Kommentar

Vestlig kultur er ikke den samme siden Freud. Islam kunne trenge en Freud. Når man leser om islams kvinnesyn, er det til tider vanskelig å ta inn over seg det en leser.

Hege Storhaug har skrevet en artikkel om emnet som er så sterk lesning at ethvert tenkende menneske må si til seg selv: Dette må jeg finne ut av.

Muhammed beordret nedslakting av en jødisk stamme, det vet vi. Noen tilsvarende fortellinger finnes ikke om Jesus. I en vestlig kultur er det selvfølgelig den sammenligningen man foretar. Selv om Jesu navn er brukt i grusomme sammenhenger siden, er det mulig å gå til kilden og ta avstand fra dem. Men volden begynner med Muhammed.

Etter massakre mot jøder, for eksempel den jødiske bosettingen Khaybar i 628, skjedde følgende: Gutter og menn ble massakrert, og kvinner og jenter ble voldtatt. Muhammed la sine øyne på den vakre Safia Bint Huyay som nettopp hadde sett sin egen far og forlovede bli nedslaktet. Muhammed krevde henne straks som krigsbytte, og minutter senere konsumerte han «ekteskapet» (se f eks «Women in The Koran» av Anwar Hekmat). Denne handlingen kan brukes både til å legalisere voldtekt og tvangsekteskap.

Med den stillingen Profeten har, er det ikke rart at mange muslimer blir provosert. Men hvordan unngå det? De samme kriterier er brukt i et par hundreår til å «debunk» kristendommen, fra tekstkritisk metode til en politisk-sosial kritikk og satire, sjikane. Ytringsfrihet, vitenskapelige fremskritt, politisk demokrati gjorde at kristendommen ikke nøt noen privilegier, men kunne angripes som alle andre fenomener i samfunnet. Det skjedde ikke uten protester, jfr. Øverlands foredrag om kristendommen som en uskyldig fotnote.

Men islam begynner «lenger bak», de sliter med problemstillinger som vi må tilbake til middelalderen for å få øye på. Det er ikke nedlatende ment.

Å unnlate å ta det opp er et svik, ikke bare mot nye landsmenn, men også våre barn. For en sameksistens uten at disse forholdene belyses og luftes ut, er ikke mulig. Hvis det er riktig at Erna Solberg i den nye loven freder diskriminering innen husets fire vegger, og hus da også ment som troens hus:

«Loven gjelder på alle samfunnsområder med unntak av familieliv og personlige forhold. Forbudet mot diskriminering på grunn av religion og livssyn…gjelder ikke for handlinger og aktiviteter i regi av tros- og livssynssamfunn og virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål, dersom handlingene eller aktivitetene er av betydning for gjennomføringen av samfunnets eller virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål.»

Det er vanskelig å tro det man leser. Hvis dette er riktig tolkning, må det være tidenes tilbakeskritt for likestillingsarbeid og kvinners stilling i Norge.

Hege Storhaug benytter sine personlige erfaringer fra Pakistan som utgangspunkt:

Mitt første møte med Pakistan i 1993 tok min uskyld. Jeg møtte en kultur gjennomsyret av seksualitet. Seksualitet i svært negativ forstand. Det opplevdes som om alt, fra de minste til de største spørsmål eller dagligdagse handlinger, handlet om sex. I forhold til jenter og kvinner. Noe så uskyldig som et høflig smil, å vandre i en gate alene, kjøre bil alene, hvor tett eller løst klærne satt, den intellektuelle selskapelige samtalen der den muslimske dyden kontra den vestlige dekadansen ble fremhevet, til ytterpunktet der jeg møtte ei jente som da ikke selv visste at hun var på vei til sin egen grav fordi hun var blitt gravid.

Jeg har selv forsøkt å lese om islam og seksualitet. Det jeg leste var så «vilt» at det er vanskelig å tro at det kan være slik. Man tør ikke gå ut med det, uten å ha sjekket bedre. I dag vet vi mer, og det er flere som er engasjert.

Grunnleggende er synet på kvinnens seksualitet som så voldsom at den må kontrolleres. Ellers kan den true samfunnsordenen og forholdet til Allah.

