Brorskapet har lidd mange tap – dog ikke så mange som de selv sier, – og vil gjerne at tapene skal vitne for dem og bidra til mobilisering for deres sak. Men et stort antall – muligens et flertall av egypterne – står mot dem og kravet om at Mohamed Morsi skal gjeninnsettes kommer aldri til å bli innfridd, ifølge professor H.A. Hellyer  fra tenketanken Brookings som ble intervjuet av Lyse Doucet på BBC.

Ett år med Morsi har utløst en nasjonalistisk bølge i Egypt. Det er en aggressiv nasjonalisme som forbauser og sjokkerer utlendinger. Men bølgen er et faktum og den virker som en mur som Brorskapet ikke kan bryte igjennom. Brorskapet vil gjerne fremstille det som at det er hæren og militær overlegenhet som slakter dem. Men det er bare halve sannheten. Hadde ikke hæren hatt folket i ryggen ville bildet vært et helt annet.

Da anti-Morsi-demoen begynte på Tahrir-plassen fredag kysset folk soldatene og ville bli fotografert sammen med dem. Når Brorskapet kaller dette for Mubarak-krefter er det kontraproduktivt. Det er som å helle bensin på bålet.

Det samme er den konfrontasjonsvillige linjen i gatene. Brorskapet sperrer broer og steder hvor hæren forbyr dem å være.

Men når dette er sagt: Den egyptiske hæren og politiet bruker ikke silkehansker når den skal spre en mengde. Både natt til lærdag og 8. juli ble det meldt om at skarpskytere skjøt fra hustakene, og de skyter etter hodet, ifølge Brorskapet. Andre er truffet i brystet.

Tallet på drepte i Kairo er redusert noe. 70, sier New York Times. – Rundt 50, anslår Reuters. Brorskapet selv opererer med 120.

Forsvarsminister og sterk mann Abdel Fattah al-Sisi ba om et mandat fra folket da han ba folk gå ut på gatene fredag. Det gjorde de. Bare det at det gjør Brorskapets tilhengere også, og de forstår ikke eller vil ikke innse at de har tapt.

I Vesten oppfordrer man til dialog. Slik EUs utenriksansvarlig Catherine Ashton og den britiske utenriksminister William Hague gjorde. Men det er tungen-ut-av-munnen-uttalelser. Det gjør overhodet ikke inntrykk på noen av partene. Men det er ment som window-dressing, for å bekrefte Vesten i deres forestilling om at Vesten har noe å si eller fornuftig å bidra med.

Slik situasjonen har utviklet seg i Egypt er det enten-eller: Enten en moderat muslimsk/sekulær, nasjonalistisk løsning, eller en islamistisk. Avstanden mellom dem er stor, og har bare økt. For hver drept vokser den.

Hvem skal gi seg? Vesten vil gjerne ha i pose og sekk, og det blir av mange skulære, og anti-Morsi-egyptere – oppfattet som en feig, unnfallende holdning som i realiteten favoriserer Brorskapet.

Særlig USA har synkende goodwill. Vesten klarer ikke godkjenne en avsettelse av Morsi som legitim. Vesten ville ikke godkjent en slik avsettelse uten at det forelå et fullblods diktatur. Så lenge ville ikke egypterne vente, og derfor vil ikke Vesten støtte dem. Slik oppfatter anti-Morsi-fronten situasjonen.

Det bekrefter en forestilling om at Vesten tenker først og fremst på seg selv. Det er greit å være idealistisk, men det er på andres bekostning. Slik oppfatter egypterne besser-wissen-holdningen til vestlige stemmer. De er i samme situasjon som israelere som i alle år har måttet høre på velmente og patroniserende råd fra vestlige, særlig europeere.

Men hvem vet bedre hva som foregår i Egypt eller Israel enn de som bor der? Første betingelse for å bli tatt alvorlig er å lytte. Israelere snudde ryggen til omverdenen, og det kommer egypterne også til å gjøre. Hvis de ser at Vesten har en stilltiende sympati for, eller svakhet for islamistene, vil det bare gjøre dem mer rasende.

Man kan ikke delta i spillet og tror at man er hevet over det.

Hvis man skal få en idé om hvor raskt utviklingen har gått på ett år, og hvor desillusjonert befolkningen er med Brorskapet, så skal man bare lese Ahmed Mahers reportasje fra Ismaliya, byen hvor Hassan al-Banna grunnla Brorskapet i 1928. Det var her deres første hovedkvarter lå. Men selv her er det ikke en pro-Morsi-plakat å se, kun anti-Morsi og anti-Brorskap-slagord.

Har Vesten forstått hvor fort utviklingen har gått, og hva denne avvisningen av Brorskapet betyr? Er man uvillig til å ta det inn over seg fordi man selv nødig vil gi slipp på noen forestillinger om hvordan demokrati og islamisme lar seg forene?

En kan se konturene av en utvikling der folk i Midtøsten sammen med forskere, særlig i USA, vil kunne si mer om hva som skjer og hva som er the cutting edge mellom demokrati og islamisme. Særlig Europa risikerer å bli akterutseilt. Enhver erkjennelse av trusselen fra islamismen er det samme som en innrømmelse av trusler og farer på hjemmebane, og det orker man ikke.

Man hører det enten det er på BBC eller NRK: hvite journalister som er kritisk til anti-Morsi-fronten og som har med seg islamistvennlige journalister, nå også innen egne rekker. Folk med bakgrunn fra Midtøsten, enten de bor i regionen eller er akademikere i Vesten, forsøker å fortelle at det ikke nytter å tre idealer ned over virkeligheten. Man må forholde seg til den. Men de blir ikke hørt. De liberale, venstreorienterte vet best, det gjør også islamistene.

Slik åpnes noe av den samme konflikten i Vesten, som den som utspiller seg i Egypt.

Syria ble et eksempel på de destruktive kreftene som lå i kim i den arabiske våren. Det som nå skjer i Egypt er å føre revolusjonen  i samme retning som da den begynte. Det er et helt annet scenario enn den sekterismen som gjør borgerkrigen i Syria så destruktiv.

Egypterne nekter å være med på at islamisme er en enveiskjørt gate. De ønsker ikke å bli et nytt Iran.

 
Support ebbs in Muslim Brotherhood’s birthplace

 

http://www.reuters.com/article/2013/07/27/us-egypt-protests-idUSBRE96O11Z20130727

 

http://www.nytimes.com/2013/07/28/world/middleeast/egypt.html?hp&_r=0

Les også

-
-
-
-
-
-
-