Gjesteskribent

Av YASMIN ALIBHAI-BROWN

Så gikk det enda en måned med nye redselshistorier om overgrep mot kvinner begått i islams navn.

Jeg er muslimsk kvinne. Og jeg er – som min avdøde mor – en fri kvinne, en uavhengig kvinne. En velutdannet, sanselig og frisinnet kvinne. Jeg er både feminin og feminist. Jeg kan også bli motsigelseslysten og konfrontatorisk, hvis jeg blir provosert. Jeg liker å farge håret mitt og sette det opp, kle meg pent og bruke parfyme. Jeg opptrer også gjerne i fora med menn, som jeg ikke er i slekt med. Menn jeg gjerne tar i hånden eller likefrem omfavner, hvis jeg kjenner dem godt. Jeg forsøker også å ta meg godt av min familie.

Jeg forsvarer alltid muslimer, når de blir forfulgt av deres fiender. Og av deres trosfeller. Jeg ber, faster, gir til veldedige formål og gjør mitt beste for å være et anstendig menneske. Jeg drikker også vin, og jeg lyver ikke om det, som en del andre «gode muslimer» gjør. Jeg er en slik muslimsk kvinne som vekker vrede blant reaksjonære muslimske menn og deres eselaktige kvinnelige tilhengere. Antagelig en ære.

Undertrykkelsen av kvinner i de islamske landene forverres i disse år – dette er åpenlyst. Islam, slik denne religionen praktiseres av millioner i dag, har mistet sin barmhjertighet og integritet og er på vei inn i en av de mest dystre av sine dystre epoker.

Den iranske maler Delara Darabi, 22 år og i fengsel siden hun var 17, anklaget for å ha myrdet en eldre slektning, ble hengt i forrige uke til tross for, at hun hadde den iranske høyesteretts ord for at eksekusjonen skulle utsettes. Hun ringte til sin mor på dagen for sin hengning og bønnfalt henne om hjelp, men en fengselsbetjent flådde telefonen ut av hendene hennes og sa: «Vi kan meget enkelt henrette din datter, og det er ikke noe du kan gjøre mot det.»

Darabis malerier forteller alt om de grusomhetene hun ble utsatt for.

I mellomtiden er Roxana Saberi, en 32-år gammel tv-journalist hvis far er iraner, sperret inne i Teherans Evin-fengsel, anklaget for spionasje til fordel for USA. Hun nekter, og hevder at anklagen er oppspinn. Og at hun i virkeligheten ble fengslet fordi hun ble sett mens hun kjøpte en flaske vin. Denne intelligente, vakre og modige kvinnen har nå gått til sultestreik.

I Saudi-Arabia har en åtte år gammel pike nettopp fått skilsmisse fra sin 50 år gamle mann. Hennes fars, som utvilsomt er en uhyre gudfryktig mann, solgte sin datter for 75.000 kroner.

Jeg har nettopp lest Vansiret – historien om Rania al-Baz, en saudi-arabisk tv-vert som var den første kvinnen i sitt land som fikk en slik jobb, men ble så voldsomt gjennombanket av sin voldelige mann at hun måtte gjennomgå 13 operasjoner for å få utbedret sitt engang så vakre ansikt.

Vold mot kvinner er avskyelig i alle land, men i store deler av den muslimske verden blir den bakket opp af lover, tradisjoner og verdier. Som al-Baz skriver: «Det er grufullt å se i øynene, at en kvinne ikke kan gå på gaten, uten at menn nistirrer på henne. For dem er hun intet annet enn en kropp uten sjel. Noe som beveger seg, men ikke tenker. Kvinner har forbud mot å studere jus, ingeniørvitenskap og alt som har med den høyhellige oljebransjen å gjøre.

Små optimistiske tegn dukker dog jevnlig opp i selv denne trøstesløse ørken, sier Quana A. Ahmed, en lege som har arbeidet i Saudi-Arabia og siden skrev boken I de usynlige kvinders land. Her beskriver hun den kjærligheten hun opplevde mellom noen menn og kvinner – idealistene som tror at større frihetsrettigheter en dag vil komme.

