Kommentar

Iram Haqs (41) film «Hva vil folk si?» lærer oss noe om sosial kontroll. Den vil bli forstått helt forskjellig av mennesker som selv er utsatt for den sosiale kontrollen, og av nordmenn og andre vestlige som befinner seg på utsiden av den, men støter på den i det daglige.

Forholdet mellom de to – på innsiden og utsiden – er ikke hovedsporet i filmen, selv om regissøren gjerne vil være brobygger. Hun er selv datter av pakistanske foreldre som kom til Norge i 1968, og hun ble selv sendt til Pakistan som 14-åring og ble værende der i ett år, akkurat som hovedpersonen Nisha.

Nisha er eldre i filmen, men hensikten med «behandlingen» er den samme: Når hun forstår at hun ikke har en sjanse til å unnslippe, tilpasser hun seg. Etter et år er hun blitt home grown, og hvis romansen med fetteren hadde forløpt annerledes, ville hun kanskje giftet seg og blitt i Pakistan.

Haq røper selv sin ambivalens i et intervju med Aftenposten: Etter ett år var hun ikke sikker på at hun ville hjem til Norge. Til tross for at hun var født i Norge, var hun oppdratt på en måte som gjorde at Pakistan på ett år var blitt «hjem».

Det er tankevekkende og samtidig grensesprengende, for Haq og for det landet hennes foreldre kom til.

De unnlot å bli norske og ville heller ikke at datteren skulle bli det. Akkurat som Mirza, faren til Nisha.

Når man kjenner omfanget av innvandring til Norge fra den muslimske verden, må man spørre: Hvilke følger får det for vertsnasjonen at den importerer titusener av mennesker som bevisst motsetter seg å bli norske?

Norske myndigheter og norsk elite har selv bidratt til koloniseringen av eget land ved å hylle innvandrernes rett til å være multikulturelle, dvs. beholde sin kultur. Denne idyllen har for lengst bleknet. Splittelsen og segregeringen er tydelig og vokser for hver dag. Likevel klarer ikke våre medier eller akademikere sette ord på det et vanlig forstandig menneske kan registrere på sin egen sosiale kropp.

Haq gir ikke-muslimer et innsyn i den sosiale kontrollen og hvordan den håndheves. Kontrollen er internalisert. Moren kontrollerer barna og mannen. Åpningsscenen er god – familien feirer farens bursdag med hjemmeselskap. Mirza er en optimistisk mann og vil danse med kona. Hun lar seg overtale, men må innta den dydige rollen og forsure musikken med at dans er «synd». Dette er en «surhet» som også nordmenn kjenner, men i den muslimske familien er det forstørret og forsterket til et nivå vi aldri har kjent.

Disse kontrollmekanismene er filmens tema. Nordmenn kjenner Bygdedyret og Janteloven, men de blir småtterier mot ummahen og sharia. Disse er ikke til stede som eksplisitte størrelser, men det er de som gir næring til hele det selvgående systemet som Nishas familie er underlagt og følger.

Det er et system som ikke tolererer rebeller og individualister. Hvis slike dukker opp, må deres vilje knekkes.

Nisha er en slik pike. Hun er «smittet» av norsk frigjorthet og blir kjæreste med en norsk gutt, Daniel. At hun skulle våge å ta ham inn på sitt rom via balkongen, virker ikke sannsynlig.

Det motsies av den foregående scenen: På vei hjem fra skolen tar Daniel henne igjen, men da de nærmer seg et veikryss, står det en kvinne i hijab med barnevogn på den andre siden: en sosial kontrollør. Nisha sier farvel til Daniel. Hun tør ikke bli sett med ham.

At hun kort tid etter skulle våge å ta ham inn på rommet, virker konstruert, for å sette i gang familiens æresvendetta.

Faren slår Daniel til blods. Barnevernet kobles inn. Filmen er god på å vise hvordan den pakistanske familien sørger for at myndighetene ikke får innsyn i deres verden. Språk er et effektivt verktøy. De kan late som om all kommunikasjon må foregå på urdu, og det gjør at barnevernet og skolen aldri får gjort en effektiv jobb. De støter på en språklig mur som familien sørger for å opprettholde.

De kan snakke til Nisha på urdu og gi henne ordrer og true henne uten at norsk noen myndighetsperson får det med seg.

