Kommentar

Snaphanen rapporterte onsdag om en likegyldig reaksjon blant alminnelige tyskere på at en nynazistisk gruppe ifølge etterretningen står bak drap på ti innvandrere dertillands, nesten alle sammen tyrkiske butikkinnehavere, begått i løpet av noen år. Dette er foruroligende og illevarslende av flere grunner.

En ting er at den manglende opprørtheten kan tyde på at andres liv ikke oppfattes som hellig, en annen det traumatiske ved assosiasjonen til krystallnatten som ubønnhørlig trenger seg på, en tredje hva slags forråelse som finner sted i det uelskede junkspace som etterhvert utgjør mer og mer av metropolenes urbane rom.

Alt dette kan bortforklares, og blir det også. Man kan hevde at de fleste mord begås uten at noen bryr seg, at dagens situasjon ikke kan sammenlignes med 1938, og at de fleste tross alt trives i byene.

Men man kan ikke snakke seg bort fra at det som har skjedd er tribal, altså stammepreget, politisk vold.

Den har riktignok pågått i det stille, over lang tid og med et antall ofre som ikke endrer mordstatistikken nevneverdig, men la oss et øyeblikk gjøre det tankeeksperiment at en jihadistisk gruppe over tid hadde stått bak ti ideologisk motiverte drap på tyskere. Selv om det ikke hadde vært noen à la Theo van Gogh blant dem, kunne vi vært brennsikre på at en slik nyhet ville ha avstedkommet det totale hysteri blant alminnelige tyskere. Problemets inntil videre beskjedne skala ville ikke beroliget noen, og det skyldes nettopp den ideologiske dimensjonen, for det er opplagt at det i tidens løp er blitt drept langt flere enn ti tyskere av innvandrere.

Hvorfor denne asymmetrien? Er det fordi «ens egne» ikke er rammet av stammehatet? Eller tusen ganger verre: Tar man med ikke-ideologiske drap på tyskere begått av innvandrere i et slags moralsk regnskap, for deretter i sitt stille sinn å tenke den giftige tanke at de ti drapene er en slags payback?

At Tyskland er åsted for tribalisme, er naturligvis ingen nyhet, ei heller i moderne tid. Når Tyrkias statsleder Erdogan forteller det han ser på som sine landsmenn i Tyskland at de ikke bør integrere seg, er det symptomatisk. Og de opprinnelige tyskerne trekker naturligvis sine egne konklusjoner av dette og mye annet.

Det kan diskuteres i det uendelige om det er tyskerne eller tyrkerne selv som bærer det største historiske ansvaret for denne ulykksalige situasjonen, men resultatet er altså at Tyskland et godt stykke på vei er balkanisert. Den multikulturelle eventyrfortellingen sier at disse kan leve harmonisk side om side, den bitre virkeligheten er at de ser på hverandre med mistenksomhet. Angela Merkel har åpent erkjent dette, den skandinaviske halvøyas politiske klasse har det ikke.

Men tyskerne har — forøvrig i likhet med de fleste andre vesteuropeere — hittil ikke reagert på tyrkisk eller annen fremmed stammefølelse med store doser av egen sådan. De opprinnelige vesteuropeiske befolkningene har en god stund snarere gått i retning atomisering, eller oppløsning: De har med tiden utgjort en samling individer med synkende fellesskapsfølelse. For det nasjonale fellesskap har jo vært sett på som noe ekskluderende og skummelt. En konsekvens er at også de opprinnelige befolkningenes medlemmer ikke bare slutter å bry seg om hverandre, de ser også på hverandre med mistenksomhet.

Mange spør seg nå fortvilede: Hva i all verden er det som skjer med landet mitt?

De fleste vet det nok, men de kvier seg for selv å gi svaret: Landet, det være seg Tyskland eller Norge, er blitt territorium for et splittet folk, en splittelse som for nordmenns vedkommende står i skrikende kontrast til besvergelsene om samhold etter 22/7.

For selv om det går langsomt og inntil videre skjer i begrenset grad, svinner det sunne nasjonale fellesskapet hen og erstattes av et tribalistisk eller voldelig sådant, bestående av de personene som er dårligst rustet kulturelt og økonomisk til å takle det atomiserte samfunnets manglende samfølelse. Det skjer dels som reaksjon på de nyankomne stammene i ens midte, English Defence Leauge er et eksempel på det. Etterhvert som man ser dramaet utspille seg, virker det nesten banalt opplagt. Tenkte man aldri tanken på at dette kunne ende med vold? At ikke alle atomiserte og fremmedgjorte individer er ressursterke, ansvarlige, opplyste, intelligente, veloverveide og psykisk stabile personer?

Og i verste fall blir enden på visa at ekstremistene overtar. De mest aggressive og voldelige overtar gatene, og de mest storkjeftede overtar den offentlige samtalen. Ja, det siste har allerede skjedd et stykke på vei for Norges vedkommende; det er bare å åpne en avis og se. De moderate behersker seg mens de konfliktlystne dominerer. Da trenger ikke veien være så lang til at det blir gærningene som får ting til å skje. I mellomtiden lukker allmennheten øyne, ører og munn, og trekker seg tilbake til den private sfære. Pseudo-debattantene som varmer opp luften foran munnen, risikerer å ende opp som tilskuere på linje med en majoritet som forblir taus av frykt for å ergre noen av stammene. Kanskje forklaringen på den tilsynelatende likegyldigheten tyskere viser overfor nazi-drapene er å finne her.

Historisk er dette naturligvis ikke noe nytt at ekstremistene har beveget verden. Som observert blant annet av Lee Harris i sin uunnværlige The Suicide of Reason, har det skjedd en rekke ganger. Da den ekstreme abolisjonisten John Brown i 1859 ble hengt for Pottawatomie-massakren på tilhengere av slaveriet, var det kun seks år før det ble opphevet etter den blodigste krigen i Amerikas historie.

Men de fleste opplyste mennesker i opplyste samfunn, Tyskland og for den del Norge inkludert, er fast bestemte på at politisk vold ikke skal tillates å oppnå resultater, og et stort flertall mener nok fremdeles, forhåpentligvis med rette, at det kan la seg unngå. Ikke desto mindre begynner det å haste litt med å komme i gang med den reelle politiske samtalen som kan forhindre det, som må ta sitt utgangspunkt i den udiskutable virkeligheten som ikke kan fordreies ad ideologiske omveier.

Dette er da også i ferd med å skje i de store europeiske landene, selv om det er langt igjen. Thilo Sarrazins bok har til tross for sine defekter hatt en gunstig virkning i så måte i Tyskland. Hva med Norge?

Ved Bjerke videregående skole i Oslo har velmenende personer delt klassene etter etnisitet, slik at skolen er blitt en slags miniatyrutgave av byen. (Det var jo bare det som manglet.) En bra start på en reell politisk debatt kunne være å slippe å høre folk late som om integreringen fungerer. Eller i det minste at disse ikke beskylder enhver som simpelthen er av en annen oppfatning for hat, for i neste øyeblikk å snakke om det fantastiske samholdet i Norge. Den krakilske reaksjonen på ordningen ved Bjerke videregående, virker dessverre ikke som noen god start.

De rimelige og edruelige personene må i det hele tatt snart ta det ansvaret som forventes av voksne mennesker, og våge å bli skitne på fingrene; de kan ikke av feighet, fisefinhet eller ironisk distanse permanent overlate diskusjonen om de viktige spørsmålene til demagoger: da kan det gå oss ille igjen.