Sakset/Fra hofta

Pieter Bruegel d.e. (ca. 1525/30–1569), «Den blinde leder de blinde» (1568), tempera på lerret, 86 × 154 cm, Museo Nazionale di Capodimonte, Napoli. Foto: Wikimedia Commons.

For personer som er i stand til å sette informasjonsbiter sammen til et helhetlig bilde, er den norske offentligheten med sin villedende lapskaus av fragmentariske opplysninger hele tiden en nær uutholdelig prøvelse.

Eksemplene fra både presse og etermedier renner inn fortere enn mennesker med kritisk sans rekker å fordøye dem, mens mennesker uten kritisk sans gladelig lar seg villede.

NTB skriver i dag om en ny rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) om trangboddhet i Norge.

Innvandrere fra Afrika har det trangest hjemme, og aller mest trangbodd er det hos innvandrerfamilier fra Somalia, viser en rapport fra Statistisk sentralbyrå.

Blant innvandrere regnes 20 prosent av husholdninger som trangbodde. For resten av befolkningen er tallet 5 prosent.

Husholdninger der innvandrere har bakgrunn fra Afrika bor trangest, her regnes 29 prosent som trangbodde. Innvandrere fra Somalia er klart mest trangbodde med 38 prosent.

Blant innvandrere fra Asia er det folk fra Pakistan og Syria som bor trangest, med henholdsvis 34 og 21 prosent.

At pakistanere ikke er blitt som nordmenn, hva enten forskjellen viser seg gjennom levekårsstatistikk eller tenkemåte, strider mot et av de hellige dogmene i norsk offentlighet, nemlig at integreringen «går seg til» med tiden.

SSB-rådgiver Espen Andersen er derfor programforpliktet til å være en smule himmelfallen:

– Dette kan være noe overraskende. Husholdninger fra Pakistan har lengre botid og betydelig større eierandeler enn husholdninger fra Syria. Vi kunne kanskje forvente at husholdninger fra land med lang botid og store eierandeler, det vi kan kalle etablerte husholdninger, i minst grad er trangbodde.

Overraskelsen krever en frapperende evne til å se bort fra det åpenbare: Pakistanere har jevnt over kortere deltagelse i arbeidslivet og med lavere gjennomsnittslønn enn nordmenn. Dermed er det åpenbart at antall kvadratmeter boflate man har mulighet til å kjøpe, er mindre.

Dertil kommer at det for pakistanernes vedkommende statistisk sett er flere personer som skal fylle den noe mindre boflaten. Dette biter da også NTB seg merke i:

Innvandrerhusholdninger består gjennomsnittlig av 2,27 personer, som er litt mer enn de øvrige husholdningene som har et gjennomsnitt på 2,17. Husholdninger fra Pakistan er størst, med et snitt på 3,37 personer.

Det er nemlig slik at fruktbarheten blant pakistanske kvinner i Norge pr. 2016 ligger på 2,64 barn, etter å ha gått ned fra 3,37 i år 2000.

For befolkningen som helhet er derimot fruktbarheten sunket til 1,62 barn pr. kvinne.

Saken er altså at nordmenn jobber mye og får få barn, mens pakistanere jobber mindre og får flere barn. Endelig har pakistanere en familie- og klanmentalitet, med dertil hørende sosial kontroll, som gjør at de ikke har like stor tilbøyelighet som nordmenn til å flytte for seg selv.

Alle vet dette. Og at resultatet må bli forskjell i trangboddheten, er innlysende. Så hvorfor spiller Andersen overrasket?

Fordi han er i ferd med å nærme seg en forbudt innsikt: Den norske velferdskassens inntekter bygger i stor grad på nordmenn som venter med barn til de synes fruktene av eget arbeid gir dem råd til det, mens utgiftene i stor grad skyldes innvandrere som ikke venter med barn, og som vel vitende om det norske sikkerhetsnettet synes at de har råd til det.

Dette hykleriet ligger som et vått ullteppe over den norske offentligheten. Det ullteppet er like kvelende som atmosfæren i et hjem hvor alle vet at noe er alvorlig galt, men ingen snakker om det.

Nei, den er mye mer kvelende, for det er mulig å gå ut av et hjem og trekke frisk luft av og til. For å slippe atmosfæren i landet må den som ikke er så heldig å være omgitt av fornuftige mennesker, enten dra langt til fjells, langt til skogs, langt ut på sjøen, eller rett og slett ut av Norge. Forretningsmulighetene som dette behovet skaper, kan umulig være uttømte.

Resultatet er uansett at den norske offentligheten lider av en hyklersk selvpåført blindhet som virker kronisk. Ingen er blindere enn den som ikke vil se. Og virkningen for landet er som på Pieter Bruegel den eldres kjente maleri: Norge består i urovekkende grad av blinde mennesker som lar seg lede av en som selv er blind. Just say no.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!