Sakset/Fra hofta

Hva sier folk på gata i Jerusalem om det som skjer i nabolandet Egypt? Er det virkelig sånn at Netanyahu og Israel ikke ønsker at det skal bli demokrati i Egypt?

Selvfølgelig ikke. Israels president Shimon Peres sa det som mange, om ikke de fleste, israelere mener, nemlig at Israel frykter et demokratisk valg i Egypt som ender i et ikke-demokratisk shariadiktatur som ligner Hamas i Gaza, Hizballah i Libanon og moderdiktaturet Iran.

Rachel, Avi, Roni, Shulamit, Said, Hani og Chaya er mennesker jeg treffer daglig og ofte diskuterer Situasjonen med. De er vanlige mennesker som følger med på hva som skjer i nyhetsbildet og gjerne uttaler seg.

Rachel, som er tidlig i trettiårene og butikkinnehaver, sier at selv om hun er for ung til å huske det, vet hun at nesten alle som er gamle nok, minnes dagen da Sadat kom til Israel med tårer i øynene. Freden med Egypt har vært uhyre viktig for Israel. Hun håper hun fortsatt kan dra til Sinai med vennene på campingtur og snorkle ved korallrevet. Å dra til Sinaikysten var tradisjon blant Israels unge mellom ’67 og ’79. Dit dro man for å kule ned, sitte rundt bålet foran teltet med gitaren og trommene og la pipa gå rundt. Der kunne man puste ut og senke skuldrene, som det heter i dag. Etter freden i ’79 ble Sinaihalvøya gitt tilbake til Egypt. Man kan fortsatt dra dit, og mange gjør det, men det ble aldri helt det samme som før. Nå for tiden flyr Israels unge til India og Sør-Amerika, til New Zealand og Ildlandet. Tidene forandrer seg.

Noe annet som mange israelere nostalgisk forbinder med Egypt, stammer fra tiden med kun én fjernsynskanal. Hver fredag ettermiddag før sabbaten ble det vist en egyptisk spillefilm på statskanalen, alltid med et tåredryppende romantisk plot med varierende komplikasjoner. Det var avslapning med stor A og begynnelsen på helgen for mange. Noen sverger fortsatt til sin egyptiske fredagsfilm, nå i farger.

Avi, kokk og hverdagsfilosof i tidlig sekstiårsalder, har aldri vært i Egypt og dro aldri til Sinai etter ’79 enda han ”elsket” å dra dit før i tiden. Han har aldri likt den kalde freden med Egypt. ”Den har vært enveis. Egypterne har ikke kommet på besøk til oss. Mubarak kom aldri på statsbesøk.” Men på spørsmål om ham tror det kan bli demokrati i Egypt, er han forsiktig optimistisk: ”Ja, hvorfor ikke? Den egyptiske ungdommen er annerledes nå. Mange av dem er velutdannede. Men folket er undertrykt. Kanskje på grunn av Facebook og internet har de fått nye signaler, nye idealer. De kan kanskje klare det. Bare ikke islamistene klarer å ta makta som de gjorde i Gaza og i Libanon. Vi kan bli omringet av Iran! Men kanskje opprøret sprer seg til Iran, og da kan det bli andre boller! Da kan det bli store forandringer til det bedre for oss alle. Kanskje.”

Rami har en bitteliten kolonialbutikk i Betlehem Road. Jeg spurte ham om han er nervøs for det som skjer i Egypt nå. ”Klart”, sa han, ”jeg liker ikke hva som kan skje hvis Brorskapet kommer til makten. Det blir ikke bra for oss.”

Shulamit, sist i femtiårene, sitter bak store lesebriller i sitt antikvariat og sier at det hun frykter mest, er hva Netanyahus politikk kan resultere i. Han må gå av, ikke bare Mubarak! På spørsmål om hun frykter islamistisk styre i Egypt, svarer hun ”Selvfølgelig!”, men utbroderer ikke. Hun er en av de mange jeg kjenner her som ikke orker mer politikk, som ikke orker å se på nyheter. Et slags politisk utmattelsessyndrom jeg har observert hos mange israelere.

Said, israelsk araber i førtiårene, vellykket forretningsmann i bilbransjen, mener at Egypt trenger en enda sterkere leder enn Mubarak for å styre kaoset med over åtti millioner mennesker der flertallet er analfabeter og fattige. ”Uten en sterk mann kommer Brorskapet til å ta makten.”

