Kommentar

Noen ganger er ting «clearcut»: Enten er du for eller mot. Avsettelsen av president Mohamed Morsi er et slikt tilfelle. Enten forstår du hvorfor egyptere i milliontall gikk ut i gatene eller så gjør du det ikke.

Jeg vil hevde at de som ikke forstår gjør det fordi det er visse ting de ikke vil eller ikke kan forstå.

Det gjentas til kjedsommelighet fra BBC og andre medier at en lovlig valgt president ble avsatt med makt, og at dette er kupp.

Men de samme medier ville ikke rapportere at alt fra 14, 17 eller 20 millioner egyptere var ute på gatene og krevde hans avgang. Det er den største demonstrasjon i historien.

De samme medier som var euforiske i januar 2011, liker åpenbart ikke at de samme egyptere nå forlanger den første islamistiske president fjernet.

Hvis dekningen hadde vært balansert ville deres kritikk av avsettelsen hatt større tyngde. Men BBCs programledere hører ikke på det øret. Det er egyptiske liberale som forsøker å forklare at de befant seg i en nødsituasjon: de militære grep inn for å hindre borgerkrig.

De samme medier som skriver om at 300 «brødre» er arrestert og at Brorskapet igjen kan komme til å havne i illegalitet, nevner ikke at Morsis styre betød forfølgelse særlig av kristne, i den senere tid også shiaer. De glemmer scenene utenfor TV-huset der et tyvetall koptere ble drept av stridsvogner. De glemmer beleiringen den koptiske katedralen i Kairo, hvor politi og pøbel sto side ved side og skjøt med tåregass og skarpt.

De glemmer også Brorskapets justispolitiske kupp innenfra, da Morsi ga seg selv vide fullmakter og i praksis satte domstolene ut av funksjon. De glemmer hvordan Brorskapet presset gjennom grunnloven, til tross for at nasjonen var ved å bli polarisert.

De glemmer også et symbol på denne politikken: utnevnelsen av en av de tidligere lederne for Gamaat al-Islamiya til guvernør i Luxor.  Egypts turistindustri er på et lavmål. I denne situasjonen utnevner Morsi til guvernør den tidligere lederen for terrorgruppen som drepte et 50-tall turister i 1997, slik at Luxor var tømt for turister i flere år. Man tror det nesten ikke når man leser det. Reaksjonene ble så sterke at guvernøren ble tvunget til å trekke seg. Men at en slik utnevnelse var mulig sier mye om Morsis «mindset».

Brorskapet handler ikke etter rasjonelle prinsipper, og slett ikke demokratiske. Det er blitt «abundantly clear» etter bare ett år med Morsi.

Egypterne lærte en lekse. The hard way. Derfor ville selv salafistene være med å bli kvitt ham.

Men den vestlige eliten har ikke lært leksen. Hvorfor ikke?

Kulturell arroganse er en del av forklaringen. Eliten har de riktige meninger og er i prinsippet forstående og sympatisk til Den andre. Men bak overtoleransen ligger fremdeles en inngrodd tro på egen overlegenhet.

Derfor foregår ingen utveksling mellom de liberale egyptere som BBC har i studio eller på tråden: uansett hva de sier gjentar programlderne de samme ensporede spørsmål, som blir til innvendinger mot det de hører. Da er man ikke lenger journalist. En journalist må kunne lytte.

Jihad

Det var to egyptiske kvinner på tråden, den ene snakket perfekt engelsk og forsvarte Brorskapet. Den andre snakket med en innstendighet og nerve. Hun forsøkte å si hva Morsi og hans folk virkelig sto for, hva de virkelig hadde gjort. De har en fasade, men de dobbeltkommuniserer hele tiden. Fredag holdt en av lederne en tale. Apologeten sa det var en utstrakt hånd, men den andre sa «nei, hvis man lyttet til hva han egentlig sa var det en oppfordring til jihad».

De samme medier som forsøker å fremstille avsettelsen som et kupp, nevner ikke at Brorskapet operer med sine egne premisser og prinsipper: de kan når som helst definere en situasjon som et angrep på islam, og et slikt angrep tillater nesten hva som helst.

Hvis militærets inngripen torsdag var en nødsituasjon, der militært opptrådte som nasjonens redningsmann – vitterlig backet av millioner i gatene, kan Brorskapet definere sin nødsituasjon ikke på vegne av folket eller demokratiet, men på vegne av islam. Det er en stor forskjell.