Men oppfatningene om kvinners seksualitet gjør at man blir voldsomt sexfiksert, slik kristendommen også har vært til tider. Men dette er samme tendens i n’te potens.

Ayaan Hirsi Ali mener at det forkvaklede kvinnesynet …

… forklarer stagnasjonen utviklingsmessig i den muslimske verdenen og muslimenes store integreringsproblemer i Europa. I bestselgeren, på svensk oversatt til «Kvinnor kräv er rätt» (Bonnier Fakta 2005), tar hun opp den ekstreme opptattheten av jenters møydom og kravet til kvinners seksuelle renhet i muslimske kulturer. All seksualmoral legges på kvinnens skuldre, understreker Hirsi Ali: «Allerede i ung alder møtes jenter med mistro. De lærer tidlig at de er upålitelige vesener som kan utgjøre en fare for klanen. De har noe i seg som gjør menn gale» (op.cit, min oversettelse). Denne ekstreme fikseringen på jenter og kvinner som sexobjekt, som pålegges det fulle ansvaret for at menn ikke skal fristes av dem, underbygges i dette koranverset: «Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene, slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pynt.» (Koranen 24:31)

Mann og kvinne skal ikke utvikle intimitet og kjærlighet i ekteskapet. Dette er noe av det mest sjokkerende ved artikkelen.

For å motvirke intimitet og kjærlighet mellom ektemann og hustru er det foreskrevet en rekke religiøse formularer som mannen skal uttrykke under selve samleiet og når han oppnår orgasme. Både ritualer og formularer er til for å redusere seksualakten til det mest elementære, det vil si reproduksjon. For å unngå en fullstendig sammensmelting er mannen pålagt å minnes Allah under akten, og paret må snu sine hoder bort fra Mekka.

Men det er én person muslimske menn skal elske over alt, hele sitt liv: moren. Det høres ut som en oppskrift på kollektiv nevrose.

Men det er én jordisk person muslimske menn oppfordres til å elske; sin mor. En sønns kjærlighet til moren beskriver Mernissi som et krav om livslang takknemlighet. Ifølge henne kommer mannen således i en absurd og umenneskelig posisjon: Han oppmuntres til å elske kvinnen han ikke har sex med, og han oppmuntres til avstand til kvinnen han har sex med (Mernissi, op.cit.).

Dette er nedslående lesning. Enda mer nedslående blir det når man vet/kjenner til at islamismen betyr at utviklingen går bakover. Antall kvinner med hijab har steget over hele verden, også i Europa.

Forsvarsverkene er skjøre: Igår falt en dom i Europa-domstolen som sa den tyrkiske regjering har rett til å forby hijab på skoler og universiteter.

Men bevisstheten om kvinners stilling i islam er sørgelig lav, og preget av ønsketenkning. Klassekampen har kjørt en serie sist uke om nyfeminisme innen islam, men de er ikke i nærheten av å ta opp disse grunnleggende problemene.

Man kan snakke om tidenes svik overfor muslimske kvinner.

I en alder av rundt 50 år forlovet Muhammed seg med seks år gamle Aisha. Da hun var ni år gammel, kom hennes far, Abu Bakr, bærende med Aisha i et ullteppe og overrakte hustruen til Muhammed (Martin Lings, 1983). Denne handlingen synes også legalisert gjennom dette verset fra koranen angående regler ved skilsmisse: «For dem av deres hustruer som har avskrevet menstruasjonen, om dere er i tvil, så er ventetiden tre måneder, og også for dem som ennå ikke har menstruert» (65:4). Det er med andre ord en åpenbar forklaring for hvorfor Ayatollah Khomeini innførte 9 år (eller yngre, hvis de er modne, som det heter) som ekteskapsalder for jenter i Iran, og som er utbredt i andre muslimske områder i verden.

Hvor mange vet, og hvor mye har det vært skrevet om at giftealderen i Iran ble 9 år etter revolusjonen? Den detaljen sier det meste, om dem og oss.

Hvis vi ikke har greid å forsvare kvinnene som kommer hit, hvordan skal vi da kunne forsvare de andre verdiene vi holder kjære?

Den muslimske kvinnen erobret i et seksualisert system
Av Hege Storhaug, Human Rights Service. Publisert i tidsskriftet «Religion og livssyn» nr. 3, 2005