Kommentar

En anonym 22-åring skriver idag et følelsesladet innlegg i Aftenposten om hvordan det er å være homofil i et pakistansk miljø som ikke anerkjenner hans legning. En del av problemene er gjenkjennelige fra norske/vestlige homofiles kamp på 60-70-tallet: hvordan vinne selvrespekt når man har en orientering som nærmiljø har antipati og fordommer mot? Hva risikerer man i forhold til familie, kolleger og venner ved å stå frem?

Men for en homofil muslim later disse problemene til å være flere ganger så store og sterke.

Hvorfor står jeg ikke frem? Som jeg ofte forteller meg selv, å rasjonalisere overfor foreldrene mine at jeg er homofil, og bli akseptert, er like meningsløst som å overbevise dem om at jeg skal flytte til solen. Det fins ingen logikk i det.

Grunnen er nok først og fremst at homofili som seksuell legning er tabubelagt og ikke-eksisterende i pakistanske samfunn og pakistansk kultur.

Islam tar i det minste stilling til temaet. I Koranen er det vers som er tolket dithen at homofili er synd og ulovlig, og mange vil trekke frem disse versene for å rettferdiggjøre sitt syn. Men det er langt flere vers i Koranen som snakker om mangfold, nestekjærlighet, aksept, og friheten til å være seg selv.

Hvorfor er jeg skapt slik?

Det er disse versene jeg klamrer meg til som muslim. Hvorfor har Gud som er perfekt skapt noe han ikke selv godkjenner? Eller for å snu på argumentasjonen: Hvorfor vil jeg velge å være homofil, når jeg er klar over problemene og utfordringene det byr på? Og et desto viktigere spørsmål: Hvorfor fortsetter jeg å være homofil når jeg er fullt klar over at det innebærer at jeg en dag kan miste familien min?

For det er det jeg gjør. I verste fall kommer familien min til å kutte kontakten. Og for å forhindre at det skal skje, er jeg villig til å strekke meg langt. Akkurat nå aner jeg ikke om det betyr at jeg kommer til å gifte meg, og dermed forbli skjult for resten av livet. Men det er et etisk dilemma, først og fremst hvis jeg tenker på kvinnen jeg eventuelt gifter meg med. Fortjener ikke hun bedre enn en mann som fysisk er til stede, men som følelsesmessig tilhører, og lengter etter en mann?

En annen ting er lojalitetsfølelsen overfor foreldrene mine. Et av de sterkeste elementene i pakistansk kultur er storfamilien og samholdet. Det innebærer at når foreldrene mine blir eldre og trenger å bli tatt vare på, har jeg som eldst i søskenflokken et forsørgeransvar overfor dem. Det ansvaret vil jeg mer enn gjerne oppfylle, vel vitende om at hvis jeg står frem, mister jeg med all sannsynlighet den muligheten.

Det er pussig at forfatteren i utgangspunktet avviser muligheten for å snakke med foreldrene, og sier at «det ikke er noen logikk i det». Han ber navngitte muslimer ta opp kampen for toleranse. Men hvis det er utenkelig at et barn skal kunne stole på foreldrene, hvilken mulighet har de andre til å vinne frem?

Det mest nærliggende svaret er vel det samme som i andre sammenheng, der fordommer vil blokkere livsutfoldelsen: kjærligheten sprenger alle slike grenser. Den spør ikke om lov.

Kjærlighet på liv og død