Norske myndigheter har selv gitt fra seg kontrollen. Nå er det nordmenn som opplever at pakistanere snakker sammen på urdu over deres hoder, i butikken eller på jobb. Nå som pakistanere og andre muslimer fungerer i arbeidslivet, har myndighetene sørget for at det er nordmenn som har et handikap. At nordmenn blir underlegne i eget land, er ikke en gang noe eliten vil innrømme.

Hvor er en norsk Imran Haq, som kan fortelle historien ut fra en nordmanns synsvinkel, både i forhold til egne myndigheter, eliten og innvandrerne? Det er kanskje den mest tankevekkende siden ved denne filmen. Noen slik regissør finnes ikke, og bevilgende myndigheter kommer til å gjøre alt for at vedkommende ikke får muligheter, i motsetning til Iram Haq, som overøses med oppmerksomhet og støtte. Hun er the good muslim som viser at det vestlige frigjøringsprosjektet fortsatt lever.

Men gjør det det?

Faren sier til Nisha at han ikke vil hun skal «bryte ut» og bli like ensom som nordmennene. Skilt, uten familie og sammenheng. Dét er det noe i.

Men det er igjen tankevekkende at det er våre myndigheter som systematisk har sørget for å rykke opp nordmenns røtter. De siste 25 år har dette vært en systematisk politikk, allerede fra barnehagestadiet. Nordmenn er fratatt sin identitet. Det de er blitt servert, er bare floskler.

Men muslimene er blitt fortalt at de har rett til sin kultur og sin religion.

Den har backing fra millioner av landsmenn i hjemlandet – i tilfellet Pakistan 207 millioner. Det er feil å si at den er vital. Det er et fellesskap bygget på tvang, opprettholdt med vold.

Filmens kjerne er forholdet mellom far og datter. Faren har ikke mot til å drepe datteren, han er svak, for myk. Han er selv litt på siden av familien.

Ettersom oppholdet i Pakistan også endte i skandale, gjenstår det bare å få datteren bortgiftet. Et par som er venner av familien, tilbyr sin sønn, som er ferdigutdannet lege i Canada. De møtes via Skype, og Nisha kommer først inn når foreldrene har forhandlet seg ferdig. Kanskje hun kan studere i Canada? forsøker faren seg. – Nei, min kone skal være hjemmeværende og ta seg av barna, sier legen. Da går det et drag over faren: Han skjønner at Nisha vil bli levende begravet.

Når Nisha om natten kler på seg og flykter ut i vinterkulden, gjør han ikke noe forsøk på å stanse henne.

Filmens konklusjon er ikke «frigjøring», det er snarere destruksjon. Den pakistanske familien tålte ikke møtet med norsk frihet, i form av en vakker datter. Men heller ikke slekten i Pakistan taklet oppgaven med å ta vare på henne: Det var ikke Nisha som sviktet, det var familien som la skylden på henne for at politiet trakasserte henne og sønnen da de snek seg ut for å ha sex. Denne kulturen lar ikke en sønn ta ansvar for sine handlinger, men finner heller en syndebukk: den farlige, forførende jenta.

Det er den samme dysfunksjonelle kulturen i Norge som i Pakistan.

Iram Haq har levert en film som beskriver kontrollen i denne kulturen i detalj. Det mennesket som er svakt,  dvs. setter kjærlighet over lydighet, blir knust.

Foto: Mer Filmdistribusjon

Adil Hussain leverer en fremragende tolkning av faren som gradvis går i oppløsning. Han tror det er datteren som knuser familiens ære, mens det i virkeligheten er konsekvensene av at de valgte å komme til Norge.

Hvilke forutsetninger har mennesker som kommer fra Pakistan, noen av dem sekundære analfabeter, for å forstå hva de har gjort? Hva gjør norske myndigheter for å hjelpe dem til å forstå? I stedet for sette grenser og stille krav, har de forsikret pakistanerne om at de bare kan beholde sin kultur og at de er like gode nordmenn som «de andre».

Nordmenn er blitt «de andre» i sitt eget land.

Det er konsekvensene av valgene som er tatt for dem.

Det er for mye forlangt at Iram Haq skal klare å lage en tilsvarende film for dem.

Men det norske nederlaget er like stort som for familien til Nisha og Mirza.

Det er bare ingen til å fremstille det. De som har ansvaret, har gjort temaet til et tabu.