Det er nemlig ikke millioner i gatene for Brorskapet. De må påberope seg religionen. De gjør det på den måten islamismen lever av: ved å mobilisere mot en fiende, ved å gi inntrykk av at verden er mot dem, at de er beleiret. Islamistene hevder at Vesten er mot dem og ikke vil at et islamsk styre skal lykkes. De appellerer til følelse av ydmykelse og fiendskap, vel vitende om at de puster til hat og fanatisme. Det hører med at de anvender de verste antisemittiske sjablonger for å appellere til folks laveste instinkter.

Halvparten av egypterne er analfabeter. Når man ser hvilken enorm oppslutning Revolusjon 2.0 har fått kan man ettertenksomt konstatere at islamismen ikke har den store appellen som vi har fryktet.

Den farlige sannhet 

Det er den bitre sannhet som Brorskapet gjør alt for å skjule og gjendrive. Derfor spilles islam-kortet. Det skal mobiliseres til kamp. Det må ikke feste seg et inntrykk av at det var folket som forkastet Brorskapet. Derfor brukes argumentet om at det var kontrarevolusjonen, Mubaraks tilhengere, som sto bak, selvsagt støttet av sionister. Men det klinger hult.

Men kanskje noen martyrer kan sette i et annet hjul i sving? Hvis det ikke var for at Brorskapet selv har gitt den andre siden langt flere martyrer.

De er «stuck».

I denne situasjonen er det at vestlige medier og tause politikere glemmer Brorskapets voldelige bakgrunn. De glemmer at grunnleggeren Hassan al-Banna var inspirert av fascismen. Brorskapet er en bevegelse som hører hjemme i det 20. århundre. Den hadde stor sympati for Det tredje Riket og det var logisk at etter krigen flyktet flere nazister til Egypt og fikk arbeid i den egyptiske staten.

Vestlige glemmer også at Brorskapet utførte attentat på statens ledere, brente ned teatre og kinoer på slutten av 40-tallet. Det kunne ha sluttet opp om Gamal Abdel Nassers militærkupp, men Nassser sto for arabisk nasjonalisme og sosialisme. Brorskapets ideologi tåler ingen konkurrenter. Men da de forsøkte å drepe Nasser kom reaksjonen og den var brutal. Brorskapet måtte gå under jorden.

Denne historien utelater eller forskjønner vestlige medier. Den velger å se på Brorskapet som ofre. Slik de også gjør nå.

Budskap

Her ligger et ubehagelig budskap for alle som bor i Vesten. Eliten ser verden på en måte som faller ut til islamistenes fordel. Til tross for de bitre fruktene av ett års styre. Det tyder på at illusjonene stikker dypt.

Vestlig elite er ikke pro-Morsi i enkel forstand. Den har noen forestillinger om verden som gjør den ute av stand til å se hva Brorskapet står for og hva som er deres mål.

I den vestlige psyken er en stor motstand mot å innse at noen ikke deler våre oppfatninger. Det gjaldt fascismen, nazismen og leninismen. Den samme lefling, unnfallenhet, kompromissvilje og dialog gjorde seg gjeldende den gang. Vestlige ledere ønsket for all del å unngå konfrontasjon. Den ville ikke ha noen ny krig. Men for hver innrømmelse og feilvurdering minsket deres realitetsorientering og ble til massive illusjoner. Det skulle et sjokk til å rive dem ut av illusjonene.

12 år etter 9/11 og to dyrekjøpte kriger i den muslimske verden, skulle man forsverge at en slik blindhet var mulig.

Hvor kommer denne uviljen mot å ta inn over seg realitetene fra?

Fordi det ville frata disse menneskene forestillinger om normalitet og trygghet som ville ødelegge deres måte å styre og drive politikk på. De ville måtte gjøre om på alt: fremfor alt harmonien i det nye Europa som de har bygget opp, de åpne grensene, den frie flyt, toleranse, rettigheter for alle og handel.

Den samme blindhet gjelder eurokrisen og det demokratiske underskudd i EU: jo sterkere krise jo mer luftig retorikk. Man orker ikke ta inn over seg livets brutalitet.

Av denne orker-ikke-holdningen oppstår tretthet. Og Old Europe er så trett, så trett. Det makter bare business as usual.

Og det holder ikke, på noe vis.

Revolusjon 2.0 i Egypt har vist hvor mye nærmere Midtøsten er rykket Europa. Det som skjer i disse landene har en direct impact på våre land, selv om det ikke blir sagt høyt. Også dette skjer på en merkelig måte: man stryker islamistene med håret, men er livredd for å si høyt hva dette betyr for vårt eget kontinent, hvem man frykter.

For til syvende og sist er det frykt som ligger i bunnen. Frykt for mennesker man utad forsvarer. Frykt for virkeligheten.