Sakset/Fra hofta

Jon Horgen Friberg står bak Fafo-rapporten Assimilering på norsk. En omfattende spørreundersøkelse (7000 elever) ble gjennomført blant videregående elever i Oslo og Akershus, samt ved to utvalgte skoler i Drammen våren 2016. Målet er å studere sosial mobilitet og integrasjon i det flerkulturelle hovedstadsområdet, og hvordan økonomiske, sosiale og kulturelle forhold virker sammen i denne prosessen. Funnene er ufullstendige, sies det i rapporten. Forskerne trenger flere år på å beskrive prosessene, sier de. Disse 16-åringene skal følges helt til de er 30 år. Her blir det mange trygge forskerstillinger fremover! Denne rapporten er et grunnlagsnotat for Brochmann II-utvalget.

Informasjonen fra spørreundersøkelsen har ennå ikke blitt koblet sammen med registerdata, og oppfølgingsstudiene ligger ennå et stykke fram i tid. Funnene må derfor betraktes som ufullstendige, og de reiser en rekke nye spørsmål som ikke blir besvart her.

Fafo3

Rapportens ufullstendighet kan således begrenses til hvordan assimileringen utvikler seg over tid. Det betyr ikke at svarene skoleelevene har gitt er ufullstendige på noen måte. 7000 norske skolelever har svart på 100 spørsmål. Det burde gi svært mye informasjon. Her burde det være mulig å se på svar fordelt på mange variabler som kjønn, landsbakgrunn, kulturell bakgrunn, religiøs tilhørighet, botid i Norge osv. Men det er usedvanlig lite som trekkes ut fra datagrunnlaget.

Allerede i sammendraget presenteres vi for det-går-seg-nok-til-lysglimtene:

Når det gjelder religion, finner vi at foreldrenes tro fortsetter å være svært viktig for barn av innvandrere, og at særlig muslimer beholder en sterk religiøsitet. Men vi finner samtidig klare tegn til sekularisering i den oppvoksende generasjon – også blant muslimer – i den forstand at religionen «privatiseres» og endrer karakter fra å være et ytre sett med regler for sosialt liv, til i større grad å fungere som et indre moralsk kompass for den enkelte

Nå skal ikke jeg sitte her og være unødvendig negativ. Det er klart at for enkelte som vokser opp i Norge så vil de, i det minste delvis, ta til seg norske verdier. Men det forutsettes at man har mange og hyppige møtepunkter med den norske kulturen. Når diasporaene vokser og parallellsamfunnene er et faktum blir disse møtepunktene borte, slik vi har sett mange steder i Storbritannia. I en klasse med 95% minoritetselever er det ikke lenger noen noen norsk kultur å integrere dem i.

Norske forskere forsker på norske forhold, og de unngår helst å skjele til andre land i Europa som har nøyaktig de samme problemstillingene. Som om innvandring fra fjerne kulturer var noe helt unikt for Norge. Men vi vil ikke lære av andres erfaringer, vi vil ikke engang høre om dem. Vi må gjøre akkurat de samme feilene og sette inn nøyaktig de samme mislykkede tiltakene for forskere greier ikke å overføre utenlandske resultater og rapporter til norske forhold.

…så langt ser det nemlig ut til at de unge i stor grad beholder den sterke familieorienteringen som også preger deres foreldres hjemland, og bare i begrenset grad tar til seg det høye tillitsnivået i Norge. Dette bør ses i lys av at respondentene bare er 16 år gamle, og at ungdom generelt er mindre tillitsfulle enn voksne. Likevel kan vi her muligens se kimen til mange av de generasjonskonfliktene som spiller seg ut i det flerkulturelle Norge – i skjæringsflaten mellom unges egne aspirasjoner og livsvalg på den ene siden, med de forventninger til likestilling og individuell frihet som det innebærer, og deres lojalitet til familiens ofte mer tradisjonelle forventninger på den andre siden.

Generasjonskonflikter er ikke noe nytt – de fleste har fått med seg Spellemann på taket. At noen enkeltindivider gjør opprør mot foreldre har lite å si for gruppen som minoritetsungdom som helhet. «Muligens se kimen» – hold fast på halmstrået!

Men de ser i det minste at det er et paradoks her. Lekselesing vs sosialt liv i Norge:

Her ser vi også konturene av et integrasjonsparadoks. På den ene siden kan familiens sosiale kontroll og autoritet til en viss grad kompensere for manglende økonomiske og kulturelle ressurser, og bidra til suksess i utdanningsløpet ved å holde ungdommene vekk fra trøbbel og sørge for at de gjør lekser og satser på skolen. Samtidig er det ingen tvil om at den samme sosiale kontrollen kan ha betydelige omkostninger i form av begrensninger i unges frihet og livsutfoldelse.

