Kommentar

Det store spørsmålet som melder seg etter hendelser som Toulouse-massakren, er: hvorfor? Og ikke før er spørsmålet stilt før svarene foreligger på nokså forutsigbart vis: Det er utenforskap, det er fattigdom, det er psykiatri, det er ideologi — altså enten rasisme eller islam.

Årsaken forstås altså som sosial, økonomisk, medisinsk eller politisk — sjelden som en kombinasjon. Det man kan være noenlunde sikkert på, er at de færreste som lanserer en sosial forklaring på Mohamed Merah, tar islam med i ligningen. Og omvendt.

Men om man trenger litt dypere inn i personene som uten å ha tilhørt noe nettverk har tydd til politisk vold på kontinentet de siste årene, viser det seg som oftest at årsaksbildet er sammensatt. Og det gjennomgående trekket er at marginalisering finner sted før radikaliseringen. Det hører etterhvert til sjeldenhetene at en personlig og profesjonelt realisert person begår terror i Europa. I denne forstand er Breivik bare en i rekken.

Mohammed Game, den trettifem år gamle libyeren som sprengte seg selv i luften i Milano i et mislykket forsøk på å ta italienske soldater med seg i døden, oppsøkte moskeen som radikalserte ham etter at han hadde fått alvorlige økonomiske problemer. Gianluca Casseri, den rasistiske dobbeltmorderen i Firenze, levde et tomt og trist liv alene som følge av stridigheter og dyp splittelse internt i hans egen familie. Og for å ta slakteren fra Toulouse, stod han helt klart utenfor det franske storsamfunnet i egenskap av kriminell, faderløs ungdom fra en av landets mange innvandrertette forsteder.

Dette er naturligvis ikke et argument for at radikalisering forutsetter problemer med jobben, familien eller egen mental helse. Det er kanskje heller en indikasjon på den formidable suksessen politi og etterretning i Vesten har hatt med bekjempelsen av terrornettverk utgått fra ressurssterke personer som kommuniserer seg imellom.

For i asken og røyken etter 11. september slo man fast at det ikke var nødvendig å være fattig eller mislykket for å ende opp som islamistisk terrorist. Osama bin Laden var styrtrik, og flere av de nitten kaprerne var personer med penger og utdannelse som trolig kunne ha levd suksessrike, eller i det minste normale liv. Islam var motivasjon nok i seg selv, het det. Det er klart at disse uten å ha blitt marginalisert i nevneverdig grad kan ha følt personlige ydmykelser som har skjøvet dem i retning islamismen, det får vi kanskje aldri vite ordentlig.

Fakta på bakken er uansett at dagens terrorister også har vært tapere, mange av dem var opprinnelig lite interesserte i ideologi, og flere av dem lot seg radikalisere av islam.

Det er ingen særlig beroligende opplysning i en tid hvor de økonomiske realitetene tilsier at det blir mange tapere fremover, og de demografiske realitetene at det blir mange muslimer. At det er lite sannsynlig at tapere mer enn unntaksvis kan iverksette terror på massiv skala, selv om de kan bli massemordere, er mager trøst. Den spektakulære terroren mot symbolske mål skremmer en, men hva med en konstant gnagende usikkerhet?

Mye peker altså i retning av at tilværelsen mange steder i Europa vil få fellestrekk med situasjonen i Israel, blant annet demografisk og hva angår den indre sikkerheten. Etterretningen vil avverge det meste, men av og til vil den uunngåelig mislykkes. Israel is us, for å si det med Fiamma Nirenstein, selv om det bare er sant et stykke på vei, gitt at Israel f.eks. er fest bestemt på å beholde sin jødiske karakter, mens Europa ennå ikke har begravd multikulturalismen helt.

Det hjelper uansett ikke stort om de fleste muslimer er søte og greie og de fleste religiøse lederne opptrer ansvarlig. Problemet er at sider ved islam, slik den i fravær av kritisk tradisjon fremstår skriftlig, til de grader passer som hånd i hanske for personene som blir marginalisert og vil gjøre seg til «martyr» ved å ta mange andre mennesker med seg i døden.

Den «innfødte motvolden» vi neppe kan unngå å se mer av, vil også kunne ha en ideologisk komponent, slik tilfellet var for de nazi-inspirerte drapene på innvandrere i Tyskland, og naturligvis for ABB. Men ideene bak disse bekjempes og fordømmes, de nyter ikke storsamfunnets beskyttelse i egenskap av anerkjente religioner.

Denne beskyttelsen er dessverre gått altfor langt. Den er i praksis forvandlet til frykt, og kanskje man ikke engang merket det da det skjedde. For de som fremhever sosiale årsaksforklaringer, ser gjerne helt bort fra den åpenbare iboende voldeligheten i islam. Gitt at man ikke vil se, skyldes det trolig frykt forkledd som pseudo-vitenskap. Altså usannhet. Prisen vi betaler for islams inntog med masseinnvandringen, er med andre ord et engstelig samfunn bygget på løgn. En løgn som fremmes fordi sannheten er for brutal og har for ubehagelige konsekvenser. Og kanskje er det noe i det. Men er det noen som tror at det ikke gjør noe med en å måtte lyve for seg selv og andre hele tiden? En virkning ser ut til å være et Stockholm-syndrom av kolossale dimensjoner.

Hvis prisen for fred er å oppgi ytringsfriheten og resten av friheten med den, er vi rede til å betale den? I dette tilfellet kan vi trygt gå ut fra at den som tier, samtykker. Det som for oss er pinlig taushet, har samme virkning på noen andre som et rungende ja.