regime som ikke kan brødfø eller sysselsette sin egen befolkning. Programmet hadde en flik av virkeligheten helt i åpningen da Skovgard-Petersen sa at vekkelsen betyr at det hele tiden skal bes, selv på store arbeidsplasser. Han antydet at det gjør det vanskelig å drive rasjonelt.

Islamismen betyr katastrofe for landet: profetien om frustrasjon er selvoppfyllende for det skjer ingenting. Arbeidsløsheten er skyhøy, men det er vanskelig å skaffe pålitelig arbeidskraft.

Gamal al-Banna traff spikeren på hodet da han sa at islam kun har opplevd 30 år med en religiøs stat, før alt forfalt til diktatur, et diktatur som varte i 1400 år. En religiøs stat vil aldri fungere og er dømt til å mislykkes. Hva var det så han ville ha? Et liberalt demokrati, selvfølgelig. Egyptere og arabere flest ønsker det samme som andre, men de har en del bagasje de må kvitte seg med. Å gi etter for islamistene lager bare nye problemer.

Det er forunderlig at man ikke greier å lage et program om islamisme uten å spre nye myter. Man blir selv del av problemet.