Med Hani, også israelsk araber, og selverklært ”avslappet” muslim, har jeg hatt mange samtaler om hva som skjer når det skjer noe. Han sitter der foran PC’en sin og leser aviser fra hele den arabiske verden og gjør seg opp sine egne teorier. Han har opplevd mye i sitt femtiårige liv. Blant annet som gjestearbeider i Gulfen. Før jeg får satt meg ned, utbryter han:

”The honeymoon is over! Freden med Egypt har ført til at vi har kunnet sove godt om natten. Nå må vi sove med ett øye åpent til forholdene har stabilisert seg. I over tretti år har det ikke vært uroligheter med Egypt, og heller ikke med Jordan. Men nå skjer det noe! Jeg er redd Egypt en dag kommer til å angre på at de kaster Mubarak. Irakerne har det ikke bedre i dag enn da Sadam Hussein styrte. Alt er forandret nå. Før var det en maktbalanse mellom USA og USSR også her i området. Nå er det tilbake til kampen mellom sunni og shia. Iran er shia, Egypt er sunni. De vil ikke ha islamistene til makten!”

Hani koker nesten over når han begynner å snakke om Iran og islamistene. Han har sagt det til meg før, men nå kommer det igjen:

”Dessverre klarte ikke Israel å stoppe Hamas i Gaza for to år siden. Forstår du ikke at Iran har lyst å bli shia-stormakt, og at alle bruker Israel som den ytre fienden for å konsolidere den indre politiske kontrollen?”

Nå følger en runde om israelsk innenrikspolitikk og om forholdene for araberne i Israel. Hani og jeg er enige om at dersom araberne i Israel hadde følt seg som likeverdige borgere, kunne mye vært annerledes.

”Hvis du tror jeg er i mot Israel, tar du feil. Jeg er israelsk araber,” sier Hani, ”og jeg kunne vært israelsk soldat. Man skal respektere det landet man bor i. Men vi er ikke likverdige, og det er trist. Jeg støttet Netanyahu i Gaza-flåte-saken. Jeg vil ikke ha Iran i Gaza!”

Tilbake til det som skjer i Egypt.

”Brorskapet i Egypt står sikkert bak dette opprøret på en eller annen måte. Hvor var det egyptiske politiet de første dagene? Den egyptiske innenriksministeren Habib Al-Adlei som har ansvar for politiet, hvor står han i dag? Hvis han er på Brorskapets liste, ser man jo at dette opprøret ikke er noe spontant opprør, men et som er nøye planlagt av Brorskapet. De klarte å få de unge med, men jeg er redd Egypt kommer til å savne Mubarak hvis de ender opp med Brorskapet ved makten. Omar Suleiman er allerede over sytti år. Hvor lenge tror du han kan styre? Jeg tror vi må vente og se hvordan forholdene utvikler seg de neste fem år med Suleiman og de øverste i den egyptiske hæren ved makta. Men vi kan ikke sove like godt om natta som vi har gjort de siste tretti år.”

Før jeg legger pennen ned, tar jeg en telefon til Chaya, en av mine nærmeste venner i over tretti år. Hun er en klok og oppegående dame på syttifem som har reist langt og mye, også til Egypt. Arabisk er hennes morsmål.

”Du må fortelle dine norske lesere at vi er takknemlig for hver dag som har gått uten uroligheter mellom egyptiske og israelske soldater. Freden med Egypt har gitt oss et velsignet pusterom fra krig. Vi har kunnet konsentrere oss om andre ting. Husk, vi var i faktisk krigstilstand med Egypt i tretti år før Sadat kom til Israel og det ble underskrevet en fredsavtale mellom våre to land! Jeg ønsker det egyptiske folket alt godt og håper at de får et bedre liv. Kanskje de klarer å få til et demokratisk styre. Vi kan i alle fall håpe på det.”

Fredsavtalen med Egypt i 1979 var en gledelig nyhet for israelerne, til tross for at det har vært det man kaller en kald fred. Flere israelere har nok besøkt Egypt enn omvendt. Mubarak har ikke gjort mye for å forandre på mange egypteres hat mot Israel, og fiendebildet er jevnlig blitt vedlikeholdt med antisionistiske og antisemittiske kampanjer. (Se Antisemittismens viktige rolle i den arabiske verden)

40 prosent av Israels gassimport kommer fra Egypt. Mange spør seg om det var en ulykke da gassledningen til Israel eksploderte ved den egyptiske kystbyen El Arish i begynnelsen av uken. De fleste snakker om sabotasje. Betryggende for israelerne å vite at naturgassfunnene utenfor den israelske kysten kommer til å gjøre Israel selvforsynt med gass i mange tiår framover.

The Marker, finansbilaget til avisen Haaretz, melder at feltet som ligger 1700 meter under havbunnen og er mer enn fem km dypt, inneholder 270 milliarder kubikkmeter naturgass. Opprøret i Egypt og eksplosjonen ved El Arish har ført til at utbyggingen av naturgassfeltet ”Tamar”, som ble oppdaget i 2009, nå vil bli fremskyndet.