Hege Storhaug tar opp det vanskelige temaet kjønn og islam, og gjør det på en balansert måte. Språket er dempet. Hun tar utgangspunkt i sine erfaringer. Det øker troverdigheten. Hun er forsiktig med å generalisere. Det var disse to forsiktighetsreglene Lars Hedegaard ikke fulgte.

Storhaug nevner også de seksuelle overgrepene som er avdekket innen kristne rekker, ikke bare sekter, men også i kirker og menigheter. Det er også vesentlig.

Jeg vil etter 17 års erfaring tett på muslimske kulturer i Norge og gjennom over to års opphold i Pakistan, påstå at det finnes knapt en kraftigere kulturkollisjon mellom «oss og dem» enn nettopp på dette området. Faktisk opplevde jeg allerede i mitt første møte i 1992 med en norskfødt og tvangsgiftet jente av pakistanske foreldre, seksuelle overgrep. Hun ble i tidlig pubertet seksuelt misbrukt av broren, og da hun til slutt lettet sitt hjerte til moren, ble all skyld veltet over på henne: Hun måtte ha fristet han. Da er vi allerede ved den brutale kjernen i klassisk islam: Kvinnen er fristerinnen, mannen er offeret. Derfor er det hennes plikt å sikre at seksualitet kun skjer innenfor legaliserte rammer, det vil si ekteskapet. Herav den strenge kjønnssegregeringen i islam.
Denne adskillelsen av kjønnene og det seksuelle undertrykket dette skaper, fører med seg et sosialt og patologisk mareritt i den muslimske verdenen og i lukkede muslimske miljøer og storfamilier i Europa (som det også gjør i kristne sekter, og som vi har sett stygge eksempler på i den katolske kirken). Under mitt første opphold i Pakistan som journalist og forfatter i 1993 opplevde jeg således et voldsomt kultursjokk. Det var som om alt handlet om sex. Som kvinne måtte jeg selvfølgelig kle meg etter landets normer. Jeg måtte ikke le eller smile i det offentlige rommet, for det var ensbetydende med en seksuell invitasjon til fremmede menn. Også blikket må man være varsom med. Direkte blikkontakt kan også tolkes til en seksuell invitt. Aller helst skulle jeg smyge meg unnselig rundt – hvis jeg måtte ut et ærend. Å etablere vennskapsforhold til menn er vanskelig, fordi som en mannlig venn i Islamabad av en mer vestlig støpning sa til meg: «Det er umulig for en pakistansk mann å forestille seg et platonisk forhold til en kvinne på utsiden av familien.» Vel, han ble altså min venn, men som pakistansk mann er han et unntak.
Min nærmeste venn i Pakistan møtte jeg under mitt første opphold i Pakistan. Hun er mor og kunstner. Hun fortalte meg da at hun aldri lenger lot barna være alene med tjenere. Hun hadde tatt en tjener i det han var i ferd med å forgripe seg på hennes da fem år gamle datter. Noen år senere kom det frem at hennes eldste sønn var blitt seksuelt misbrukt av nettopp tjenere. Dette er et tema det snakkes åpent om blant intellektuelle. I sommer var for øvrig hennes eldste datter på besøk hos meg sammen med ektemannen av danskpakistansk opprinnelse. Han var blitt misbrukt som barn av en nabogutt under opphold i Pakistan, og begge fortalte at de opplevde det som mer vanlig enn uvanlig at deres venner i Pakistan var utsatt for seksuelt misbruk i oppveksten, enten innad i storfamilien, av tjenere, under koranundervisning eller av private hjelpelærere i deres eget hjem.

Seksuell kulturkollisjon

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