Gjesteskribent

I sin berømte bok «What went wrong» skriver den store Midtøsten-historikeren Bernard Lewis følgende:

Den viktigste grunnen (til den manglende utviklingen) er at kvinnene har vært holdt nede i mindreverdighet. Dette berøver den islamske verdenen for talentet og energien hos halvparten av befolkningen, og dømmer den andre halvparten til å bli oppdratt av analfabete og undertrykte mødre. Det resulterer i en arrogant og tilbakestående befolkning som ikke tilpasser seg et åpent og liberalt samfunn.

Det betyr at kvinnesaken er selve islamproblemet. Uten å gripe fatt i dette, vil islam aldri oppnå en sosial utvikling som holder tritt med behovene hos dens enorme befolkning.

Undertrykkelse og misbruk skjer på forskjellige nivåer og under forskjellige lovgivninger, og den forestås av bevegelser som står i strid med hverandre. I Tunisia gjøres det forsøk på å fremme en lovgivning som er bedre for kvinner, mens fatwaen som ble utstedt og straks frafalt av Diyanet, det tyrkiske rådet for religiøse affærer, utvilsomt hører hjemme i den mørkeste delen av middelalderen. Det var et svar – som dukket opp på rådets nettsider, for like etter å bli slettet – til en anonym bruker som spurte om ekteskapsbåndet blir brutt hvis man føler seg seksuelt tiltrukket av sin egen datter. Det avskyelige spørsmålet avstedkom et like avskyelig svar. Det ble bemerket at «datteren under enhver omstendighet ikke må være yngre enn ni år».

Det kom mange protester, men dette er i ytterste konsekvens en tenkemåte som Diyenet viste i en annen fatwa, hvor det ble omtalt som upassende at ugifte par holder hverandre i hånden, bor sammen eller tilbringer tid sammen alene. En sexfobi ledsaget av en pirkete, detaljert styringskåthet som gjør kvinnene om til marionetter. I vår kultur, som jo har hatt lignende problemer, en denne akterutseilt av århundrers frihetskamp. Man kunne liste opp forskjellene i lovgivning, men havet av fordommer er viktigere. Det moderate Egypt er en versting på listen over kvinneundertrykkende land utarbeidet av Thomson Reuters Foundation.

I disse dager drøfter vi muligheten for sameksistens med de muslimske mennenes verden etter hendelsene i Köln (hvor det hittil er kommet 379 anmeldelser). Disse begynner å ligne begynnelsen på en epokegjørende revolusjon. Også flere titalls unge svenske og finske kvinner har i disse dager protestert mot innvandreres seksuelle overgrep.

Vi burde forlengst ha gjort det nedlatende kvinnesynet, også de mest foruroligende konsekvensene av det, til et viktig tema hva angår muligheten til sameksistens mellom forskjellige kulturer. For eksempel misbruket av jezidi-kvinner som sexslaver, det hele velsignet av ISIS-terroristenes slavedrivere av noen koner. Det er blitt oppfattet som bisarre uhyrligheter, men de involverte har begrunnet det hele med en røys av fatwaer.

Dette er forskrifter som de fleste gir blaffen i, men som er rystende selv når de ikke praktiseres. I mange år har man ignorert økningen i de såkalte æresforbrytelsene, som skjer idet en jente viser tegn til «vestliggjøring». Man ignorerer volden, sløret og de islamske kvinnenes depresjoner. Det er sant at profetens lære bedret kvinnenes stilling på hans tid. Den gangen brente hedningene uønskede nyfødte, og dette ble forbudt. Kvinnene ble gitt rett til arv og eiendom. Men i dag har ikke bare Afghanistan, Pakistan, Iran og Saudi-Arabia, men også moderate land som Jordan lovgivning som gjenspeiler kvinneundertrykkelsen i islams skrifter. Kvinners vitnemål er verdt halvparten av mannens. Mannen er overhode.

Tanken om at kvinnene er opphav til synden, gjør dem til gjenstand for perverse og aggressive fantaser. Hvis en kvinne i Pakistan skal bevise at hun er blitt voldtatt, behøves fire voksne, mannlige vitner av «uplettet» karakter. Alderen hvor jenter kan gifte seg, går av og til ned i barneårene. De beryktede bryllupsbildene fra Gaza som viste en prosesjon av voksne menn med hvitkledde barnebruder, er nesten blitt gjenstand for etnologisk nysgjerrighet, og med etnologisk forståelsesfullhet har europeiske dommere av og til sett med forståelse på æresforbrytelser.

Alle redselsfullhetene som blir fortalt om kvinnenes stilling, forklarer volden i Köln. Når kvinner går ut i mørket om kvelden, kledd slik det passer dem, alene eller i selskap med dem som måtte passe dem, avstedkommer det en religiøs, moralsk og sosial respektløshet. De fremstår som horer som gjør seg fortjent til å lide, og de utløser fantasier. Hvordan skal man stanse alt dette? I Norge prøver man å lære bort respekt for kvinner på kurs. Det er et lett våpen mot århundrene.

 

Opprinnelig i Il Giornale den 10. januar 2016. Fiamma Nirenstein er forfatter og journalist, og som tidligere italiensk politiker var hun nestleder i deputertkammerets utenrikskomité. Etter å ha gjort aliyah for en tid tilbake, er hun nylig blitt utnevnt til Israels neste ambassadør til Italia.

fiamma-nirenstein