I det hele tatt er denne rapporten svært opptatt av lekselesing. Et parameter som jeg selv mener er nokså uinteressant i assimileringsprosessen. Om du leser lekser i en halv time eller to timer per dag gjør det deg ikke mer norsk hvis foreldrene dine ikke lar være sammen med norske skolekamerater. Og hva med minoritetsjenter som leser ekstra mye lekser fordi de ikke tillates et sosialt liv utenfor huset vegger av foreldrene? I tillegg omfatter denne undersøkelsen kun ungdom som har begynt på videregående skole. Hva med minoritetsungdommen som allerede har falt av lasset? De som ga opp hele utdannelsessystemet?

I motsetning til det som etter hvert har blitt en utbredt forestilling i norsk offentlighet – at andre generasjon og især muslimer blir mer konservative og tradisjonsbundne enn sine foreldre, finner vi altså klare tegn til assimilering langs både økonomiske, kulturelle og sosiale dimensjoner for alle minoritetsgrupper.

Tegn til assimilering? Dette blir veldig vagt. Behovet for å komme med «gode nyheter» skinner igjennom.

Fafo4

Jo mer fremmedkulturelle de er, jo mindre norske føler de seg. Det er ikke overraskende. Det er helst nordmenn som presser på at alle må føle seg norske. Men man kan bare føle seg norsk hvis man lever et norsk liv slik nordmenn gjør. Og her skorter det nok endel. Det er ikke nok å kjøre T-banen fra Furuset til Jernbanetorget.

Etterslepet fra tidlig barndom rettes ikke opp i løpet av skoletiden. Det er vanskelig å konkurrere med norske skolebarn med velutdannede norske foreldre:

Innvandrerelever oppnådde i snitt svakere resultater på nasjonale prøver i femte og åttende trinn enn norskfødte elever med innvandrerforeldre, som igjen oppnådde litt svakere resultater enn elever uten innvandrerforeldre. Karakterstatistikken for grunnskolen følger samme mønster

Dette er ikke uventet. Minoritetsungdom har ikke det samme vokabularet når de begynner på skolen og en økende segregering motvirker at de greier å ta igjen de norske elevene.

Under kapittelet religion og sekularisering får vi vite at innvandrerne er mer religiøse enn oss. Men dette skal visst bli borte, sånn gradvis:

Klassisk og nyklassisk assimileringsteori tilsier at innvandrernes etterkommere gradvis vil bli mer sekulære, og at religiøse barrierer gradvis vil bli mindre betydningsfulle, i takt med at innvandrernes barn strukturelt integreres i vertsamfunnet.

Det høres ut til at klassisk og nyklassisk assimileringsteori, kan kastes på skraphaugen når det gjelder islam. «Religiøse barrierer gradvis vil bli mindre betydningsfulle»? Mange rapporter tyder jo nettopp på det motsatte fordi barna ikke integreres i vertsamfunnet.

Rapporten er svært begrenset med tanke på det tallmaterialet som ligger i bunnen. Denne grafen var den mest interessante:

Fafo1

«Min religion/mitt livssyn er det eneste akseptable» sier 60% av somaliske skoleelever, 55% av afghanske og 44% av pakistanske. Hvordan mener man at disse skal assimileres i den norske kulturen? De pakistanske elevene er sannsynligvis hovedsakelig 2. generasjon. Og henteekteskapene fortsetter for pakistanere gifter seg nesten aldri med nordmenn.  «Nesten ingen norsk-pakistanere har norsk ektefelle. Men Statistisk sentralbyrå forteller ikke hvorfor», skrev Nettavisen i 2014.

Nei, SSB har nok ikke lyst til å si noe om det. For det ville ødelegge hele multikulturidyllen.

Tilliten til andre mennesker vil synke dramatisk med flere innvandrere i Norge. Rett og slett fordi innvandrerne selv har lav tillit og fordi dette videreføres til 2. generasjon.

Fafo5

Folk flest er ikke til å stole på mener minoritetene. Nordmenn derimot utviser stor tillit, selv om norsk ungdom er langt mer skeptisk.

Dette med synkende tillit er en trist konsekvens. Norge har alltid vært preget av sterk og gjensidig tillit. Vi stoler på hverandre. Denne viktige norske verdien blir borte i et flerkulturelt samfunn.

Og med tilliten forsvinner tryggheten.