Denne tiltroen til fremtiden vekker gjenklang hos Norah al-Faiz, viseminister for kvinners utdannelse, som i denne ukes utgave av Time Magazine kom med på listen over verdens mest innflydelsesrike mennesker. De nærer håp fordi de er nødt til å håpe, tenker jeg. Selv om de også må kunne se, at mørke krefter er under oppmarsj i horisonten og rede til å knuse dem med alle tenkelige midler. Dette landet har spredt sin kvinnefiendtlige wahabistiske islam over hele kloden, Saudi-Arabias nest viktigste eksportartikkel efter olje.

I Afghanistan var Ayman Udas en sanger og låtskriver, som brukte leppestift og opptrådte på TV mot sin families vilje. Hun var fraskilt mor til to og giftet seg på nytt. 10 dager etter bryllupet ble hun skutt og drept – angivelig av sine brødre – som må forestille seg at de er sikret en plass i paradis for å håndheve den moralske orden. I mars ga president Karzai en rekke motbydelige stammeledere, hva de forlangte: menns absolutte kontroll over deres hustruer, herunder retten til at voldta dem i ektesengen. Protester fra tapre kvinner i dette landet og internasjonal forargelse har tvunget ham til å trekke loven tilbake, men der er bekymring for at han kan være for svak til å være standhaftig, og at kvinner snart vil bli menns personlige og politiske leketøy igjen.

Så la oss dra til Pakistan – landet som engang valgte en kvinne til statsoverhode. Den guddommelig vakre Swat-dalen er av politiske bekvemmelighetsgrunner blitt overdratt til Taliban, som har sprengt over 100 pikeskoler i luften og jevnlig lar unge piker piske på gatene. Pikerne skal være totalt tildekket og har forbud mot å skrike, da den kvinnelige stemme har potensiale til å vekke begjær. Eller medlidenhet kanskje. Nå vet jeg meget vel at mine ord vil bekrefte de skadelige fordommene som trives i hodene til dem som forakter islam. Likevel er jeg nødt til å si: Å skjule eller unnskylde disse overgrepene vil være å akseptere og oppmuntre dem. Der har vært mer opplyste tider, da den muslimske sivilisasjon æret og verdsatte kvinner. Dette er ikke en av dem. Også i Vesten omfavner millioner av muslimer bakstreverske normer. I Storbritannia blir mindreårige piker, noen så små at de stadig sitter i barnevogn, hyllet inn i hijab. Skammelig nok er der også høytropende muslimske menn, som forsvarer æresdrap, tvangsekteskaper, kjønnsulikhet, polygami og vold mot barn. Hvorfor føler muslimske menn i så stort antall seg skremte av kvinners kropper og sjeler? Og hvorfor oppmuntrer noen muslimske kvinner dem i denne bestialske paranoia?

Fra mitt skrivebordsvindu har jeg utsikt til en offentlig park. Her får jeg øye på en kvinne i full burka på en solskinnsdag. Hennes barn og mann løper rundt, ler og spiller cricket. Hun sitter helt stille. Som en levende begravet. Som et spøkelse. Hun er medskyldig i sin egen degradering, som så mange andre muslimske kvinner. Deres samtykke i dette i et fritt demokrati er en forbrytelse mot deres medsøstre, som ikke har noe valg i Saudi-Arabia, Iran, Afghanistan og andre land.

Å gå imot de forherdede mørkemenn og deres uhellige regler er en hellig og ufravikelig plikt.

The Independent – Yasmin Alibhai-Brown: Who’d be female under Islamic law?

Known for her sharp commentary on issues of multiculturalism, race and religion, Yasmin Alibhai-Brown won the George Orwell Prize for political journalism in 2002 and the Emma Award for Journalism in 2004. She is also a radio and television broadcaster and author of several books including the acclaimed No Place Like Home and Who Do We Think We Are? Imagining the New Britain.